Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Joh 19,28-29
Korsfestelse var opprinnelig ingen jødisk henrettelsesmåte. Den var innført fra Afrika i senjødedommens tid, og ble brukt nettopp fordi den var så smertefull.
Det som var den største lidelsen for en som ble korsfestet, var tørsten. Dette var en følge av det store blodtapet. Når vi tenker på hvor sterkt en blør bare ved et sår i en finger, kan vi tenke oss hvor mye en blødde når en ble spikret fast til et kors med store nagler tvers gjennom hendene og føttene.
Jesus har nå hengt på korset i seks lange timer. Korstreet og jorden under korset er nok farget rødt av hans blod. (Likevel var det ikke blodtapet Jesus døde av, noe vi senere skal se.)
Når Johannes kommer tilbake fra byen, der han har brakt Maria i sikkerhet, hører han Jesu stemme oppe fra korset: «Jeg tørster!»
Det er det første virkelige smerteutbruddet vi hører av Jesu munn på grunn av den legemlige lidelse. Det første og det eneste: « , jeg er så tørst!»
Vi har nettopp sett hvordan Jesus er nådd til toppunktet av sin sjelelige lidelse, der han føler seg forlatt av Gud. Her møter vi toppunktet av den legemlige lidelsen, den brennende, sviende tørsten!
Å, min Frelser, at han måtte lide så hardt! Den som kunne ha stått ved korset i den stunden, lindret hans smerte og vætet hans blåhvite lepper!
Men jeg vet: Også denne tørsten var nødvendig. Den hørte med i lidelsesbegeret han måtte drikke for min skyld. Også her gjelder det: Straffen lå på ham for at jeg skulle få fred!
Fordi min onde sjel tørster i søt syndelyst og så ofte drikker av verdens onde kilder, måtte han lide den grufulle tørsten på Golgata. For hver en syndens dråpe jeg og alle mennesker til alle tider drikker, ble hans tørst enda mer bitter og sviende. Fordi jeg drakk, måtte han tørste. Ja, i samme grad som jeg drakk, var hans tørst bitter.
For at jeg en gang i evigheten skal slippe å rope med mannen i dødsriket: Jeg pines i denne flammen, så send en av himmelens minste hit for å væte leppene mine! — derfor måtte han rope ut sitt smertefulle: Jeg tørster! Og så fikk han bare eddik å drikke.
Står jeg ved korset og betrakter denne smerten og hører ropet hans, spør jeg rådvill: Hva skal jeg gjøre?
En ting kan jeg i hvert fall gjøre: Hans utrakte arm mot den syndende verden sier meg: Hans sjel tørstet enda mer enn hans legeme, hans hjerte enda mer enn hans lepper. Og denne tørst kan jeg stille i dag ved å gi meg udelt til ham, ved å si nei til alle syndens dråper som rekkes meg, ved aldri på nytt å gi ham eddik ved å gjøre imot hans vilje eller forsømme det gode.
Jo mer jeg løses fra verden, jo nærmere jeg kommer ham, jo mer intimt jeg lever sammen med ham, jo mer tilfredsstilles hans lengsel, jo mer slokkes hans tørst.
Da tilfredsstiller han min sjels dype tørst, og da blir også tørsten hans slokt.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
