Publisert

Juleaften


Ca leselengde:
37 min

Julaften
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 9,1a.2.6-7 (A)
 1 Joh 1,1-4 (A)
Prekentekst: Luk 2,1-20 (A)
Poetisk tekst: Salme 98,1-2.4

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere. 

Og det skjedde i de dager at det utgikk en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives (i manntall). Denne innskrivning var den første som fant sted, da Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef gikk opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede hustru, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden at hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte Ham og la Ham i en krybbe; for det var ikke rom for dem i herberget. Og det var hyrder i den samme egn, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, Herrens engel stod over dem, og Herrens klarhet lyste om dem, og de fryktet meget. Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en [71] krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker Hans velbehag! (Luk 1:1-14)

I dette evangelium er det to stykker. Det første er historien om den begivenhet som i dag har skjedd, at vår kjære Herre, Jesus Kristus, er født i Betlehem. Det andre stykket er engelens prediken om denne begivenhets nytte og kraft, hvorledes vi skal dra nytte av vår Herres, Jesu Kristi, fødsel. Denne historie skal en prente vel inn i ungdommen og menigmann, for at de kan lære denne artikkel som vi bekjenner i vår kristelige tro: Jeg tror på Jesus Kristus, født av jomfru Maria. Deretter skal en flittig drive på anvendelsen av fortellingen, for at vi kan få den rette saft og kraft av den.

Lukas forteller historien således: Først viser han tiden, året, stedet og måten Kristus er født på, nemlig i Betlehem, i Jødeland, på den tid da Romerriket blomstret, og den beste keiser regjerte, og den første skatteinnskrivning fant sted over hele landet. Keiseren lar den befaling gå ut at hele verden skal innskrives i manntall, og at der skal kreves skatt av hver person. Josef og Maria gjør seg ferdig i lydighet mot keiserens befaling, reiser fra Galilea til Betlehem i Judea og lar seg innskrive. Da kom Marias tid da hun skulle føde. Hun føder også sin sønn, hele verdens Frelser, mens de var i et fremmed land og i en fremmed by, hvor de hverken hadde hus eller hjem, og hvor byen var så full av mennesker at de ikke kunne få rom i herberget.

Dette er en kort sammenfatning av hele fortellingen. Av den kan vi lære og se at Herren — straks etter sin fødsel på jorden — begynner i gjerning å skjelne mellom sitt rike og verdens rike. Han anstiller seg som om Han ikke kjente verden og dens rike. Og verden anstiller seg på samme måte, som om den ikke kjente denne Konge og Hans rike. Likevel fratar ikke Kristus den romerske keiser hans makt og regimente, men lar ham utstede sin befaling og skrive alle folk i skatt, ja det som mer er. Hans foreldre Maria og Josef betaler også skatt. Keiseren regjerer sitt rike som han vil, med fornuft, visdom, jurister, lover og forordninger. Alt dette lar Kristus skje. Han vil bare ha sitt rike skilt fra keiserens rike. Derfor anstiller han seg som om keiserens og verdens rike ikke vedkommer Ham. Verden og keiseren oppfører seg like ens, som om denne Konge med sitt kongerike ikke vedkommer ham. Derfor er der denne forskjell på Kristi rike og keiserens rike: Kristi rike er og skal være et åndelig rike, og likevel er det et åndelig rike midt i verdens rike. For Kristus og Hans troende bruker også verden, som Paulus sier i 1. Tim. 6. Keiserens rike derimot er et verdslig rike, som dømmer i verdslige saker, fører krig etc. Kristus har intet å gjøre med disse verdslige saker, Hans rike og embete er å forløse sjelene fra synden og døden, og hjelpe der hvor verden ikke kan hjelpe.

Den som vil være predikant og lærer, ja en menig kristen, han gjøre alt, slik at det kan tjene til [72] hint liv. Han skal og vite at det åndelige regimentes og himmerikets endelige mål er, hvordan en skal leve i den kommende verden. Hvordan en skal leve i denne verden, det overlater en til keiseren. Han holder den verdslige fred, ordner regimentet, dømmer og straffer ugjerningsmenn, og lærer i sitt rike hvordan en skal gifte seg, oppdra barn, bygge, plante, skifte arvegods etc. Kristus derimot har og gir den evige fred, det evige liv og den evige salighet.

