Denne artikkelen er også mulig å lytte til i foross-podden:
RSS
Android
iTunes
Alle mennesker vil oppleve lidelse og til sist dø. Det er helt enkelt en del av det å være menneske i denne verden etter at synden gjorde sitt inntog. Kristne mennesker er ingen unntak fra denne regelen ettersom gjenfødelsen i Kristus ikke innebærer at vi slutter å være mennesker, på lik linje med Adam.
Kristne har faktisk et særskilt kall til å ta del av denne verdens lidelse. Vi unngår ikke den lidelsen som det innebærer å leve i en fallen verden og i tillegg kan vi legge til den lidelsen som Jesu etterfølgelse innebærer. Jesus oppfordrer oss til å hver dag ta vårt kors opp og følge ham (Luk 9:23).
Til tross for at det finnes mange lignende skriftsteder kan det se ut som at en slik lære fornektes i ulike deler av kristenheten, og en oppfatning av det motsatte dyrkes. Det er ikke få kristne som går rundt med forestillingen om at det må være noe galt med kristenlivene deres ettersom de opplever lidelse av ulike slag.
Istedenfor å bli møtt med trøst i lidelsen og bedrøvelser i det kristne fellesskapet kan de bære på skyldfølelser over at livene deres ikke riktig fungerer slik som de har fått høre at de burde.
De tydeligste og mest ekstreme eksemplene på slike forestillinger bruker å kategoriseres som noe man kalles «framgangsteologi». De stjernene som lyser sterkest på denne teologiens himmel er amerikanske pastorer i forskjellige megakirker.
Vi kan særskilt nevne kjendispastorer som Joel Osteen og Joyce Meyer. Rett som det er handler forkynnelsen til disse om at Guds velvilje og velsignelse viser seg ved framgangsrike liv. Først og fremst handler det om økonomisk velstand, men også fysisk framgang og følelsesmessig balanse. Om disse tingene ikke er til stede i den kristnes liv, er det noe som er feil med vedkommende, hevdes det.
En halv sannhet er ofte en hel løgn
Det er et virkelig problem med slike oppfatninger at de delvis kan være sanne, noe som gjør løgnen så mye mer problematisk. I Skriften, særlig i det Gamle testamente, kan man ofte støte på uttalelser som eksplisitt uttrykker at forbannelser kommer av synd og at velsignelse er en lønn for rettferdighet. Det er framgang for de gode og vanskeligheter for de onde.
Det er utvilsomt sånn at Gud av og til gir sine barn både rikdom og fysisk så vel som mental helse i overflod, men like sant er det at Han kan la den rettferdige møte store vanskeligheter. Job er kanskje det tydeligste eksempelet på dette.
Spørsmålet handler til syvende og sist ikke om hvorvidt Gud kan gi jordiske velsignelser til kristne mennesker, men om Han alltid gjør det. Er framgang og rikdom den selvfølgelige konsekvensen av å være et sant Guds barn eller kan til og med et Guds barn utsettes for prøvelser og oppleve både fysisk og psykisk lidelse?
Det er egentlig tilstrekkelig å se på Jesus og hans apostler for å konstatere at livet med Gud ikke er en dans på roser. Jesus og apostlenes egne skjebner, samt den undervisningen de stod for, viser tydelig at det ikke finnes noen garanti for trygghet og sikkerhet for en kristen.
Faktum er at det til og med er mer sannsynlig at man som kristen kommer til å oppleve lidelse og forfølgelse ifølge Skriften. Lidelse er en naturlig konsekvens av å følge Ham som gikk korsets vei for å vise oss hva sann kjærlighet er. Den eneste garantien man som kristen har, er at Gud elsker sine barn og at Han aldri vil forlate sine.
Alltid glad
Det finnes en mildere men like åndelig usunn oppfatning som kan bli funnet i kristne sammenhenger som man nok ikke vil kategorisere som framgangsteologiske. Det uttrykker seg i form av en oppfatning om at det kristne livet antas eller forventes å være et liv i overflod av glede på grunn av delaktigheten gjennom tro i Kristi seier. Hvem skulle vel ikke vært jublende glad for denne evige sannhet til enhver tid?
