Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: «Kvinne, det er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Det er din mor.» Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg. Joh 19,26-27
Blant dem som var ved Jesu kors, er det ingen jeg føler slik med som Maria. Ikke engang de to røverne led så dype kvaler som Jesu mor. For her ved korset går gamle Simeons ord i oppfyllelse: «Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd» (Luk 2, 35). Her går sverdet ubarmhjertig gjennom hennes ømme, varme hjerte.
Men Maria hadde følt spissen av dette sverdet lenge, og hver gang noen beveget sverdspissen, sved hennes sjel i smerte. Marias skole var hard, hardere enn noen annen kvinnes skole. Hun måtte lære å løses fra sin egen morsfølelse overfor sin sønn og tilbe ham som Gud. Det er nok mange mødre som tilber sine sønner, men Maria skulle som en synder lære å rope til ham som Frelser, og bare som Frelser.
Riktignok bar Maria på den underlige hemmeligheten om hans overnaturlige tilblivelse, og likevel var det langt derfra til også å forstå hans livskall og selv komme i det rette forholdet til ham.
«Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige,» sier Maria til ham da Jesus som tolv åring var blitt igjen i Jerusalem. Men Jesus svarer: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Luk 2, 49). Maria, du sier: «din far» — vet du da ikke at dette tempel er min Fars hus!»
«Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» sier Jesus til Maria i bryllupet i Kana. Slike harde ord — for ordene er harde — sa han i alles påhør! Det var sverdspissen som stakk.
Så kom Jesu urolige vandring. Ryktene svirret i Nasaret om alle hans underlige gjerninger og alle hans sterke ord. Da han en dag kom til Nasaret, førte de ham utenfor byen og ville styrte ham utfor fjellet. Marias urolige hjerte led. Hun undret seg. Hun forsto ikke hans gjerning og var redd for at han i sin iver gikk for langt, eller var kommet på feil vei. De skriftkloke sa til og med at han var drevet av en uren ånd. Så lenge Josef levde, snakket hun vel med ham, og han beroliget henne, men så døde visstnok Josef, og Maria bestemte seg da for å reise til Jesus og tale ham til rette (Matt 12,46). Hun tok med seg brødrene hans og ba om å få snakke med ham. Men Jesus svarte: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?» Så pekte han på disiplene: «Der er min mor og mine brødre!»
Maria gikk sørgende hjem. Igjen hadde hun kjent sverdspissen mot hjertet. Og det smertet. Men nå blir sverdet støtt helt igjennom. Å se hans kval var hennes kval. Å høre spotten mot ham var spott mot henne. Å ha en korsfestet sønn var den dypeste skam noen kvinne i Israel kunne få. Det var visst ikke ofte det sto en mor ved foten av noe kors. Det står ingenting om røvernes mødre.
Men Maria kunne ikke holdes tilbake. Jesu øye ser henne, og hans hjerte slår i kjærlighet. Han ser henne segneferdig, likblek, dødstrett og likevel ikke i stand til å forlate korset. Hvor gjerne han ville ha kalt henne «mor» i dette øyeblikket, men han gjorde det ikke. Han sier bare: «Kvinne». Det var Marias siste harde lekse. Her ved korset skulle hun lære den: Jeg er fra nå av bare din frelser.
Likevel brenner hans hjerte i kjærlig omsorg. Han vil gi henne en i sønns sted. Han gir henne sin kjæreste disippel: «Det er din sønn.» Og til Johannes sier han: «Det er din mor.»
Like inn i de siste timene slår hans hjerte i brennende kjærlighet. Som han elsket sine egne, elsket han dem inntil enden.
Det ser ut til at Johannes straks tok Maria med seg og førte henne i sikkerhet og til hvile nede i byen. Fra korset ser Jesu øye de to kjæreste han visste på jorden, langsomt gå ned mot Jerusalem — med Johannes' sterke arm om den dødstrette kvinnens skuldrer. Etter at de to er gått, begynner mørket å sige inn over Golgata og inn i Jesu hjerte.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