Det er vel sant at de kristne spiser og drikker her i verden og bruker dette liv på jorden, likesom deres Konge Kristus har spist og drukket og brukt dette liv. Men dette gjør de som pilegrimer og fremmede og gjester i et herberge, likesom og Kristus har gjort. Således lærer Paulus i 1. Kor. 7, 29—31: Men dette sier jeg, brødre, at tiden heretter er trang, så at de som har hustruer, skal være som de som ikke har, og de som gråter, som de der ikke gråter, og de som gleder seg som de der ikke gleder seg, og de som kjøper, som de der ikke beholder, og de som bruker denne verden, som de der ikke misbruker den. For denne verdens skikkelse forgår.

Det endelige mål for det verdslige regimente er timelig fred. Det endelige mål for den kristne kirke er ikke fred og makelighet på jorden, herlige hus, rikdom, makt og ære, men en evig fred. Keiseren bekymrer seg ikke om hvordan jeg skal dø salig og leve evig. Han kan heller ikke hjelpe meg mot døden, og når jeg dør, må han selv følge etter. Døden overrumpler ham, likeså vel som den fattigste tigger. Keiserens regimente er bare nyttig for dette timelige, forgjengelige liv. Men når dette timelige liv får ende, da først begynner den kristne kirkes regimente rett, da får den bedrøvede og engstelige samvittighet virkelig fred, da får den den skatt som Kristus har ervervet og gitt kirken, nemlig syndenes forlatelse og den evige fred. Dette skal være den ende og det mål som det kristelige regimente sikter på.

Det andre stykket i dette evangelium er englenes prediken, som også er hovedsaken i evangeliet. Den viser tydelig at Kristi rike er et helt annet rike enn verdens rike. For dersom vår Herre Jesus Kristus hadde villet være en verdslig konge, så hadde vel yppersteprestene i Jerusalem, Annas og Kaifas, og andre store folk i Betlehem kommet hit for å predike og synge om Hans fødsel: Ære være Gud i det høye! Men nå kommer de himmelske ånder og Guds engler — slike fyrster hører dette rike til — og synger om hans fødsel. Disse himmelske fyrster ser ikke på verden, men på Kongen som ble født i stallen og nå lå i krybben. Med dette viser de at denne Konge har et rike som keiser Augustus og kong Herodes ikke har noe å bestille i. Her er Gud selv Herre og Konge, og her finnes bare hellige engler og hellige mennesker.

Med dette vises også hvilke mennesker som egentlig hører til dette rike, nemlig de som er bedrøvet og sønderknust i hjertet. De som trakter etter verdens rike, verdslig makt og storhet, de hører ikke til dette rike. Det er nok sant at en kristen må og kan være en verdslig øvrighetsperson og regjere land og folk. Men [73] dette gjør han av lydighet mot Gud og av kristelig kjærlighet for å passe sitt kall og for å tjene verden med sitt regimente. Likevel må han forholde seg som en tjener i et hus, og som en gjest i et herberge, som David sier i Salme 39: Jeg er en fremmed og gjest som alle mine fedre. Men de som med flid trakter og streber etter makt og herredømme, de hører ikke til denne Konges rike. Hit hører bare arme, trengende mennesker. For deres skyld har denne Konge kommet til verden. Derfor er og Hans rike et rike for de forskrekkede, bedrøvede og elendige mennesker.

For disse skal man predike som engelen prediket for de stakkars forskrekkede hyrder: Se, jeg forkynner eder en stor glede. Hva er det for en glede? Hør hva engelen sier: Se, sier han, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket. Det er som han vil si: Denne glede blir nok tilbudt alt folket, men bare de er i stand til å ta imot den. De som er bedrøvet og forskrekket i sin samvittighet og sitt hjerte. Dem gjelder denne prediken, dem vil jeg forkynne noe godt.

Er det ikke et stort under at denne glede er nærmest den som har den største uro i samvittigheten? Hvor frykt og skrekk har betatt hjertet, bare dit skal denne herlige, salige og søte glede komme, og det i så rikt monn at et menneskehjerte neppe kan fatte det. Verden er glad og ved godt mot når den har penger og gods, makt og ære. Men et elendig, bedrøvet hjerte begjærer ikke annet enn fred og trøst, så det kan vite om det har en nådig Gud. Denne glede som gir et bedrøvet hjerte fred og ro, er så stor at all verdens glede smaker bittert mot den. Derfor skal man predike for de arme samvittigheter som engelen her prediker: Hør på meg alle som er elendige og bedrøvet i deres hjerte! Jeg bringer dere en gledelig tidende. Dere skal ikke tro at Kristus er vred på dere. Nei, Han har ikke kommet til verden og blitt menneske for å fordømme dere. Enda mindre er Han av samme grunn korsfestet og død for dere. Men Han har kommet nettopp for at dere skal ha glede i Ham. Kort sagt, det er ikke en gang en vred mine å se hos Ham.

