Folk er forskjellige. Det gjenspeiles i uttrykket av tro (og tvil). Det kan berike de kristne fellesskapene, men det kan også gjøre det ganske vanskelig å kommunisere med hverandre.
Man kan noen ganger undre seg over at to mennesker som begge er kristne kan ha vidt forskjellige opplevelser av hva det innebærer. Troen deres kommer til uttrykk på så ulike måter at man kan være i tvil om hva som skyldes troen og hva som skyldes personligheten.
Hva kan vi egentlig si om sammenhengen mellom personlighet, tro og tvil og lignende?
Troens vesen er én, men dens uttrykk er mange
Den kristne tro er i sitt innerste vesen et under i det enkelte menneske. Troen er skapt av Den Hellige Ånd gjennom nådemidlene (ordet, dåpen og nattverden). Det er tillit om barnekåret hos Gud for Jesu skyld. Dette gjelder enten vi snakker om et spedbarn som nettopp er døpt eller et voksent menneske med lang erfaring og dyp innsikt i troens verden.
Forstått på denne måten er ikke tro en psykologisk kategori. Det er absolutt en relasjon som så mye annet i livene våre; men det spesielle er at det er en frelsende og nyskapende relasjon til Gud . Og det relasjon oppstår kun gjennom en spesiell guddommelig inngripen. De andre relasjonene – for eksempel til foreldre og venner – er skapergoder, gitt av Gud til alle mennesker.
Men fra det øyeblikket troen er skapt i en person, inkarneres den også i dette mennesket, som det ikke finnes noen kopier av. Inkarnasjon betyr "å bli kjøtt". Dette er hva som skjedde med Jesus da han ble et foster i Marias livmor. Fra det øyeblikket var Guds evige Sønn kjød eller kropp.
På samme måte er det med tro. Det er aldri i et menneske som et flytende, løsrevet fenomen. Det er alltid inkarnert i den enkelte troende, som derfor alltid er et kristen menneske.
Det er viktig at vi gjør dette skillet mellom hva tro er i alle troende, og hvordan den inkarneres i det enkelte menneske – og dermed i fellesskapene som de enkelte troende er en del av.
Dette betyr at selve troen – det frelsende og nyskapende forholdet til Gud – er nøyaktig det samme , uavhengig av hvem du er. Det er uavhengig av om vi lever samtidig med Paulus eller Mette Frederiksen, bor i Kina eller Danmark, er mann eller kvinne, er 1 eller 100 år, er rik eller fattig, har lav eller høy IQ og mye mer.
Men samtidig er troens inkarnasjon, uttrykk eller fremtreden svært forskjellige
Det betyr ikke at kristen tro og etikk kan være hva som helst. For det er noen "Åndens frukt" som den troende gir næring, og det er noen "kjødets gjerninger" som den troende bekjemper (jf. Gal 5:13-26). Men måten det skjer på kan være ganske forskjellig, enten du lever i vikingtiden eller i dag, og om du bor i Nørre Vorupør eller København.
Gud vil ha det slik
Det er ikke en feil at troen har denne doble karakteren, dvs. at den i kjernen er en og den samme på alle steder og til enhver tid, men at den gir seg svært forskjellige uttrykk. Det er Guds vilje.
Fordi han skapte oss som unike vesener og lot ulike språk, kulturer og land oppstå. Han har heller ikke bare skapt oss som individer, men også som kollektive vesener som som troende søker sammen i fellesskap. Derfor er det ikke bare de enkelte kristne, men også kristne fellesskap som er svært forskjellige.
Årsaken til den dobbeltheten er imidlertid enda dypere. Det hører med til Guds vesen at han ikke bare er den fjerne, men er den nære: "I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden " (Jes 57,15).
Tydeligst blir det med inkarnasjonen av Guds Sønn. Da Jesus ble unnfanget og født, kom Gud dypt inn i denne falne verden. Og da Jesus forlot jorden, hadde han etablert den kristne kirke – alle de troende – som nå er en vesentlig del av Guds nærvær i verden.
