Da revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og mange hellige som var døde, sto legemlig opp. Matt 27,51-52
Det hadde ligget en lummer uhygge i luften hele natten og langfredagen. Verst var de tre timene midt på dagen. Klokken tolv på middagen, da solen sto høyest på himmelen, ble det mørkt over hele landet. Uhyggen måtte gripe alle som sto på Golgata og Jerusalems innbyggere. Hva skulle vel dette mørket bety, nå ved høylys dag? Var han likevel Guds Sønn, han de nå korsfestet?
Men så vek mørket igjen, og man pustet lettet ut. Inntil dødsøyeblikket. Da skalv jorden under deres føtter. Jerusalems hus rystet. Klippene brast og slo revner. Offiseren og vakten på Golgata ble slått med redsel og sa: Sannelig, han var Guds Sønn.
Ja, like ned i de dødes verden fikk en føle virkningene av dette mektige øyeblikket. Gravene åpnet seg, og mange av de hellige som var døde, sto legemlig opp. De kom inn i den hellige byen og viste seg for mange. Om disse døde fikk være med Kristus ved hans himmelfart, eller om de på ny gikk tilbake til sin salige hviletilstand som de hadde hatt før, inntil den første oppstandelses dag, vet vi ikke. Vi kan gjette og anta, men Skriften sier ikke noe om det. Men så mye vil denne beretningen si oss, at ved Jesu død var det noe som skjedde til og med i de dødes verden.
Men det herligste tegnet i Jesu dødsøyeblikk var verken at jorden skalv så klippene revnet, eller at mange graver ble åpnet. Det herligste var at forhenget i templet revnet i to stykker, fra øverst til nederst.
Mange skremte øyne hadde ned gjennom tidene sett på dette forhenget! Det stengte utsynet, og det stengte veien inn til det aller helligste, der Gud etter sitt ord ville ta sete. Og selv om veien hadde vært åpen, hvem torde gå dit inn? Ingen uren, ingen synder, våget å møte ham! Og for ham var ingen ren!
Øverstepresten gikk inn — på den store forsoningsdagen — og brakte soningsofferet for sine egne og hele Israels synder. Og Israel gledet seg. Nå var synden sonet og offeret brakt. Men gleden varte så kort. Synden kom på nytt og stengte. Igjen var de urene og skilt fra Gud. Og uten Gud var Israel ingenting.
Men da er det det skjer, idet offeret bringes, en gang for alle, av den fullkomne øversteprest, og med det fullkomne forsoningsofferet. Nå er det Gud stiger ned og åpner veien like inn til sin nådetrone. Nå er det han hilser hver fattig synder velkommen.
Nå er offeret brakt, nå er soningen skjedd, for alle tider og slekter. Nå er det ikke lenger noe stengsel inn til Gud. Han har selv revet forhenget i stykker like inn til det aller helligste, for å si til all verden: Nå er veien åpen.
Det står så betegnende: Fra øverst til nederst. Ikke fra nederst til øverst. Det er Gud selv som handler, som åpner veien inn til nådestolen.
Å, hvilket fulltonende evangelium, for den som lik Israel har stått med skremte øyne og sett på et forheng som skilte sjelen fra den hellige Gud, fordi sjelen var uren, helt igjennom. Hvilket evangelium da å få høre: Han har selv revet forhenget i stykker. Veien er åpen, også for de urene, like inn i det aller helligste, til nådestolen. Om denne har han sagt: Jeg vil møte deg der.
«Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme . . . så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet.»
Ja, i Jesu navn, jeg kommer. Gud skje evig lov for den nye og levende veien gjennom forhenget. I Jesu blod har jeg frimodighet til å komme.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