Dette er den rette definisjon og forklaring. Vil du rett og egentlig beskrive Kristus, hvem og hva Han er, så gi akt på hvordan engelen beskriver Ham her: Han er og Han kalles glede. Men denne gledelige prediken angår, som sagt, bare de elendige og forskrekkede samvittigheter. De skal lære denne forklaring at Kristus ikke kan beskrives bedre enn med ordet glede. Men dessverre går det slik til at de som skulle ha nytte av denne forklaring: Kristus er ikke annet enn den store glede, de danner seg et skrekkbilde av Ham, mens de som ikke har del i denne beskrivelse, bruker den til kjødelig sikkerhet. De som saken ikke angår, lærer den straks. Men de som skulle ha trøst av den, de kan ikke fatte den. Og likevel skal bare de bedrøvede fatte den. For den hører bare dem til. De som altså i sitt hjerte maler Kristus som idel glede, de er de rette, sanne disipler.

Dette vil gjerne engelen lære oss i denne prediken for at alle bedrøvede og engstelige samvittigheter kan lære å kjenne og gripe Kristus [74] i Hans rette bilde. Hvor Kristus ser surt, der drukner Han verden i syndfloden, der knuser Han konger og tyranner. Men her ser Han ikke surt, men vennlig og kjærlig og kaller seg en stor glede. Hvem til gode? Alle bedrøvede hjerter. Er ikke dette en kostbar tekst, som vi må gi vel akt på, for at vi kan vite å trøste oss under bedrøvelse og fristelse?

Men hva består den store glede i? Det viser engelen oss videre, når han sier: Eder er i dag en Frelser født, som er Kristus, Herren i Davids stad. Dette ord Kristus, Herren, synes vel skrekkelig. Men likevel er det et trøstefullt ord, fordi det har i følge med seg ordet Frelser, en hjelper, en som gir lykke og salighet. De som er uten frykt og fristelse, trenger ikke denne Frelser. Men de arme syndere som ligger i frykt og redsel, de trenger Ham. Ingen kan heller hjelpe dem uten denne Frelser, Kristus Herren, som er født i Betlehem i dag. Derfor skal vi la engelen ha rett og ikke gjøre ham til løgner. For han gir Kristus det rette navn som alene tilkommer Ham. Han er og kalles den eneste Frelser.

Den som vil overvinne djevelen og hans giftige piler, han kan ikke gjøre det bedre enn å ta seg denne trøst og glede til hjerte, som engelen her forkynner: Eder er en Frelser født. Når denne trøstefulle prediken får plass i hjertet, da har en allerede seiret. For da tenker mennesket således: Djevelen har nok styrtet alle mennesker i synden, forgiftet dem og gjort dem skyldige til Guds vrede og dom, men likevel vil jeg ikke forskrekkes så meget over det at jeg fortviler. For om denne skade er stor, så er den skatt som Gud har gitt meg, meget større, og den nød som djevelen har brakt oss i, er ikke å ligne med den herlighet som Kristus har ervervet for oss.

Den som rett kan fatte dette i sitt hjerte, han kan ikke annet enn for det kjøds og blods skyld som sitter hos Guds høyre hånd, elske alt kjød og blod her på jorden og ikke bli vred på noe menneske. For Kristus, vår Gud, født som barn, er i stand til å gjøre alle hjerter glade og kjærlige. Og det er umulig at der kan komme opp noen vredestanker i et hjerte som smaker en slik glede. Videre: Den som rett tenker over at Guds Sønn har blitt menneske, han kan jo ikke vente annet av Herren Kristus enn idel godt. Jeg vet jo at jeg ikke gjerne blir vred på meg selv og heller ikke gjør meg selv skade. Men da nå Kristus er den samme som jeg, har kjød og blod som jeg, hvordan kan Han da mene det ille med seg selv, dvs. med oss, som er Hans kjød og blod? Jeg bekymrer meg slett ikke noe om det, skjønt djevelen alltid plager meg.

Har den betraktning først festet rot i hjertet, da formår den å smelte bort alle grufulle eksempler på Guds vrede, som f. eks. syndfloden, Sodomas og Gomorras straff osv. Alt dette må i et øyeblikk forsvinne, når vi betrakter dette ene menneske som er Gud, og som har æret den arme menneskenatur så høyt at Han ble menneske.

