Og han sa: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» Luk 23,42-43
Så vidunderlig det er at vi her i Jesu lidelseshistorie finner denne beretningen om den botferdige røveren. Mens de beste, dem som han kunne ha ventet mest av, forråder, fornekter, svikter og flykter, kommer her en av samfunnets utskudd til ham i bot og omvendelse og får gå med ham til Paradis. De som i evigheten skulle sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer, sviktet, men han som ikke var verd å trå på denne jordens forbannede støv, fikk ved Jesu side som det første menneske etter Adam, glad gå inn til Paradis.
Vi vet lite om det livet han har levd før, og det lille vi vet, er bare mørke blader. En røver og en morder. Vi som så raskt i «hellig iver vil byde ild falle ned fra himmelen» når vi hører om et grusomt mord, og ønsker dødsstraffen gjeninnført i rettsvesenet, ville visst vært de første til å dømme denne mannen til døden. Og hans synd kan så visst ikke unnskyldes. Han har brutt Guds hellige lov, det femte og sjuende bud, han har brutt samfunnets lov ved mord og ran.
Men nettopp fordi han er så ond, og hans synd så grov, blir evangeliets tone så fulltonende og frelserskikkelsen så vakker. Selv for en slik synder finnes frelse og det like inn i døden.
Det er Jesu herlighet i Hans fornedrelsesskikkelse som har grepet røveren og «gjort hans hjerte til Den Hellige Ånds verksted». Han hadde ingen bibel å lese, bare en innskrift som var satt over midtkorset som en hån: Jødenes konge. Men Ånden kastet sitt lys over dette spotteskriftet og viste ham «kongen i hans skjønnhet» nettopp i kongens dype fornedrelse. Ja, han så videre at kongen hadde et rike, og at døden nå var broen for ham inn til dette riket. Og der skulle han leve: Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!
Røveren hørte ikke mange prekener — alt det han hørte, var spottetaler og hån. Men ett ord hørte han: en bønn! — til Far! Og den bønnen viste ham en så guddommelig kjærlighet at hans eget harde hjerte begynte å smelte for denne kjærlighetens sol. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»
Sløret ble trukket til side for røverens øyne. Jesu herlighet begynte å lyse for ham. Han så hans uskyld. «Han har ikke gjort noe galt.» Deres spott er en urettferdig dom, for ikke å snakke om denne grufulle korsdød. Her korsfester de en hellig og uskyldig.
Men i dette frelserspeil får røveren også se seg selv: Vi får bare igjen for det vi har gjort. Det er sjelden en forbryter erkjenner at han lider med rette. Men røveren erkjente det midt i sin grenseløse smerte. Og det midt i en strøm av hån og spott. Hvor lett kunne han ikke ha vært revet med i spotternes dragsug? Men han strittet imot og talte også sin kamerat til rette. «Frykter du ikke Gud!» Din spott er en hån mot Gud, og enda står du på evighetens terskel. «Ettersom han selv kjente frykten for Gud, søkte han å vinne mennesker.» Han ville stanse sin kamerat i spotten og få ham til å omvende seg.
Så ber han ydmykt sin bønn til Frelseren om bare en tanke! Selv en tanke fra Jesus ville lindre smertene hans.
Når du kommer i ditt rike,
Herre Jesus, tenk på meg.
Helveds luer selv må vike
for en tanke, tenkt av deg!
Han ba om en tanke, men han fikk Paradiset: «Sannelig, i dag skal du være med meg til Paradis!» Å, du underlige Frelser! En botferdig røvers ydmyke bønn om en tanke, en røver på dødens terskel, som lider hva han fortjener, og som nå skulle gå inn til en evig pine som han også hadde fortjent. En røver som ikke har mulighet til å gjøre opp for en eneste synd, eller å gjøre seg rede for himmelen med en hellig og god gjerning, en slik røvers bønn fører til hele Paradisets glede. Så finnes det håp for alle som trenger den store nåden som røveren fikk.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