Det er selvfølgelig ingenting feil med å glede seg over frelsen og troen. I enkelte sammenhenger kan man nesten tro at det skulle være tilfelle når ansiktsuttrykk og sinnsstemning nærmest kan beskrives som «sekk og aske». Denne grøften på den kristnes vandring er ikke en fremkommelig vei den heller.
For tilfelle gjelder spørsmålet om hvorvidt gleden alltid er eller alltid bør være den kristnes sinnsstemning. Konsekvensen kan bli at den kristne føler på skyld over at man ikke alltid opplever seg så glad og at man kanskje til og med kan ha det dårlig følelsesmessig i kortere eller lengre tid.
Man kvier seg for å dele opplevelsen med sine trosvisse og glade brødre og søstre og i verste fall med Gud selv. Hvorfor er jeg ikke gladere? Har jeg virkelig forstått evangeliet om jeg har det sånn som jeg har det? Er jeg en kristen i det hele tatt? Hva ville de andre sagt om de visste..?
Nå har det seg sånn at denne oppfatning om det kristne livet sjeldent dukker opp kun hos én enkeltperson ettersom det er tuftet på hvilken oppfatning man har om troen og det kristne livet i den sammenhengen som man befinner seg i og formes av. Man kan få opplevelsen av at man ikke har lov til å være riktig så trist, såret eller sint som man egentlig er ettersom en kristen forventes å ha en dyp indre glede som alltid er der til tross for forskjellige vanskeligheter som man kan komme til å møte.
Den dypeste indre følelsen kan helt enkelt ikke være noen annen enn glede. Ikke om man er en sann kristen. Som kristen forventes man helt enkelt å være immun mot dypere former for følelsesmessig lidelse.
En slik oppfatning snur evangeliet opp-ned og er ikke bare i strid mot en sann kristen tro, den er også umenneskelig. Som kristen er du fremdeles et menneske på lik linje med dem som ikke tror. En slik oppfatning leder oss bort fra den bibelske åpenbaringen at Kristus, Guds egen Sønn, ble menneske for å også dele den menneskelige lidelse og dø en menneskelig død.
Det er helt sant at Gud på ulike måter kan trøste oss med glede midt i sorg og lidelse her i verden, dét er en erfaring som mange kristne har fått erfare og som har ført til takksigelser og en lovprisning av Gud for gledens gave. Men det er like sant at korset som Jesus har kalt oss til å bære i hans etterfølgelse kan innebære en lidelse helt uten glede, uten noen form for følelsesmessig trøst.
Følelseslivet vårt er helt menneskelig, akkurat som kroppen vår. Dette innebærer at vi er disponert for angst, tomhet og sårbarhet. Denne følelsesmessige sårbarheten er særskilt til stede i depresjoner, der de som rammes kan føle seg ute av stand til å føle glede eller andre sterke følelser. For kristne som er rammet av depresjon, er en forestilling om den kontinuerlige dype gleden hos en kristen særskilt grusom.
Er Gud god?
Om ikke det egne selvbildet som et sant Guds barn brytes ned så finnes det enda et resultat av ulike former for framgangsteologi, nemlig at forståelsen av at Gud er god stryker med. En kristen som lever med forestillingen om stadig lykke til den som er rettferdig og en vedvarende ulykke til den som er urettferdig kan oppleve at man kjemper forgjeves. Det kan oppleves som at man gjør alt man kan for å leve Gud til behag men så rammes man allikevel av både det ene og det andre, tilsynelatende helt umotivert.
Hvis dette er tilfellet, kan tvilen på Guds godhet komme krypende. Hvorfor gjør ikke Gud noe? Hvorfor går det de ugudelige så vel? Hvorfor lever alle troløse så sorgløst (Jeremia 12:1)? Hvorfor er jeg omringet av ulykke og vanskeligheter til enhver tid? Er Gud virkelig rettferdig? Er Gud virkelig god? Eller mangler han makten til å gjøre noe med problemene?
Dette er naturligvis en skjev forståelse av virkeligheten: Gud ser ut til å være god og rettferdig når det går meg vel og da takker jeg ham for det, men han fremstår som ond og urettferdig når jeg rammes av motgang.