Er de da ikke usalige de mennesker som vel hører dette, men ikke gir akt på det, som lar denne skatt ligge og bare tenker på hvorledes de kan fylle sine kister med penger, [75] bygge hus og ha stor prakt? Djevelen forblinder sannelig deres hjerter, så de ikke kan se denne glede. For gjerrighet, karrighet, nid og hat er sikre tegn på at dette glimt ikke lyser i hjertet, og at denne engleprediken ikke har virket noe på dem.

Jeg taler enda ikke om Kristi fødsels frukt og kraft, nemlig vår forløsning, men bare om Kristi fødsel i og for seg, at Han så høyt har beæret vår natur og iført seg vårt kjød og blod. Dette burde være nok til å smelte et hårdt hjerte og tenne en slik ild i oss mennesker at vi ikke kunne annet enn elske hverandre. Men når vi hører denne prediken med det ene øret, går den ut av det andre. Slik vi går inn i kirken, slik går vi ut igjen og blir ikke annerledes. Men dersom vi rett betrakter dette bilde, da blir vi sådanne mennesker som sier: Skal jeg gjøre den natur skade, som min Gud og Herre har æret så høyt at Han har blitt menneske? Men djevelen tillater ikke gjerne at det predikes om dette. Og selv om det blir prediket, river han det ut av hjertet igjen.

Dette skulle bevege oss til en stor glede og salig stolthet. For så høyt æres vi fremfor alle skapninger, ja også fremfor englene, at vi nå med sannhet kan si: Mitt kjød og blod sitter hos Guds høyre hånd og regjerer over oss, og har alle ting i sin hånd. Denne glede er stor, ikke alene fordi vi blir æret fremfor alle engler, men nettopp fordi en Frelser er oss født. Er ikke dette overmåte stort? For dette at mennesket Jesus også vil være vår Frelser, er ypperligere enn den naturlige ære og glede. Dette er den rette gjenstand og dypeste grunn til at vi skal være glade. Derfor er de elendige, de mennesker som ikke vil høre eller vite det. Men langt mer elendig er — som tidligere sagt — de som hører og vet det og likevel ikke tar det til hjerte. For disse ord burde smelte himmel og jord og gjøre døden søt som sukker og all ulykke til idel gledesvin. Hvilket menneske kan vel utgrunne at en Frelser er oss født og er vår Frelser? Denne skatt tilkommer ikke bare jomfru Maria som mor, å nyte æren alene, men også alle mennesker. Eder, eder, sier engelen, er en Frelser født, som er Kristus, Herren.

Hvem er du? Hvem er jeg? Er vi ikke alle mennesker? Hvem skal vel ta imot dette barn uten nettopp menneskene? Englene behøver det ikke, og djevelen vil det ikke. Men vi behøver det, og for vår skyld har Han blitt menneske. Derfor sømmer det seg oss mennesker at vi med glede tar imot Ham, som engelen sier: Eder er en Frelser født. Skal vi ikke med takk anta denne Frelser som er oss født? For i Ham har vi ikke bare den naturlige og legemlige ære at Han har tatt på seg vårt kjød og blod, men også en åndelig skatt som er meget større enn den naturlige ære, at Han er vår åndelige og evige Frelser. Den som rett føler og tror dette, han vil kunne tale om hva rett glede er, ja han vil ikke kunne leve lenge for bare glede.

Jo større troen er, jo gladere blir mennesket ved erkjennelsen av denne rike nåde. Det er umulig at et menneskehjerte ikke skulle bli glad når det tror at vi har en en slik Frelser som har forløst oss fra synden, døden og all ulykke. Et menneske gleder seg jo når det får en [76] lege som kan kurere det for feber, pest, etc. Det sier: Takk, min kjære doktor, jeg skal aldri glemme det. Det tar seg det til hjertet og føler velgjerningen på legemet. Langt inderligere har det grunn til å glede seg når det av hjertet tror at det er født det en Frelser, Kristus, Herren, og at Han er det et sikkert vern mot synden og den evige død. Men de fleste mennesker søker sin glede i timelig fred, ro, vellyst etc. og er ikke et øyeblikk sikre. Det er tegn på at vi hører denne prediken likesom i søvne og sover det bort igjen. De kjære engler prediker og synger for oss. Men vi sover og blir elendige mennesker som vel har skatten for øyne og ører, men gir ikke akt på den.

