Og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Luk 23,46
Helt fra jeg var ganske liten kan jeg huske at mor sa, når vi snakket om korsfestelsen: «Det måtte være vondt for Jesus at han ikke hadde noe å hvile sitt hode mot.»
Jeg skjønte godt at det nettopp var mor som sa det, for ingen kunne legge puten så bløtt under hodet mitt som mor, når hun kom for å si god natt og be aftenbønnen. Her skulle Jesus selv be sitt livs aftenbønn. Men han hadde ikke noe å lene sitt hode til. Hans mor hadde stått under korset, og hvor gjerne ville hun ikke ha gitt støtte til hodet hans og lette litt av smerten. Om hun bare hadde kunnet, men hun kunne ikke.
Jeg husker at jeg tenkte: Jesus kunne jo lent sitt hode bakover, inn mot korstreet. Jeg stilte meg opp mot en vegg og prøvde, men jeg forsto snart at det var ingen hvile. For et trett hode var det bare enda mer smerte.
Hvor dødstrett måtte ikke hans hode vært! På korset var Jesus hvileløs.
Men her finner Jesus hvilen. Han ber sitt livs siste bønn, en bønn som fremdeles ligger på leppene hans idet han frigjort går inn i sitt rike. «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»
Med disse siste ordene legger han sitt hode som et trett barn i fars armer.
Jeg undres hva Gud Fader med sine sterke, kjærlige armer følte i det øyeblikket. Han hadde sikkert under hele lidelsen lengtet etter den stunden da han kunne løse Jesu ånd fra hans døende legeme. Han hvis hjerte brenner av miskunn, lengtet etter dette øyeblikket, da frelsesverket var fullbrakt, da lidelsen var forbi og Jesus overlot sin ånd i Fars hender.
Jeg undres hva Jesus følte. Han som nå bare hadde kjent fiendehender om seg, forræderhender som var løftet mot ham, skitne dommerhender som feigt prøvde å vaske skylden sin av seg, eller hender som slo med knyttnever, eller som hamret mot nagler. Nå får han kjenne at ånden er løst og frigjort, han blir favnet av sin egen Fars evige armer.
Ja, jeg undres hva som fylte himmelen i det øyeblikket. På jorden så en Jesus trekke sitt siste pust, en så hans lidende legeme slappes, en så hans øyne briste, hans ansikt stivne i døden, og hodet bøye seg forover og ned mot brystet. Men i himmelen så en noe annet, en så Jesu ånd, løst fra alt jordisk, fra lidelse, fra hat, fra ensomhet, idet den jublende blir lagt i Gud Faders sterke armer.
Er Faderens favntak varmt og hans tilgivelses kyss brennende når en fortapt synder vender tilbake fra det fremmede landet, hva rommer så ikke himmelen av navnløs jubel — i denne stund, når Sønnen møter Faderen i et evig favntak, i den fullkomne kjærlighets hellige velkomstkyss.
Noen måneder senere høres nesten den samme bønnen på en døendes lepper: «Herre Jesus, ta imot min ånd!» Det er Stefanus, Herrens første blodvitne, som går inn i evigheten. Om noen år — eller kanskje bare dager — skal jeg den samme veien. Å, Herre, om jeg ikke makter å si de samme ordene med leppene, så la meg få gi min ånd i dine hender og kjenne de evige armene midt i dødens favntak.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
