En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre bebreidet ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?» Luk 23,39-40
Beretningen om den andre røveren er en mektig preken over ordene: «Hvordan skal da vi slippe unna dersom vi ikke bryr oss om den frelse som er så mye større?» Den andre røverens skjebne taler et alvorlig ord til oss om spilte anledninger, om at misbruk av den siste sjansen vil føre til et uopprettelig, evig tap.
De to røverne har en temmelig lik forhistorie. Om de har begått samme forbrytelse, vet vi ikke, selv om det nok er noe som kan tyde på det. De ble dømt samtidig, og når den første røveren taler om deres forbrytelse, tar han dem begge under ett og sier at de like meget lider det de har fortjent. I hvert fall vet vi at den ene røveren ikke sto noe tilbake for den andre i synd eller straff.
Og nå er de like nær døden. «Få minutter om å gjøre, skal man dem for tronen føre.» At det bare er et skritt igjen til døden, er ikke bare en mulighet for dem begge, noe som de burde ta med i beregningen, nei, det er en uunngåelig nødvendighet, de er alt dødsens.
Men her i dødens time er det de møter Jesus. Begge to. De er frelsen og Frelseren like nær. De hører begge hans tilgivelsesbønn for bødlene. De ser begge innskriften over korset hans. De ser begge Frelserens lidelse og tornekronte panne.
Men mens den ene synderen gjør bot, forherder den andre sitt hjerte. Og det med bare ett skritt igjen til evigheten.
Nå i deres siste time blir det et skille mellom dem: Jesus. Det står skrevet: «Der korsfestet de ham da, og Jesus midt imellom.» Det er ikke noe skille i verden som er så skarpt som dette: Mellom mann og hustru, mellom foreldre og barn, mellom venner og arbeidskamerater. Jesus skiller dem. Hans kors står midt imellom. Og veien til å fjerne skillet er alene denne: å gå om korset.
Den andre røverens synd blir nå så mye større, for han gjør motstand og forherder seg mot kameratens formaninger. At han istemte spotten fra dem som sto ved foten av Jesu kors, er ikke så underlig, men at han ikke bøyde seg for sin botferdige venns bønner, gjør at synd legges til synd. Ja, han blir vitne til den andres frelse. Han får høre ordene om Paradiset, dit røveren skulle gå ved Jesu side, og så måtte han jo forstå at veien var åpen også for ham. Han kunne ha blitt den tredje i laget og med like stor jubel kommet inn gjennom Paradisets porter. Men han ville ikke. Det var hans synd og ulykke: Han ville ikke.
Han forspilte muligheten, og fikk den aldri igjen. Han var så nær og var likevel tapt. Han hadde døden for øynene og forherdet seg. Han hadde frelsen ved sin side og forble likevel ufrelst. Han hørte kameratens bønner og var ubøyelig.
Den andre røveren sultet i hjel med livets brød brutt ved sin side, han tørstet i hjel ved bredden av forsoningens kilde, han styrtet sin sjel inn i den evige døds åpne gap forbi Paradisets åpne porter.
Så stor en frelse! Så grufull en død! Så fullkommen en forsoning! Så grenseløs en kjærlighet! Så åpen en favn! Og likevel tapt!Dessverre har denne andre røveren mange brødre!
I dag måskje du kan
fullende dine dage,
at timeglassets sand
har intet mer tilbake.
Se hvilken vredens sky!
Søk skjul for synd og nag,
i Jesu vunders ly, —
nu heter det i dag.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