Men den som hører hin prediken, men ikke finner noen glede i den, han har grunn til å akte seg for et elendig menneske. For når denne ild ikke tenner ham, og denne gledesvin ikke oppmuntrer ham — at Kristus nemlig er vår bror og vårt kjød og blod — da er det et sikkert tegn på at han er et usalig og forbannet menneske. Lær derfor å holde det for et ondt tegn om du finner deg kald og følelsesløs. Og be av hjertet til Gud om Hans nåde, at Han ved sin Hellige Ånd vil forandre ditt hjerte og hjelpe deg.

For at vi nå kan komme videre og fullstendig forklare dagens evangelium, vil vi ta for oss englenes lovsang, som vi billig kan kalle det gylne Hellig, Hellig, Hellig. Den er kort og kalles en englesang, fordi englene sang den ikke bare på jorden, men også i himmelen. Likevel var det menneskelige ord. Ellers hadde ikke hyrdene forstått den. I den er det tre stykker. Først sier de: Ære være Gud i det høyeste.

Det er som de kjære engler vil si: Således går det til, og således skal det gå til, fordi dette barn ligger i sin vugge, æres og prises Gud. Nå begynner alt det å fullbyrdes som profetene har forkynt. Før dette barn ble født, var det helt annerledes. Da var det ikke annet i verden enn gudsbespottelse og avguderi. For alt som er utenfor Kristus — det være så ypperlig og herlig som det vil — er likevel ikke annet enn gudsbespottelse. Men dersom Gud skal være Gud, det vil si, aktes og æres av mennesker som Gud, da må det skje ved dette barnet. For alene ved Ham kan vi lære og bli visse om at Gud er en nådig og barmhjertig Gud, ettersom Han ikke sparte sin enbårne Sønn, men lot Ham bli menneske for vår skyld. Denne usigelige store velgjerning trenger seg inn på og driver hjertene, så de i rettskaffen kjærlighet, tillit og håp åpner seg for Gud, og takker og lover Ham for det.

Frukten av dette er, sier englene, at Gud rett blir æret i det høyeste, ikke med utvortes gjerninger — de kan ikke stige opp til himmelen — men med hjerter som svinger seg fra jorden opp i det høye til denne nådige Gud og Fader med takk og hjertelig tillit.

Ved denne englesang blir alt som er utenfor Kristus, fordømt og ansett som gudsbespottelse, avguderi og vederstyggelighet. Skal Gud æres, må det skje ved og i dette barn, som er Kristus, Herren. Uten Ham kan en ikke finne eller ære Gud, men vanærer Ham på det groveste. Med dette oppheves alt det [77] som i den vide verden kan ha navn av gudstjeneste og ære. Et levende, hellig og Gud velbehagelig offer skal kalles: Kristus og i Kristus. Ellers skal der ingen gudstjeneste være til. Gud har innbefattet all sin ære i dette barn. Blir Han ikke æret i dette barn, blir Han aldri æret.

For alle som tar imot dette barn og tror på det, de kjenner Gud rett. De sier: Jeg er intet, all min rettferdighet, hellighet, visdom, kunnskap, rikdom og makt er intet. Det lille barn, Jesus, er alt.

På denne måten får Gud sin ære. Han alene blir vår styrke, glede og rikdom. Vi kan av hele hjertet sette all vår lit, trøst og glede til Ham alene.

Det er å ære Gud når jeg sier til mammon: Du er vel en stor gud som hele verden ærer og tjener, men jeg kan ikke trøste meg ved deg. Så lenge jeg lever og har deg, vil jeg kjøpe brød, kle meg og andre etter behov, og skaffe slikt til andre som ikke har deg. Når jeg har dette av deg så lenge jeg lever, så kan du gå din vei. På samme måten sier jeg til visdommen: Jeg er nok lærd, Gud har gitt meg en god forstand. Den vil jeg bruke til ære for Gud og tjeneste for min neste, men ellers kan du også pakke deg. For penger og forstand skal ikke være min trøst og glede, men det kjære barn, min Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, som ligger i jomfruens skjød.

Således gir vi Gud Hans ære, majestet og guddom når vi sier: Kjære Herre Gud, alt det vi har og bruker er ditt. Vi har slett intet av oss selv. Du har gitt oss alt. Det er idel gave av din hånd. Især er det din egen barmhjertige gjerning at vi er fridd fra djevelens makt og forløst fra synden. Derfor tilkommer all ære deg og ikke meg. Med et slikt røkoffer vil Gud prises av oss. Det er Hans ære i det høyeste at vi overlater til Ham alle ting, kaster all ære fra oss og lover Ham med takk for de minste som for de største gaver.

