19. søndag etter trefoldighet – Matteus 5, 20—26.

Ca leselengde:
23 min

Tekst: Martin Luther



19. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Salme 36,6-11
 Gal 5,16-26
Prekentekst: Matt 5,20-26
Fortellingstekst: 1 Mos 1,1-2,3
Poetisk tekst: Salme 119,101-105

For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himmerikets rike. I har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå hel; men den som slår ihjel skal være skyldig for dommen.

Men jeg sier eder: Hver den som er vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka, skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre, skal være skyldig til helvetes ild.

Derfor, når du ofrer din gave på alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la din gave bli der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og ofre din gave.

Vær snar til velvilje mot din motstander mens du er med ham på veien, for at ikke motstanderen skal overgi deg til dommen, og dommeren skal overgi deg til tjeneren, og du skal kastes i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du skal ikke komme ut derfra før du har betalt den siste øre.

I dette evangelium ser vi at vår. kjære Herre Jesus Kristus vil lære sine disipler hvordan de, når de tror og er døpt, skal tenke på å føre et rettskaffent liv innbyrdes, uten falskhet og hykleri. De har jo ikke bare det navnet og den herlighet å kalles kristne, men de har også mottatt alle slags åndelige gaver. For Han har ikke gitt oss en falsk nåde eller et skinn av den, Men Hans nåde er et rettskaffent, sant vesen, likesom våre synder ikke er malte synder, men store og fordømmelige. Derfor skal vi tenkte på å vokte oss for å handle uærlig med vår neste, men være ærlige og trofaste mot våre brødre, likesom Gud har handlet med oss syndere.

Derfor tar Herren i dagens evangelium for seg det femte bud, og foreholder oss et eksempel til advarsel, idet Han sier: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer i ingenlunde inn i himmerikes rike. Det er en kort dom: Den som vil bli salig, må ha en bedre fromhet enn fariseerne. Hvilken mangel var det ved fariseernes rettferdighet? Det var jo godt at de levde tuktig og uten forargelse, og det krever Gud av oss. Hans bud sier jo: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bedrive hor, ikke stjele osv. Den som oppfyller dem, han gjør rett.

Men det var å laste hos fariseerne at de for sine ytre gjerningers og sin ærbarhets skyld ville bryste seg, som om de av den årsak var rettferdige for Gud. De vandret om i sikkerhet og tenkte at loven ikke hadde noe å anklage dem for, de hadde oppfylt den til fullkommenhet. Men det er jo sikkert at Gud ikke bare krever gjerninger, men også et nytt, rent hjerte. Mot denne sikkerhet vil Herren advare oss. Om vi ikke forarger noen med våre gjerninger, men er ustraffelige for enhver, så vil Han likevel ikke at vi skal innbille oss å være så [399] fromme at vi nå har oppfylt Guds bud fullkomment. For Kristus sier her: Om du ikke slår i hjel med hånden, så kan du likevel være en morder for Gud og en overtreder av dette bud. For Gud har ikke bare forbudt det mord som skjer med hånden, men også vreden i hjertet og bitre ord og miner.

Den fariseiske rettferdighet består i ytre fromhet; man slår ikke i hjel, bedriver ikke hor, stjeler ikke. Den består også i at man mener å være så from og hellig for disse gjerningers skyld at man ikke behøver noe mer, som om loven ikke hadde andre krav. Og til slutt mener den å ha oppfylt loven helt, slik at Gud er vel tilfreds og ikke mer vred, skjønt hjertets indre er fullt av synd og ondt begjær. Denne rettferdighet hører ikke til himmelen, men til helvede, sier Kristus. Det trenges en høyere og bedre rettferdighet for å komme til himmelen. De skriftlærde og fariseerne kommer ikke dit med sin rettferdighet.

Hva er da den bedre rettferdighet? Den består i at både gjerningen og hjertet, begge tilsammen er fromme, og retter seg etter Guds ord. Det er da ikke nok at hånden avholder seg fra å slå i hjel, men hjertet må også være helt rent, uten vrede. Du må ikke bare avholde deg fra hor i gjerning, men ditt hjerte må være så rent at det ikke finnes det minste av ond lyst og ondt begjær hos deg. Og slik er det i alle bud. Det er lovens krav. Den vil ikke bare ha gjerningen, men også et rent hjerte som stemmer overens med loven og Guds ord i alle måter.