Og han vil bruke de troendes enhet og forskjellighet til å vinne flere for sitt rike og til å utøve diakoni i verden.
Fire eksempler
Når det ovenstående er slått fast, gir det god mening i resten av artikkelen å konsentrere seg om noen av de mange gledelige – men også vanskelige – forskjellene i hvordan tro uttrykkes. Parallelt med dette vil det også være snakk om tvilens mange forskjellige uttrykk. Blant mange muligheter velger jeg her fire felt som betinger disse forskjellene: tiden, stedet, kjønnet og sinnet.
Tiden
Noen av dem som ser på seg selv som for eksempel «virkelig bibeltro lutheranere» har en tendens til å tro at alt har gått nedover siden Paulus. Dette ville imidlertid bety at så kom Martin Luther og senere C.O. Rosenius (eller Vilhelm Beck), og så ble det bedre igjen. Men så ble det forfall igjen… helt til KFS, DBI og MF (bl.a.) kom på banen for ca. 50 år siden. Men etter det gikk det nedover…
Ok, det er overdrevet! Jeg benekter ikke at det er opp- og nedgangstider for den kristne kirke. Jeg tror også at det er mye godt å hente fra "fedrene". Jeg tror faktisk vi står i fare for å ha en overdreven tiltro til hvor klarsynte vi selv er. Så la oss søke mer til kildene.
Men dette betyr ikke at alt i fortiden er rett, mens alt i nåtiden er feil – eller omvendt. Vi gjør nye erkjennelser i dag – også i troens verden. Vi får glimt av tidligere skjevheter, som vi må prøve å rette opp. Gud er fortsatt nær sin kirke, og han lar Ordet lyde i nye bibeloversettelser og i samtidens forkynnelse, som vi kan glede oss over.
For tidenes forandring gjør at trosuttrykkene blir annerledes.
Stedet
Menneskelige samfunn og kulturer er veldig forskjellige. Tenk bare på forskjellen mellom københavnere og folk fra Vestjylland. Eller tenk på den markante forskjellen mellom det danske og det svenske samfunnet. Hvor stor er forskjellen mellom Afghanistan og Danmark?
Når kristendommen kommer til et nytt samfunn eller en ny kultur, er det forhold som vil og bør endres. For eksempel har jeg hørt om kambodsjanske kristne som måtte endre begravelseskulturen sin etter at de ble kristne. Men det betyr ikke at alt må endres i en kultur når den blir preget av kristen tro. Noe må videreføres, for eksempel språket, selv om nye gloser kan legges til mens andre utgår.
Dessuten er det ingen tilfeldighet at Koranen i prinsippet ikke skal oversettes, mens Bibelen i prinsippet skal oversettes til den nye kulturens språk. For den kristne tro får – etter Guds vilje – ulike uttrykk avhengig av sted. Vi er alltid kristne mennesker, og mennesker er nå engang forskjellige fra sted til sted.
Det kan virke fremmed for oss med tungetriller og kraftig klapping under gudstjenesten. Men det virker nok også fremmed for en del afrikanere med en alvorlig og svært formell stemning ved en klassisk dansk gudstjeneste.
Når det gjelder forskjellene på stedene, handler det ikke om at vi er som de andre eller de som oss. Det handler snarere om at vi kan være glade i vår egen tradisjon, samtidig som vi er nysgjerrig interessert i de andres.
For vi kan lære av hverandre uten å være som hverandre.
Mann eller kvinne
Jeg har et vidt normalitetsbegrep når det gjelder kjønn. Det er mange måter å være en "ekte" kvinne eller en "ekte" mann på. Jeg tror det er farlig hvis vi gjør kjønnsbegrepet for snevert, for da står mange menn og kvinner i fare for – unødvendig – å føle seg feil.
Men det betyr ikke at menn og kvinner er like. Det sier seg selv at når de fysiske forskjellene er så åpenbare og til og med genetisk betinget, så må det også være andre forskjeller mellom menn og kvinner – som vi også erfarer. Men med rikelig mulighet for «unntak fra regelen».
