Jesus er veien, sannheten og livet. Men det er mange veier til Jesus.
Denne artikkelen er en del av foross.nos advents- og juleserie “Veier til Betlehem”. Denne gangen er det Gunnlaug Bø som deler sin historie.
Teksten kan du også høre innlest på Foross-podden.
Det finnes bare én vei til himmelen, og det er Jesus. Men det finnes mange veier til Jesus, eller «Veier til Betlehem». Da jeg ble spurt om å dele fra min «vei til Betlehem», var jeg usikker på om det var noe å skrive om.
Jeg kan nemlig ikke huske en tid der jeg ikke trodde på Jesus. Jeg er blant de heldige som har vokst opp i et kristent hjem. Det har ikke skjedd noe stort vendepunkt i mitt liv som førte meg til Jesus. Det var ingen engel som plutselig lyste opp mørket og pekte ut veien til Betlehem for meg. Likevel ser jeg tilbake på en reise i tro som har ført med seg noen veiskiller og viktige ledestjerner. To ganger har troen min vært på prøve i særlig grad, én gang som syvåring og en annen gang som tjuefireåring.
Som syvåring var jeg et tenkende og samvittighetsfullt barn. Jeg hadde allerede lært mye om Bibelen og om Jesus, men fortsatt var det deler ved evangeliet som ikke hadde sunket helt inn. Mormoren min hadde dødd den sommeren, og tanker om døden og livet etter døden ble mer aktuelle. Jeg hadde fått med meg at Gud var hellig og at han ikke tålte synd. Jeg visste også at det var to utganger på livet.
Etter hvert ble jeg veldig bevisst på synden i mitt eget liv, og jeg prøvde så godt jeg kunne å leve rett. Gang på gang opplevde jeg at jeg feilet: Jeg sa noe som ikke var sant, jeg slo broren min, jeg tenkte noe stygt osv. Hver gang sprang jeg til mamma for å spørre om Gud kunne tilgi meg det jeg nettopp hadde gjort. Hver gang svarte mamma det samme «Ja, det kan han». Likevel var jeg utrygg, for jeg følte jeg stadig nærmet meg grensa for hva Gud kunne tåle. Innimellom kjente jeg for stor angst for å ikke få komme til himmelen.
Dette pågikk en stund, med utallige slike spørsmål. Helt til den dagen jeg som vanlig spurte om Gud kunne tilgi en konkret synd, og mamma svarte «Nei, det kan han ikke». Jeg husker hvordan hjertet sank i kroppen. Det ble altså dråpen for Gud. (Som mor i dag, er det både inspirerende og skremmende hvor stor tiltro jeg hadde til at min egen mor kunne svare på vegne av Gud. For et ansvar vi foreldre har i trosopplæring!). Heldigvis var ikke det alt. Mamma fortsatte: «Han kan ikke tilgi deg hvis du ikke lar ham gjøre det».
Dette ble et viktig skritt videre for å bli kjent med hvem Jesus faktisk er og skal være i mitt liv. Han har tatt på seg all min synd. Jeg skal slippe å streve for å leve et perfekt liv, det har Jesus levd for meg. I jula feirer vi at Gud kom ned til oss mennesker for at vi skal slippe å streve med å klatre opp til ham. Det har jeg prøvd, som en relativt «uskyldig» 7-åring. Selv da var det umulig.
Etter hvert som jeg vokste til, skjønte jeg at ikke alle delte min tro. Tvert imot skilte familien min seg ut i den nordnorske bygda. Det fristet egentlig aldri å gå med strømmen, selv om det noen ganger var flaut å ha andre regler hjemme eller å fortelle nye bekjente om troen. Det var greit å skille seg ut – egentlig var det en trygghet i det også. For jeg opplevde at det som var annerledes også var noe veldig godt.
Troen min ble mer personlig gjennom ungdomsårene. Jeg begynte å lese i Bibelen på egenhånd, godt hjulpet av arrangementer som «supplerende konfirmantundervisning» og Midtsommertreff. Arrangementer der man ikke var redd for å gi dyptgående bibeltimer til tenåringer, og der kulturen med å slå opp i Bibelen selv stod sterkt. Vi var ikke mange kristne på min alder der jeg bodde, så spesielt én venninne ble viktig å stå sammen med. Og så møtte vi eldre ungdommer på leir som ble viktige forbilder.
At Bibelen var sann og at Gud var virkelig, var en selvfølge for meg helt fram til studietiden. Da fikk jeg det jeg vil kalle min andre troskrise. Den kom i form av intellektuell tvil. Jeg studerte andre religioner, snakket daglig med ateister og agnostikere. Tvilen begynte å spørre: «Hvordan kan du vite at akkurat det du tror på er sant?». Jeg hadde jo vokst opp i denne troen, men plutselig så jeg den utenfra, og jeg forsto at andre kunne synes det var naivt å være kristen.
Plutselig ble muligheten for å ikke tro reell for første gang. Jeg prøvde å se bort fra min kristne oppvekst, det kristne miljøet og min kristne identitet (ja, for det blir jo en del av hvem jeg er på et personlig så vel som åndelig plan), og spurte meg selv: «Er dette sant?». Det ble noen måneder med mange tanker og diskusjoner. Så leste jeg en dag om da Jesus spør disiplene «Vil også dere gå bort?» Peter sitt svar ble også mitt: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh 6:68-69). Ingen andre religioner eller livssyn kunne gi meg det samme som Jesus. Så har jeg innsett at tvilen kommer og går, og jeg velger å se på det som en ressurs for å holde seg våken og kunnskapssøkende.
Veien til Betlehem ble lyst opp av en stjerne. Veien til himmelen har også en ledestjerne – Guds Ord, som er et lys på vår sti. Men også mennesker kan være lys for andre. De som går noen steg foran og leder veien for dem som kommer etter. På min trosreise med Jesus har jeg hatt flere slike veivisere: Foreldrene mine, som i tro og liv fortsatt er eksempler til etterfølgelse. De eldre ungdommene som så meg, snakket seriøst med meg om tro, stilte meg utfordrende spørsmål og var gode forbilder. Leirledere, bibelgruppeledere, ansatte på de ulike kristne skolene jeg har gått på, gode venner som har delt tro og liv. Alle har de vært en del av reisen, hjulpet meg noen skritt på veien.
Når Jesus ber sin yppersteprestlige bønn, avslutter han den slik: «Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem» (Joh 17:26). Jesu navn skal ikke bare kunngjøres en gang. Det er ikke slik at man kommer til tro, og så er man i mål. Jesus må få kunngjøre sitt navn på nytt og på nytt for at Guds kjærlighet skal få være i oss og Jesus i vårt hjerte. Måtte hans navn bli kunngjort for oss denne julen også!