Hvor finner man vel et slikt hjerte? vil du spørre. Jeg finner det ikke i meg, og du heller ikke i deg. For det kan så snart skje at gallen løper over hos oss, og at vreden setter oss i brann. Den onde lyst lar seg så fort vekke i hjertet, også i de hellige, helt imot deres vilje. De ville gjerne befries fra dette, og har derfor seg selv til fiende. Hva skal vi da gjøre? En slik høy rettferdighet, det vil si, et rent hjerte, har vi ikke, og dommen lyder så: Er vår rettferdighet ikke bedre enn de skriftlærdes og fariseernes, kommer vi ingenlunde inn i himmerikes rike. Jo, dette skal vi gjøre. Vi skal ikke ligne de skriftlærde og fariseerne i det stykket at vi ved våre gjerninger vil innbille oss å være fromme; men med alt det gode vi kan gjøre, skal vi ydmyke oss for Gud og si: Kjære Herre! jeg er en arm synder; vær du meg nådig og døm ikke meg etter mine gjerninger, men etter din nåde og barmhjertighet, som du har lavt og skjenket oss i Kristus.

Denne lære går altså især ut på at Herren vil advare oss for åndelig hovmod. Han vil bringe oss til erkjennelse av vårt onde, urene hjerte og vår syndige natur, og således lede oss til å håpe på Hans nåde. Det er altså den rette rettferdighet, som hører til himmelen. Den består ikke i våre gjerninger — skjønt de også bør være hellige og uten forargelse — men i syndenes forlatelse og Guds nåde. For selv om vi kunne komme så vidt at vi ikke forarget noen med vårt ytre liv, om vi øvde oss flittig i Guds ord og vilje, så er likevel den store feilen tilbake at hjertet enda er fullt av onde lyster og synder.

Den som nå vet og tror av Kristi ord at disse synder er forlatt ham [400] for samme Frelsers skyld, han er rettferdig — ikke for sin egen skyld, for synd har han — men for nådens skyld, idet synden er forlatt ved troen på Kristus. Derfor sier Peter,

Ap. gj. 15, 9: Gud renser hjertene ved troen.

Men denne renselse går ikke så vidt at vi nå ikke mer føler onde tanker og lyster i våre hjerter. Det skjer ikke før vi blir til jord og står opp til et annet og evig liv. Da først blir hjertet i sannhet rent. Her skjer det kun i ordet og troen, idet Gud for Kristi skyld ikke vil tilregne eller straffe, men tilgi og forlate synden. Men likevel må troens frukter vise seg, idet vi ved den Hellige Ånds hjelp begynner å lyde Gud. Denne lydighet er, som sagt, ufullkommen, og derfor må syndenes forlatelse alltid være hos den.

Herren sier: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himmerikes rike. Disse ord er ikke å forstå som fariseernes gjerninger var onde i og for seg. Når fariseeren, Luk. 18, 11. 12 roser seg av at han ikke er en urettferdig mann, en røver, horkar, at han faster to ganger om uken, og gir tiende av alt det han eier, så er alt dette godt. Ja, det var å ønske at alle mennesker ville skikke seg slik i sitt liv. Da ville hverken øvrigheten, eller bøddel, far eller mor, herre eller frue i huset få så meget å bestille med vanartige folk. Men feilen er at samme fariseer holder seg selv for å være rettferdig på grunn av gjerningene sine. Han glemmer at han trenger Guds nåde for å få forlatelse for sine synder og onde lyster. Derfor sier Herren at vi ikke skal bli ved denne rettferdighet, men trakte etter en bedre, hvis vi skal komme inn i himmerikes rike. Og til eksempel foreholder Han oss det femte bud, for at vi av det skulle lære å kjenne den fariseiske rettferdighet og vokte oss for den.

Som dere vet, lyder det femte bud så: Du skal ikke slå i hjel. Fariseerne mente imidlertid at de holdt dette bud når de bare kunne holde seg fra å slå i hjel med hånden og at ingen behøvde å ta det strengere. Men Kristus spenner buen høyere og sier: Nei, min gode venn! det har en annen mening. Hvis det femte bud lød slik: Din hånd skal ikke slå i hjel, så hadde alle de som ikke slo i hjel med hånden, holdt det femte bud til fullkommenhet. Men det lyder jo så: Du skal ikke slå i hjel, det er: ditt hjerte, din munn, dine fem sanser, ja alt hva du har, ikke noe skal være til skade for din neste. Du skal ikke bare unnlate å slå din neste i hjel, men du skal hindre alt det som kan befordre døden.