Det er forskjell på hvordan menn og kvinner formidler troen, og det er forskjell på hvordan de mottar det som formidles. Det kan være forskjellen mellom en tankemessig og følelsesmessig tilnærming, eller mellom en prinsipiell og relasjonell tilnærming til tro.
Den ene er ikke bedre enn den andre, og begge har farer. Men av den grunn er det viktig at både menn og kvinner formidler og uttrykker det kristne budskapet.
Jeg er enig i at det er forskjell på rollene til menn og kvinner i menigheten. Men jeg synes, vi savner kvinnelig forkynnelse – både for mennenes og kvinnenes skyld. For vi lytter også forskjellig. På samme måte må vi oppmuntre både kvinner og menn til å kommentere forkynnelsen når anledningen byr seg. Og det er viktig at både menn og kvinner ber når vi ber i fellesskap.
Troen er den samme, men den lever forskjellig i kvinners og menns liv og kommuniseres forskjellig fra munnen til kvinner og menn. Det er en berikelse for oss alle.
Det menneskelige sinn
Menneskers sinn er vidt forskjellige. Det er grunnen til at troen uttrykker seg annerledes i en sangviniker, melankoliker, koleriker og flegmatiker – for å bruke en klassisk inndeling av menneskets temperamenter. Det er også veldig forskjellig hvilken «fordeling» av tanker, vilje og følelser (som menneskesinnet grunnleggende rommer) hver enkelt av oss har.
Noen mennesker er utrolig skarpe på det intellektuelle plan. De er flinke til å tenke, reflektere og trekke konklusjoner. På den annen side kan de samme personene ha en svak karakter; de mangler vilje eller karakterstyrke til å få ting gjort.
Andre har derimot en veldig sterk vilje. «De er svære at komme om ved» – for å si det på Jylland. På den annen side kan en viljesterk person finne det vanskelig å sette ord på egne følelser eller «lese» andres. Det kan være vanskelig med empati.
Atter andre har svært velutviklede følelser. De har ofte en levende fantasi, og det er kort vei til glede og sorg. På den annen side kan følelsene deres styre dem så mye at de trenger å få hjelp til å tenke litt mer, ja, de kan kanskje ha glede av at tankene deres korrigerer følelsene.
Alt dette spiller inn i troen, som får svært forskjellige uttrykk avhengig av menneskesinnet. Det kan være til stor glede for kristne fellesskaper; men det kan også være ganske vanskelig å kommunisere med hverandre på tvers av disse forskjellene.
Noen ganger synes den tankesterke at andre legger for stor vekt på viljen. Og de viljesterke har et sterkt ubehag med de som føler troen så sterkt. Og de følelsessterke synes, at de tankesterke «bare har troen i hodet».
Vi må derfor øve oss på å gi frihet til de mange ulike måtene å leve ut og uttrykke troen på. Vi må også gi frihet til tvil i ulik grad og på ulike måter. Noen troende tviler (nesten) aldri. Andre tviler (nesten) alltid. Noen tviler på Guds eksistens. Andre tviler på om de kan være Guds barn. Vi har hver våre utfordringer, og hjelpen er forskjellig.
Men det er et viktig, livslangt prosjekt å bli kjent med egne og andres uttrykk for tro og tvil – og øve på å respektere andres trosuttrykk. Det gjør vi blant annet ved å snakke ærlig om det vi ser forskjellig på eller som er markante forskjeller mellom oss.
Tro og trosuttrykk henger sammen
La meg prøve å oppsummere ved å presentere en modell:
I venstre sirkel står troens tillitsfulle forhold til Gud. I den høyre sirkelen er troens uttrykk, avhengig av tid, sted, kjønn, sinn og mye annet.
De to sirklene er ikke identiske, men det er en åpning mellom dem fordi de er uatskillelig forbundet. De gir impulser til hverandre. De er to sider av samme sak. I det kristne menneskeliv som leves, er vi aldri i den ene sirkelen uten også å være i den andre.
Denne artikkelen er oversatt fra dansk og tidligere publisert i magasinet Budskabet.