I dette første stykket av sangen innbefatter de kjære engler kort alt hva vi er og har, og tar fra oss all rikdom, makt og ære, og særlig de åndelige gaver og den gudsdyrkelse som kalles rettferdighet, hellighet, visdom og gode gjerninger. De befaler oss at vi ikke skal beholde det hos oss selv, men kaste det fra oss og gi Gud alene æren for det. Dette skal nå skje, synger de i sangen sin.

Verden handler alltid stikk imot denne sang. Det ser vi hver dag. Fordi menneskene ikke vil vite av dette barnet, sa er den ene alltid imot den andre. Alle vil i været, og alle trakter etter penger, gods, ære, makt osv.

Det andre stykket i sangen inneholder ordene: Fred på jorden. Hva annet er vel verden, uten Kristus, enn helvede og selve djevelens rike. Der er det bare vankundighet og forakt for Gud, løgn, bedrageri, gjerrighet, fråtseri, drukkenskap, horeri, slagsmål, mord etc. Slik går det til i verden. Det er ikke mer troskap eller ærlighet blant folk. Når noen sier sort, må en forstå hvitt, hvis en ikke vil bli bedratt. Det er hverken kjærlighet eller ærlighet. En kan ikke tro naboer eller brødre, hverken sønn eller datter, ja ikke engang sin egen hustru som ligger ved ens side. Er det ikke et herlig liv, hvor den ene ikke kan være [78] sikker på den andre, men må frykte like meget for venner som for fiender. Slik regjerer og fører djevelen verden.

Men de som tror på dette barn, de gir ikke bare Gud æren i alle ting, men de er også selv innbyrdes guder, dvs, de er vennlige og fredsommelige mot hverandre. Hvor det finnes kristne som kjenner og antar dette barnet, der er det et fredelig og kjærlig regimente blant menneskene. Der ønsker ikke den ene den andre noe vondt.

Dette skjer når Gud får sin ære og erkjennes som Herren som vi har alle ting av. Denne erkjennelse gjør menneskene fulle av kjærlighet. Ingen hater da den annen. Ingen stjeler da fra den annen. Ingen hovmoder seg over den annen, men hver akter seg selv ringest og de andre større. Alle sier: Kjære bror, du er større enn jeg, be til Gud for meg. Der er fred og velsignelse uten ende.

De kjære engler vil gjerne at det skal gå slik til i hele verden. Men de har skarpe øyne og ser at den største del ikke vil anta det lille Jesu-barnet. Æren i det høyeste og freden på jorden vil ikke blomstre blant menneskenes barn. Det vil alltid være onde fyrster, ulydige prester, lidderlige bønder og borgere, vanartige barn, utro tjenestefolk. Kort sagt: verden forblir verden, uten der hvor det lille Jesu-barnet ved sin kraft og ånd fremkaller et: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden!

Det tredje stykket rommer ordene: Og i mennesker Hans velbehag. Det er som de vil si: Vi ser gjerne at hele verden æret Gud i det høyeste og hadde fred og all velsignelse innbyrdes. Men det vil finnes mange som ikke vil akte dette evangelium og anta denne Sønn, men også forfølger Ham. Så gi da Gud de andre, fromme mennesker et glad og fornøyd hjerte så de kan si: Jeg har en Frelser, himmeriket er mitt, Kristus, Guds Sønn er min. Selv om de for min tros og bekjennelses skyld vil forfølge meg, vil jeg ikke bli utålmodig, men ha velbehag i det. Ingen bedrøvelse, lidelse eller forfølgelse skal være mektig til å hindre meg i den glede og fornøyelse jeg har i dette nyfødte barn.

Et slikt hjerte ønsker de kjære engler alle troende. De ønsker at de må ha glede i sorg, og synge når djevelen er vred, ha fred i Kristus, et sterkt mot i Ham og trosse all ulykke ved Hans hjelp. Når djevelen skader dem, spotter de ham og sier: Du dumme djevel, kan du ikke gjøre annet enn å angripe mitt legeme, liv og gods, så kan du like gjerne la være. For du kan likevel ikke skade meg. Jeg har en evig Frelser, som er i stand til å gjøre god igjen all legemlig skade både her og i evighet.