Av dette er det tydelig å forstå at Herren ikke tar det ord — å slå i hjel — i så innskrenket forstand at det bare skulle gjelde det å ta livet av noen. Nei, det omfatter alle de gjerninger som kan virke til og fremskynde nestens død. Når du, for eksempel, hater en og ikke unner ham en bit brød, i likhet med hva den rike mann gjorde med Lasarus, da må jo et slikt menneske omkomme for din skyld. Du har vel ikke drept ham med hånden, men likevel er du hans morder, som Ambrosius sier: Gir du ikke din bror noe å ete, så har du slått ham i hjel. Og

1. Joh. 3, 15: Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen [401] manndraper har det evige liv blivende i seg.

Årsaken er den at hvor hatet er i hjertet, der kan det lett hende at man begår mord, når det gis en passende anledning.

Derfor må den som vil holde dette bud, ikke bare holde hånden stille, men hans hjerte må også være uten all vrede. Han må ikke vise en sur mine, ikke tale et hårdt ord, og det ikke engang mot dem som hele verden må si har gjort seg fortjent til all ulykke av ham. Dernest viser Herren tydelig at man kan overtrede dette bud på fire måter. Først med hjertet når det lar seg bevege til vrede og hat til sin ne

ste. For det annet når vreden i hjertet bryter ut og gir seg til kjenne ved miner og oppførsel, som f. eks. når et menneske går forbi sin neste og ikke vil se på ham eller tale med ham. Ved det ordet raka, som Herren bruker her, forståes egentlig de sure miner, når man kan lese vreden i ansiktet til den andre eller merke den av talen. For det tredje når vreden i hjertet kommer i munnen, så man banner, skjeller eller taler annet ondt på noen. Den fjerde er den groveste og verste, når alle de omtalte måter kommer sammen, nemlig, et hatefullt hjerte, sure miner, bitre ord og en myrdende hånd, da slår man til og dreper, eller i det minste har i sinne å drepe.

Skjønt den ene grad er grovere enn den andre — for Herren gjør selv forskjell på straffen — så er dog alle grader — den minste som den største — synd mot Guds bud, så at også den som bare bærer vrede eller hat i sitt hjerte til en annen, han er og kalles en manndraper for Gud. Tenk deg nå vel om, om du i din livstid har holdt dette bud så nøye, eller om du heretter kan holde det så rent som Kristus her befaler deg å gjøre. Hvis du ikke er en hykler, så må du bekjenne at du hverken har holdt eller makter å holde det heretter. Hva vil du nå gjøre? Hvordan Gud vil straffe overtredere av sitt ord, det viser Moses med klare og tydelige ord, der han sier,

5. Moseb. 27, 26: Forbannet være den som ikke holder alle ordene i denne lov og gjør etter dem.

Du skal gjøre som Kristus lærer deg her. Vokt deg for at du blir en skriftlærd eller en fariseer, for da innbiller du deg selv å være from fordi du ikke har slått noen i hjel med hånden. Du skal gi akt på ditt hjerte, din munn, dine miner, og finner du da at vreden har grepet deg, så vend deg straks til Gud og si: Jeg arme synder har her handlet mot det femte bud. Jeg er blitt vred og har vist meg uvennlig mot min neste i ord og miner. Forlat meg denne synd og gi meg din nåde, så jeg kan bedre meg og aldri gjøre det mer. Dette er det første du skal gjøre. Fariseerne gjør det ikke. De lever i sikkerhet og akter ikke slik vrede for synd, og langt mindre ber de om forlatelse for den.

Så skal du med alvor gå på deg selv, og ikke la vreden få tøylen for lenge. Kan du ikke få utryddet den av hjertet så fort som du gjerne ville, så kan du dog bekjenne denne synd for Gud, og av hjertet be Ham om forlatelse for den. Deretter skal du vokte deg for at det hat som hjertet ennå ikke helt har glemt, skulle igjen feste røtter og med tiden blusse opp igjen og vise seg i sure miner, bitre ord og håndgripelig [402] hevn. I det minste skal du dog dempe vreden og tale vennlig med din neste. Et godt ord finner et godt sted, og du skal sikkert erfare at vreden svinner dag for dag av ditt hjerte hvis du forholder deg slik. Til sist blir den borte og forsvinner som en røyk.