En slik reaksjon kan ha sin bakgrunn i menneskets tendens til å ville se sammenheng mellom sine handlinger og positive utfall snarere enn negative og tar heller ansvar for forventede utfall enn uventede. Dette fenomenet er kjent innen psykologien som «self-serving bias» eller «self-serving attributions». Det er enkelt fortalt fenomenet at man vil tilskrive seg selv æren for ting som går bra (jeg fikk en god karakter på eksamen fordi jeg er smart og har jobbet veldig hardt) men finne ytre årsaker til hvorfor det går dårlig (sensoren var alt for streng i bedømmingen sin og det var noen som forstyrret meg hele tiden).
Gud kan derfor bli anklaget for ikke å være god hvis det ikke går som jeg hadde forventet. Denne menneskelige tendensen er dog ikke forankret i den ytterste virkeligheten. Du kjenner kanskje til den gamle salmen Herre Gud, ditt dyre navn og ære? Der synger vi «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde».
Den falske markedsføringen
Det kan være flere årsaker til at slike forestillinger kan slå rot i ulike kristne sammenhenger. En av dem er kanskje hvordan man har kommet til å presentere den kristne troen for omgivelsene. Vi lever i en tid der markedet styrer og der metoden å få «følgere» innebærer at man må presentere sitt produkt eller tjeneste som særskilt attraktiv sammenlignet med konkurrenter på markedet.
Istedenfor å presentere det kristne livet som å ta opp sitt kors og følge Jesus i glede og sorg, lar man en stor del av evangelisering, forkynnelse og kanskje fremfor alt sanger hovedsakelig handle om nettopp lykken og gleden ved det kristne livet. Til tross for den gode intensjonen avsløres det ganske snart at dette perspektivet ikke er hele sannheten av dem som påbegynner en vandring som kristen.
Eric Schüldt er en svensk forfatter, kulturjournalist og programleder i radio som flere ganger har avslørt at han er på åndelig søken. Han uttrykker seg personlig i en radiopodcast om Bibelen og kristen tro slik:
… Bibelen handler kanskje om noe helt annet enn det de fleste mennesker tror … Det er helt enkelt at pilgrimens ferd også går gjennom mørket. Det er ikke, som en viss type predikanter sier, at du møter lyset, du blir frelst og siden er det over, ferdig og framme … Jeg tror at den større beretningen handler om en reise med mange flere fasetter … Når man trer inn i denne tankebane er det som om noe åpner seg, men livet blir faktisk også mye vanskeligere, det blir ikke lettere. På en måte blir det mer begripelig men det blir ikke lettere. Det er det som skjuler seg bak det første inntrykket, bak bildene av sjablonger som føres videre av mange innenfor bevegelsen; at man skulle havne der oppe blant skyene umiddelbart …
Schüldt har ikke kjøpt bildet av det kristne livet som utelukket fylt av glede, men konstaterer at både Bibelen og kirkens liturgi vitner om at det kristne livet er en kamp der man av og til går gjennom mørke. Han har helt rett. Uten å selv vite det, har han opplevd og beskrevet en sentral del av den lutherske teologien på sin egen måte, det som bruker å kalles «korsets teologi».
Korsets teologi
Uttrykket «korsets teologi» (theologia crucis) er hentet fra Martin Luther i disputasen hans i Heidelberg i 1518 før reformasjonen hadde brutt ut på alvor. Han stilte opp korsets teologi i motsetning til hva han kalte «herlighetsteologi» i tese 21:
Herlighetsteologi kaller det onde godt og det gode ondt. Korsets teologi kaller ting for det de virkelig er.
Herlighetsteologi er en innstilling til kristendommen og til livet i øvrig at man skal prøve å unngå eller minimere vanskelige og smertelige tanker og følelser heller enn å se dem for hva de er og akseptere at livet på jorden kan være slik iblant.
I kirker i dag kan herlighetsteologien uttrykkes gjennom en uvilje til ærlig erkjenne at det troende mennesket fremdeles kommer til å falle i synd på ulike måter og at det kan rammes av vanskeligheter uavhengig av hvilken synd man har falt i. Det gir seg også uttrykk i tendensen til å lete etter synlige tegn på utvikling og forvandling i den enkelte kristne. Herlighetsteologien og framgangsteologien kan nok sies å være to onde søsken. Luther skriver i disputasen sin:
Han som ikke kjenner Kristus, kjenner ikke Gud skjult i lidelse. Derfor foretrekker en slik gjerninger fremfor kors, styrke fremfor svakhet, visdom fremfor dårskap og helt enkelt det gode fremfor det onde. Dette er de mennesker som apostelen kaller «fiender av Kristi kors» (Fil 3:18) for de hater korset og lidelsen og elsker gjerninger og gjerningenes herlighet.