Det tredje stykket er at en skal ha et glad, fornøyd og trossig mot overfor all lidelse som kan ramme oss og si til djevelen: Så langt skal du ikke komme at du skal kunne røve fra meg gleden, som jeg har av dette lille barn. Det ligger i ordet velbehag — altså et lystig, fornøyd og modig hjerte som beholder sin trøst og glede selv om det går ille. Denne gave har det av Gud på grunn av troen på denne Frelser Kristus. Derfor kan det si til djevelen og verden: Jeg kan ikke slippe min glede for deres skyld, jeg bryr meg også [79] ytterst lite om deres vrede, hold bare på, for Kristus gir meg større glede enn dere gjør meg sorg. Et slikt hjerte ønsker de kjære engler oss med sin sang.

Nå vil vi også se hvilke hemmelige ting som ligger i denne historie. Den første er troen, som først må erkjennes i alt Guds ord. Denne tro er ikke bare det å tro at denne historie er sann. Det hjelper intet, for alle syndere, også de fordømte, kan tro det. En slik tro lærer ikke Skriften og Guds ord, for den er en naturlig gjerning utenfor nåden. Men den rette nåderike tro, som Guds ord krever, er at du stadig tror at Kristus er født for deg, og at Hans fødsel har skjedd til beste for deg.

Denne tro har et fordømt og syndefullt menneske aldri hatt og kan heller ikke ha den. For den rette grunn til salighet er den som forener Kristus og det troende hjerte slik at alt det de begge har, blir felles. Hva har de da? Kristus har en ren, hellig og uskyldig fødsel. Mennesket har en uren, syndig og fordømt fødsel, som David sier i Salme 51, 7. Det kan ikke bli hjulpet uten ved Kristi rene fødsel. Men Kristi fødsel kan ikke utdeles legemlig. Det ville heller ikke hjelpe. Derfor gis den åndelig ved ordet. Kristus tar vår fødsel og senker den ned i sin fødsel. I stedet gir Han oss sin fødsel. I den blir vi til rene og nye mennesker. Denne fødsel blir vår egen, så at hver kristen kan glede og rose seg like meget av den, som om han var født legemlig av Maria likesom Kristus. Den som ikke tror dette, men tviler på det, han er ingen kristen.

Dette er den store glede som englene taler om. Dette er den trøst og rike godhet fra Gud, som et menneske kan rose seg av — dersom det tror — at Maria er hans rette mor, Kristus hans bror og Gud hans fader. Disse ting skjer også sannelig således, dersom vi tror. Dette skal være hovedstykket og det viktigste i alle evangelier, før en lærer om gode gjerninger. Kristus må fremfor alle ting bli vår og vi Hans, før vi griper til gjerninger. Dette skjer ikke uten ved troen. Ved den lærer vi å forstå evangeliene rett. Ved den kjenner vi Kristus. Ved den blir samvittigheten glad og vel tilfreds. Ved denne springer kjærligheten til Gud fram, Han som har gitt oss slike rike, gode ting i Kristus. Ved den blir mennesket villig til å gjøre og lide alt som behager Gud, det være seg i liv eller død. Det mener også Esaias (kap. 9, 6): Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Oss, oss, oss er Han født og gitt.

Når nå Kristus på denne måten har blitt din, og du på grunn av troen på Ham har blitt ren og har fått ditt arvegods uten din egen fortjeneste, men bare av Guds kjærlighet som gir deg sin Sønns gjerninger til eie, da følger gode gjerninger, da gjør du mot din neste som Kristus har gjort mot deg. Her læres gode gjerninger av seg selv. Si meg, hva for gode gjerninger er det Kristus har? Er det ikke sant at de er gode alle sammen, fordi de er gjort til beste for deg for Guds skyld, som befalte Ham å gjøre slike gjerninger? Således har Kristus vært sin Fader lydig, da Han elsket oss og tjente oss.

[80] Når du er blitt mett og rik, har du ikke andre bud å tjene og lyde Kristus i enn å la alle dine gjerninger sikte til din nestes nytte, likesom Kristi gjerninger har vært nyttige og gode for deg. Derfor sa Han ved nattverden: Jeg gir eder en ny befaling, at I skal elske hverandre, som jeg har elsket eder.

Se, dette er de to stykker som en kristen skal øve seg i. For det første skal han ved troen anta Kristus til eiendom, kle seg med Hans rettferdighet og trofast bygge på den. For det andre skal han la sin neste råde for sine timelige ting, således som han råder for Kristi herlige og uvurderlig gode ting. Den som ikke øver disse to ting, ham hjelper intet, om han enn fastet seg til døde, lot seg brenne, og gjorde alle slags mirakler, som Paulus lærer i 1. Kor. 13.