Men det gjorde ikke fariseerne. De mente at det ikke var synd å ha vrede i hjertet. Sure miner og onde ord var heller ikke synd i deres øyne, og derfor benyttet de alt dette uten sky. Vreden har den vanart med seg at den kan smykke seg så ypperlig. Han har fornærmet meg med det eller det, tenker vi, skulle jeg ikke se surt til det eller bli vred for dette, så gjorde jeg jo ikke rett, og jeg ville jo derved gi ham større årsak til å synde. Nei, jeg må ta knekten litt i skole, ellers gjør han hva han selv lyster. Er nå hjertet før tilbøyelig til vrede, og den innbilning kommer til at vi gjør riktig når vi blir vred på vår neste på grunn av hans udyder, da blusser ilden først for alvor opp, og djevelen har sitt spill. Hatet og vreden til nesten blir da større etter som tiden skrider fram, og hjertene blir mer og mer forbitret innbyrdes.

Mot dette advarer Herren oss. Vi skal ikke la oss forføre av slike fariseiske tanker, men være rettskafne kristne, som enten gjør det som rett er, eller dog i det minste bekjenner synden og ber Gud om den nåde at Han vil forlate oss den og gi oss rene hjerter. Herren sier med alvor at dersom vi vil være kristne, så skal vi alltid øve oss i dette og andre bud. Det er hårde ord. Han begynner med: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himmerikes rike. Og likeså alvorlig slutter Han, når Han taler om to parter, hvorav den ene gjør urett og den andre blir forurettet. Over dem som gir årsak til vrede, feller Herren her den dom at de ikke kan tjene Gud eller forrette sin gudstjeneste til Guds behag, så lenge de ikke har forsonet seg med sin motstander.

Når du, sier Han, ofrer din gave på alteret og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la din gave bli der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror.

Gjør du ikke det, da er ditt offer og din gudstjeneste til ingen nytte, og det behager ikke Gud. Med disse ord treffer Herren fariseernes tanker meget vel, for de ville forblinde Guds øyne med sitt offer, slik at Han ikke skulle se deres hat og fiendskap til deres neste, og at andre folk skulle anse dem for fromme. Nei, du bedrar deg selv. Gud ser først etter hvordan ditt hjerte står til din neste. Finner Han der hat og fiendskap, må du ikke tenke at Han finner behag i ditt offer og din gudstjeneste. For da Han har befalt: Elsk din neste som deg selv! så vil Han også at du enten skal gjøre det, eller være forkastet fra Hans åsyn.

Hva slags spill skulle det være, om du ville ofre vår Herre Gud en okse til en verdi av noen kroner, og deretter slå i hjel din bror? Det var jo som å gi bort én øre på ett sted og stjele hundre kroner på et annet. Slik skal og må det ikke være. Vil du tjene Gud, så tjen Ham med et hjerte som ikke hater din neste. I motsatt fall må du vite at din gudstjeneste [403] er en vederstyggelighet for Ham. Dette er grunnen til at mange avholder seg fra sakramentet når de kommer i uenighet med sin neste. De vil heller ikke be Fader-Vår. For det støter dem for hodet at de skulle be: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere! De frykter at etter som de ikke vil forlate andre deres skyld, så feller de den dom over seg selv at Gud heller ikke vil forlate deres. Det er også sant, og ingen må bedra seg med andre tanker.

Vil du ikke tilgi, så tilgir Gud heller ikke deg. Tenk derfor over hvordan du lager det for deg selv, når du beholder vreden, og ikke lar den fare. Det forbedrer heller ikke saken for deg, at du ikke vil be og gå til sakramentet. Det blir tvert imot verre, for Gud dømmer deg som Han finner deg.

Følg derfor det råd Kristus gir deg. Ydmyk deg for Gud og bekjenn dine synder. Forson deg med din neste og la vreden fare. Ofre så din gave. Ellers hører du at Gud ikke vil vite av deg og ikke ha behag i ditt offer og din bønn. Det mener Kristus når Han sier: La din gave bli der foran alteret. Med dette vil Han si: Du utretter dog ikke noe hos Gud med gaven din.

Dette er den ene part, den som gir årsak til vrede og foruretter sin neste. Du skal ikke bare ydmyke deg for Gud og bekjenne at du har gjort urett, men også for din neste. Da først kan du vente forlatelse av Gud.

