Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Joh 19,30
En hører ikke sjelden at en dråpe av Jesu blod er nok til å frelse den største synder. Med det vil en vise hvilken veldig kraft det er i Jesu blod.
Men, nei! Det var jo nettopp det som ikke var nok. Var en dråpe nok, var forsoningen fullbrakt før. Allerede da Jesus ble omskåret, eller da han — som andre gutter — sprang omkring i Nasaret, falt og slo seg så han blødde, og sprang gråtende til Maria som tørket blodet av ham og bandt en fille om såret. Men i det blodet var det ingen forsoning for verden.
Nei, ikke engang i blodet som piplet fram på Jesu panne i Getsemanehagen — selv om dette hørte med i soningsverket.
I dette ligger Golgatas gru og Golgatas seier: Alt Jesu blod måtte gis. Lidelsesbegeret måtte tømmes til siste dråpe. Ikke en dråpe, men hver dråpe. Også de siste, for de var de bitreste.
Vi har nettopp sett disse siste dråpene: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Og dette: «Jeg tørster!»
Men Gud skje lov: dette er ikke Golgatas siste ord, ord om kvaler og lidelse. Golgatas ve utløses i et triumferende seiersord: Det er fullbrakt!
Folkets hat er fullbrakt. Jesu lidelse er fullbrakt. Forsoningsverket er fullbrakt.
Det mangler ikke lenger noe! Enn ikke det minste. Gud har i Kristus forsonet verden med seg selv. Så er verden forsonet. Det som var umulig for loven, det er nå gjort av Gud. Men så er det umulige mulig. Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen.
Nå har Jesu brennende «hvorfor» fått sitt mektige svar: «Derfor, for at frelsen skulle fullbyrdes. Og nå er det fullbrakt.»
Å, min sjel, bryt ut i jubel! Mitt hjerte kunne sprenges når jeg tenker på dette. Det er fullbrakt. Det jeg ikke maktet, er gjort. Og for alt jeg syndet, er det nå brakt soning. Det er en fullkommen frelse, til og med for en ufullkommen tro. Om jeg enn mangler alt, så mangler jeg likevel ingenting, for frelsen er fullbrakt. Jeg skal ikke slite lenger for å fullføre lovens vei, for lovens krav er fullbrakt av min stedfortreder. Mine gjerninger skal ikke gjøre meg verdig, for en fullbrakt frelse kan ikke spørre om verdighet. Ikke engang min tro kan fullføre min frelse, for alt var fullbrakt før jeg trodde. Mine tårer og min anger kan ikke sone synden, for soningen er alt fullbrakt ved Jesu blod.
Hva skal jeg så gjøre selv?
Ingenting, for alt er jo gjort. Det jeg prøver å gjøre, skitner bare til det som er gjort på forhånd. Alt jeg skal gjøre, er å takke og ta imot. Gud skje evig lov! Så er jeg jo frelst.
En gymnasiast i Oslo sto og ventet på trikken. Idet den kom, og han gikk på, kom en kamerat forbi. Han ropte idet den andre reiste av sted: «Nå, hvordan står det til?» Og gymnasiasten svarte: «Jo takk, bra! Jeg lever i det fullbrakte!»
Ja, da er alt bra. Gud gi meg å leve hele mitt liv der: Leve i det fullbrakte. Like til min død vil alt hos meg selv være ufullbrakt, like til min død skal likevel disse ordene gjelde: Alt er fullbrakt!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
