Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time. Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eli, Eli, lemå sabaktåni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27,45-46
Fra klokken tolv, da solen sto høyest på himmelen, er det mørket bryter inn. Den mørkets gjerning som nå fullbyrdes på jorden, er så grufull at enn ikke himmelens sol lar sitt skinn lyse over den, og himmelens sol har tross alt lyst over mang en mørkets nidingsdåd i denne verden. Men nå når helvetes ondskap, menneskeslektens synd, opp til det grenseløse, så ikke engang solen gir det sitt lys.
Mørket varer i tre timer. Hva som fylte Jesu sjel i disse tre timene, kan mennesketanken ikke engang ane. Mørket som seg utover verden og stadig ble dypere og tettere, seg inn i Jesu hjerte. Og med mørket fulgte hele ondskapens sterke hær. Den stormet uhindret løs på vår Frelsers sjel.
Hele menneskeslektens synd tårnet seg opp som et mørkhetens berg og skilte Frelseren fra hans egen far. Han skuet bare inn i syndens gru og inn i et evige mørke.
Da mørket hadde vart i de tre lange timene som rommer en evighet av lidelse, høres til sist Jesu stemme. Før har han talt om sine bødler, eller til sin mor og sin kjære disippel, og til røveren ved hans side. Nå taler han for første gang om seg selv til sin Far. De få ordene han sier, lar oss skimte litt av forsonerens dype sjelelidelse: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Han sier ikke lenger «Abba», ordet som så tillitsfullt hadde ligget på Jesu lepper. Han sier: «Eli, Eli.» Mørket har til og med tatt bort lysstrålen av Faderens kjærlighet over Sønnens lidelse. Da han begynte sin gjerning, ved elven Jordan, lød Faderens stemme over Sønnen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» Nå da han ender sin gjerning på Golgata, høres Sønnens stemme til Faderen, men ordet Far er drept i et fortvilet «min Gud, min Gud».
Det som ga Jesus kraft til å gå seirende ut av Getsemane, var vissheten om at lidelsen var Faderens vilje. I enhver smerte hjalp dette ham til å holde ut, det hørte med i Guds evige råd til slektens frelse. Men nå er til og med dette hvilepunktet glidd bort fra ham. Nå brenner et uforstående «hvorfor» på hans feberhete lepper. At folket sviktet og ropte «korsfest», det kunne han forstå. At Judas forrådte ham, det visste han fra før. At disiplene forlot ham og lot ham være alene igjen, det fikk han også bøye seg for, selv om det smertet. Men, min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Det er din vilje som jeg nå fullbyrder, det er den kjære menneskehetens synder jeg nå soner, hvorfor har du så forlatt meg?
Men det var ett feste igjen, og det glapp aldri. Han sa: Min Gud. Ja, han sa det to ganger, for riktig å finne feste for begge føttene i det eneste holdepunktet som var igjen: Min Gud, min Gud!
Det står: helt til den niende time! Da måtte mørket igjen vike, fra jorden og fra Jesu sjel. Alle tider er i Guds hånd, også disse tre forferdeligste timene verden har gjennomlevd. Når Guds klokke slår, må selv mørkets hærer vike, og Jesu fortvilte angstrop er hørt.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
