Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Joh 19,34
For at ikke de tre dødsdømte kroppene skulle bli hengende på korset sabbaten over, ber jødene om å få ta dem ned. Men korsdøden var en langsom død, det var nettopp det som gjorde den så smertefull, og de går derfor ut fra at det ennå er liv i de korsfestede. De ber derfor Pilatus om tillatelse til å bryte deres ben, for på den måten å få dem raskere drept.
Dette var noe som sjelden skjedde. En ny grusomhet som var uttenkt mot Jesus og de to røverne. Når vi vet hvordan et benbrudd kan smerte og tenker oss disse stakkars døende menneskene som kjemper dødssmertens siste kamp, kan vi tenke oss hvor forferdelig dette måtte være. Benene skulle ikke bare brytes, men knuses med en klubbe. Når en av våre nærmeste kjemper sin siste strid, gjør vi alt vi kan for å lindre smerten, om ikke annet så ved å få den syke til å ligge mykt og godt i sin seng. Her skulle de siste timene bli enda verre ved at deres ben ble brutt i stykker.
Nå vel, den ubotferdige røveren hadde nettopp ved sin ubotferdighet valgt lidelsen. Den andre røveren fikk sikkert en særlig kraft i sin smerte. Og jo hurtigere døden kom til ham, jo før fikk han være med Jesus til Paradis.
Så kommer de til Jesus for å knuse hans ben. Men Gud ville det annerledes. Soldatene oppdager at han alt er død. Men for sikkerhets skyld stikker en av dem et sverd i Jesu venstre side. Da renner det blod og vann ut.
Vi kunne vel si at for soldatene var dette sverdstikket unødvendig. Var han først død, så døde han ikke mer om han fikk et sverd i siden.
Likevel takker jeg Gud for dette sverdstikket. Det viser meg nemlig en dyrebar side ved Jesu død: Det viser at Jesus døde ved at hans hjerte brast.
Når en stikker et dødt legeme i siden, renner det ikke ut blod og vann. Blodet størkner. Blodet og vannet viser at Jesu hjerte brast. Da renner nemlig blodet fra selve hjertet ned i hjerteposen, og her skiller de røde blodlegemene seg ut. Sverdspissen hadde nettopp gått inn i hjerteposen. Derfor rant blodet og vannet ut.
Å, vår dyrebare Frelser! Hvor gir ikke dette meg et grufullt og likevel herlig blikk inn i Jesu lidelse. Det var ikke den alminnelige, legemlige korsdøden som endte hans liv. Nei, hans rene, elskende hjerte brast til sist. Så grusom var lidelsen. Så mye større enn røvernes, for han døde før dem. Så grufull var smerten, legemets og enda mer sjelens, at hjertet til slutt ikke holdt det ut. Det brast!
Jesu hjerte, det eneste rene og hellige, det hvor hvert hjerteslag var båret av selvhengivelse, det som aldri rommet annet enn kjærlighet, det trofaste, varme hjertet brast.
Å, måtte aldri tanken på det brustne hjertet slippe meg mer! Jo mer jeg ser inn i dette, jo mer aner jeg dybden i hans kjærlighet, jo lettere trekkes jeg inn i hans favn, inn til det hjerte som brast. For meg!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