Det som står i herlighetsteologiens motsetning er korsets teologi. Denne forståelsen ser korset, Kristi kors og den enkelte kristnes kors, som noe som åpenbarer en grunnleggende måte som Gud velger å involvere seg i verden på. Korsets teologi forstår Kristi kors og forsoningen gjennom Kristi død som det mest sentrale i Guds vilje med denne verden.
Luther tok denne forståelsen et skritt lengre: han så ikke bare på korset som et uttrykk for forsoning og frelse, men som et fundamentalt uttrykk for hvordan livet er og hvordan Gud er. Han var overbevist om at Gud ofte handler med oss skjult under motsetningen (sub contrario). Gud seirer gjennom å dø, han viser sin kjærlighet gjennom vreden på korset og så videre.
Guds lønndom sub contrario er altså en måte som Gud åpenbarer seg og på den måten viser Gud seg som en kjærlig Gud midt i og av og til rett gjennom prøvelser og vanskeligheter.
Korsets teologi motsier med andre ord den forståelsen vi normalt har av livet. Den sier nemlig at Gud ikke nødvendigvis er oss nærmest gjennom vår styrke, framgang eller når vi er lykkeligst, men isteden er Gud nær og virksom nettopp når et menneske rammes av vanskeligheter og de innser begrensningene i sin egen styrke.
Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. 2. Kor 12:9
Det innebærer også at Gud er nærværende og virksom i mennesker nettopp der de befinner seg i livet. Han venter ikke til folk er som de «burde være» eller som de kanskje en gang har vært.
Denne korsets teologi hjelper mennesker med å håndtere anfektelser når ulykke rammer og Gud oppleves som taus. De er da i samme situasjon som disiplene var ved Kristi kors. Å tro er å se gjennom korsets grufulle virkelighet mot oppstandelsen og i samme stund vite at Gud er nær til enhver tid på tross av alt jeg opplever i form av lidelse, angst og nød.
Kanskje er Han enda nærmere nettopp da. Livets vanskeligheter kan på den måten anvendes av Gud for å forankre oss i en tro som kan bære oss forbi alle situasjoner vi kan havne i.
Gled dere i Herren alltid
Hvordan skal vi da forstå oppfordringer i skriften som sier «Gled dere i Herren alltid» Fil 4:4)? Det er viktig å legge merke til at denne oppfordringen er rettet mot oss i flertall; gled dere. Det handler med andre ord ikke om hvordan hver enkelt kristen burde føle det hver stund i livet, men hvordan Kirkens felles liv alltid, i forventning, skal avspeile noe av Lammets himmelske bryllupsmåltid.
Poenget er ikke at man som kristen forventes å være glad til enhver tid, men snarere at det er noe som har skjedd som er verdt å feire.
Gjennom den stridende Kirkens tid og fram til det store gledesmåltidet i himmelen bør vi som kristne ta til oss en annen av oppfordringene til Paulus:
Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! Rom 12:15
Han oppfordrer oss faktisk ikke til å alltid være glade og å be dem som gråter om å slutte med det og heller være glade, noe man kunne tenkt om man hadde blitt sittende fast i en skjev forståelse av kristenlivet. Selv om glede og fest i sannhet er en del av Kirkens liv i forventning om at den himmelske brudgommen skal ankomme, innebærer det ikke at det ikke finnes rom for sorg og tårer.
Vi skal ikke si til dem som sørger at de må slutte å sørge, men vi skal dele det glade budskapet med dem som kommer fra brudgommen selv:
Salige er de som sørger, for de skal trøstes»! Matt 5:4
Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges óg ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full.
Alle ting har sin foranderlig lykke,
Alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
Fulle av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
Stort eller litt,
Himlen alene for sorgen er kvitt.
/Henrik Andersson
Artikkelen stod først på trykk i “Kyrka och folk” som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her. Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