Det andre mysterium eller hemmelige lære er at det ikke må predikes annet enn evangeliet i kirken. Nå lærer evangeliet intet annet enn Kristus og Hans eksempel. Den som rett prediker Ham, han prediker og evangeliet rett. Et hjerte kan jo ikke høre større glede enn at Kristus er gitt det til eiendom. Det sier ikke bare at Kristus er født, men det tilegner oss Hans fødsel med ordene: Eders Frelser.

Nå har vi talt både om troen og evangeliet, og at bare de skal predikes i kristenheten. La oss nå se hvem som skal være lærere og hvem som skal være disipler. Lærerne skal være engler, det er: Guds sendebud, som fører en himmelsk vandel, alltid omgås Guds ord og ikke prediker menneskelære.

Derfor er der ikke en mer elendig plage, jammer og ulykke på jorden enn en lærer som ikke prediker Guds ord. Dessverre, verden er full av det slags folk. Og det verste er at de mener de gjør vel og er fromme, mens hele deres vesen og liv er intet annet enn sjelemord, gudsbespottelse og avguderi. Det var bedre for dem om de var røvere, mordere og de verste ugjerningsmenn, for da viste de hva de gjorde. Men nå går de under prestenavn og et åndelig skinn, og er bare rivende ulver i fåreklær. Det var godt om aldri noen ville komme til deres predikener.

Disiplene er hyrder, fattige folk på marken. Her oppfylles det som Kristus sier i Matt. 11, 5: Evangeliet predikes for fattige. Og Matt. 5, 3: Salige er de fattige i ånden, for himmerikets rike er deres. Her er ikke lærde, rike og mektige, for slike folk antar ikke evangeliet. Evangeliet er en himmelsk skatt og kan ikke tåle noe annet ved siden av seg. Det kan ikke tåle en jordisk gjest ved sin side i hjertet. Den som derfor elsker det ene, må la det annet fare.

Hver prøve seg nå etter evangeliet og se til hvor nær eller langt han er fra Kristus, og hvordan det står til med hans tro og kjærlighet! Det er vel mange som blir opptent av en drømmende andakt når de hører om Kristi fattigdom. De blir vrede på borgerne i Betlehem. De straffer deres blindhet og utakknemlighet. De mener at dersom de hadde vært til stede, så ville de ha tjent Herren og Hans mor, og ikke latt det gå så jammerlig til med dem som det gikk. Men de ser ikke hvor mange de har omkring seg, som trenger [81] deres hjelp. Disse lar de gå og lar dem bli som de er. Hvem har ikke fattige, elendige, syke, villfarende og syndige mennesker omkring seg i verden? Hvorfor viser han ikke dem kjærlighet? Hvorfor gjør han ikke det samme mot dem som Kristus har gjort mot ham?

Det er ren løgn og falskhet at du mener du ville ha gjort så meget godt mot Kristus, når du ikke vil gjøre det mot din neste. Hadde du vært til stede i Betlehem, hadde du ikke gitt mer akt på Ham enn de andre. Fordi Han nå er forklart og du vet hvem Han er, så vil du tjene Ham. Om Han nå kom og la seg i en krybbe og lot si hvem Han var, da gjorde du vel noe av Ham. Men tidligere hadde du sannelig ikke gjort det. Hadde noen sagt til den rike mann hvor stor mann Lasarus skulle bli, og han hadde vært viss på det, da hadde han ikke latt ham ligge slik forkommen.

Var din neste den mann som han vel i kommende tider kan bli, så gjorde du ham nok en tjeneste. Men da han nå ikke er det, så kjenner du ikke Herren i din neste, og gjør heller ikke det mot Ham som Han gjorde mot deg. Be derfor Gud at Han ved sin Ånd gir deg å erkjenne den salige nåde som er åpenbart i Frelseren, og at du i troen rett må smake den store glede som i dag er vederfaret alle mennesker. Da blir ditt hjerte ikke bare opptent av hjertelig kjærlighet til Gud, men også av inderlig barmhjertighet mot din neste.

Vår eneste Frelser og Saliggjører hjelpe oss alle til det for sin salige fødsels og manndoms skyld. Amen.

 

 


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
37 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  1: 1-14

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.

Dagens bibelord i fastetiden 20/03/19 – 1. Tim 4,4-11