Den annen part derimot, den som blir forurettet, og mener å ha god grunn til vrede, blir også her advart av Herren at han gjerne skal tilgi og ikke la seg be lenge. For ellers er han i stor fare, sier Herren. Lar du deg be lenge, er du uvillig til å la deg forsone, så vil din motstander befale saken til dommeren, Gud i himmelen, og si: Herre, jeg har gjort hva jeg kan; hos deg finner jeg nåde, men ikke hos menneskene. Vel, så overlater jeg saken i din hånd.

Hvis Gud ville gripe deg nå, hva dom ville du få da, mener du, du som ikke vil tilgi og glemme? Han ville ta og overgi deg til tjeneren og la deg kaste i fengsel. Og du skal ikke komme ut derfra før du betaler den siste øre. Det er: Det skal ingen nåde være, som Han sier,

Luk. 6, 38: Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.

Altså krever Herren av begge parter at de skal være barmhjertige, la vreden fare og være vennlige mot hverandre innbyrdes. I motsatt fall anklager det femte bud oss som manndrapere for Gud. Og straffen uteblir heller ikke.

Slik lære og liv skal alltid være blant de kristne, og må flittig øves av alle. Ellers behager det ikke Gud, og vi gjør oss selv skade, ikke bare på legeme og gods, men også på sjel og salighet, etter Herrens trusel. Men utenfor Kristi rike, i verdslige embeter og retter, der kommer det femte bud ikke mer til anvendelse. Der har Gud gitt en særegen befaling, som man skal følge og etterkomme. For den som innehar et verdslig øvrighets-embete, har befaling om å bli vred, straffe og dømme til døden, når undersåttene begår noe ondt, noe som er døden verd.

Far og mor i huset har også en særegen befaling av Gud når det gjelder barn og [404] tjenere. Når disse forser seg, skal de ikke se gjennom fingrer med dem, men irettesette dem og straffe forseelsen. Det befaler Gud dem, og hvis de forsømmer det, er de ulydige mot Gud, og handler mot sin befaling og sine kallsplikter.

Derfor er det ikke meningen her at en forbryter skal si til dommeren: Heng meg ikke, for det står skrevet i det femte bud: Du skal ikke slå i hjel! Det kan han si til sine likemenn, som ikke er i embetet. Men øvrigheten er befalt å bruke sverdet, for at det onde kan forhindres. Det gikk heller ikke an at en tjenestepike som var doven og forsømte sitt arbeid, ville si til husmoren: Kjære Dem, De er jo et kristent menneske, derfor må De ikke bli vred på meg; for det står jo at den som blir vred på sin neste, skal være skyldig for dommen. Nei, min kjære pike! Gud har stiftet en annen orden her. Du er en tjenestepike og skal med flid utføre det man befaler deg. Gjør du ikke det, skal man ikke lønne deg med gode ord, men straffe deg.

Det er ikke bare herrer og husmødre Gud har gitt denne befaling, men også dem som bekler et verdslig øvrighets-embete. Dem gjør vreden likeså lite til ukristne, som det kail og embete de har. Men ukristne ble de om de forlot sitt kail og så gjennom fingrer med sine barn og tjenere og lot dem gjøre hva de ville. Det ville også være ukristelig om noen tillot undersåttene å gjøre det de selv lystet og fant for godt.

Denne forskjell skal altså stå ved makt: I Kristi rike skal det ikke forekomme vrede, men bare vennlighet og kjærlighet. Det skal ikke være bitterhet i hjertet mot noen, og hånden og munnen skal ikke skade noe menneske. Men i det verdslige rike og i det huslige regimente skal munn og hånd etter enhvers embete og stand refse alle som lever ille og ikke utfører den befaling som er gitt dem. Der gjelder ingen barmhjertighet, men straff. Den som unnlater å straffe, han er årsak i at Gud selv, den høyeste dommer, kommer og straffer det onde. Så får man se hva man har vunnet med det. For når Gud kommer, da kommer Han med straff over hele landet, og plager den ene skjelm med den andre.

Det er dette vi lærer av dagens evangelium. Vår Herre Gud hjelpe oss med sin Ånd at vi forholder oss mot hverandre som kristne, og at enhver av oss må være flittig i sin stand og sitt embete! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
23 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  5: 26 - 20

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
  Flere ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.