Publisert

Andre søndag i faste


Ca leselengde:
21 min

2. søndag i fastetiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: 1 Mos 32,24-30
 Jak 1,2-8
Prekentekst: Matt 15,21-28
Fortellingstekst: 1 Mos 39,1-23
Poetisk tekst: Salme 27,7-9.13-14

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.

Og Jesus gikk bort derfra, og drog seg tilbake til landet ved Tyrus og Sidon. Og se, en kananeisk kvinne kom fra de egne og ropte og sa til Ham: Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter plages ille av djevelen. Men Han svarte henne ikke et ord. Da gikk Hans disipler til Ham, bad Ham og sa: Skill deg av med henne, for hun roper etter oss. Men Han svarte og sa: Jeg er ikke sendt ut til andre enn til de fortapte får av Israels hus. Men hun kom og tilbad Ham og sa: Herre, hjelp meg! Men Han svarte og sa: Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det for de små hunder. Men hun sa: Ja, Herre, små hunder eter dog av de smuler som faller fra deres herrers bord! Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne, din tro er stor, deg skje som du vil! Og hennes datter ble helbredet fra den samme stund. (Matt. 15:21-28)

Dette evangelium viser oss et eksempel på en fast og fullkommen tro. For denne kvinnen overvant tre store fristelser. Og med det lærer hun oss troens rette natur og dyd, nemlig at den er en hjertelig tillit til Guds nåde og godhet, som blir åpenbart oss ved ordet. Markus sier i kap. 7, 25 at hun hadde hørt om Ham. Hva for et rykte? Uten tvil et godt rykte at Kristus var en god og from mann som gjerne hjalp enhver. Et slikt rykte om Gud er rett evangelium, et nådens ord. Ved det hadde denne kvinne kommet til troen. For hadde hun ikke trodd, hadde hun sannelig ikke løpt etter Ham. Således har vi også ofte hørt, som Paulus sier i Rom. 10, 17, at troen kommer av hørelsen. Men ordet [190] må gå foran, før en kan tro. Det er begynnelsen til salighet.

Men hva kommer det av at så mange har hørt dette ryktet om Kristus og likevel ikke har løpt etter Ham, men aktet det for intet? Jo, legen er nyttig og god for den syke, men den friske spør ikke etter ham. Denne kvinnen følte sin nød, derfor løp hun etter denne gode lukt, som det står i Høysangen 1, 3. Slik må også Moses først lære menneskene å føle sine synder, for at nåden kan bli desto søtere og behageligere. Derfor kan det intet hjelpe at Kristus avmales kjærlig og vennlig, dersom ikke mennesket først ved selverkjennelse blir ydmyket og begjærlig etter Kristus, som det står i Luk. 1, 53: De hungrige har Han oppfylt med gode gaver, men de rike har Han avvist tomhendte. Dette er skrevet og sagt til trøst for elendige, arme, trengende, syndige og foraktede mennesker, for at de i all sin nød skal vite hvem de skal fly til for å få trøst og hjelp.

Først må vi vite at dette evangelium er en høy lære om den rette kamp og dødsangst i troen for Gud. Av dette skal vi lære at ingen ting skal skremme oss fra å rope og be til Gud, om Han selv sier nei til det. Dette erfarer man i dødens nød. Da frister djevelen oss med alle slags tanker og det ser ut som om Gud ikke vil hjelpe oss. Da går det sannelig elendig til. For da demper og skjuler de sorte, tykke skyene den kjære, klare sol. Da er det en nød over all nød.

Denne kamp er avbildet i kvinnen her. Ikke bare personen, men alle omstendigheter er så dårlige som de kunne være. For det første er det en hedensk kvinne. Hun kunne jo tenke: Jeg kan vel ikke be. Jeg kan ikke vente noe godt. Jeg er jo en hedensk kvinne, mens Han er en jøde, sendt til jødene.
Skulle vi få et slikt støt i våre hjerter, så lå vi snart der, ja vi lot vel også bønnen fare. For det er sannelig ingen spøk når samvittigheten sier: Du er ikke i stand til å be. Du hører ikke til Kristus. La Paulus og Peter be. Vår Herre Gud hører ikke deg. Du har ingen tro. Du er kanskje ikke utvalgt. Du er ikke verdig til å tre fram for Gud og be Ham om noe. Med slike tanker kan djevelen bringe oss i fortvilelse. Det er et meget stort støt.

Se derfor på denne kvinnen og lær av henne hvordan du skal forholde deg i slike tilfeller. Hun går like fram og ser ikke til siden. Hun er likesom blind i ånden, og glemmer at hun er hedning og Han jøde. Hennes tro og tillit til Kristus var så stor at hun tenkte: Han kan ikke forlate meg. Med denne tro slokker hun de tankene som kunne komme opp hos henne, fordi hun var en hedning.

Det hadde ikke en annen gjort som ikke hadde troen. Han hadde vel tenkt slik: Du hører djevelen til, derfor er all din bønn forgjeves. La Guds folk be, deg hjelper det ikke. Og på den måten ville han aldri ha bedt. Men denne kvinnen lar seg ikke anfekte. Hun diskuterer ikke med seg selv om hun er utvalgt eller ikke. Hun fordøyer slike hårde piller, trer fram for Herren Jesus og lar ikke slike tanker hindre seg i sin bønn. Gjør nå du også slik og si: Herre! Her kommer jeg og må ha det og det. Hvor skulle jeg vel ta [191] eller søke hjelp, uten hos deg i himmelen, ved din Sønn, min Forløser, Kristus Jesus? Dette er troens kamp og et stort under hos denne hedenske kvinne.

Nå står det i teksten at hun ropte: Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Dette er jo en ydmyk og alvorlig bønn, som er bedt med ærbødighet og tro. Dermed avlegger hun en herlig bekjennelse om sin tro og om Ham, nemlig at Han er den lovede verdens Frelser, som er sendt av Gud. Om dette embete minner hun Ham, idet hun også klager sin nød for Ham med de ord: Min datter plages ille av djevelen. Dette hørte Kristus, men Han svarte henne ikke et ord.

Det er det annet støt. Vår Herre Gud anstiller seg som hun finner det selv å være, at hun er en hedning som ikke tilkommer arven og derfor ikke skulle nyte noen velgjerning. Da hun derfor løper etter Kristus og ber, tier Han ganske stille som om Han ikke hadde noe med henne å bestille. For disse to kanoner måtte jo en jernmur falle. For hun kunne jo ha tenkt: Hvem er nå den mannen, som alle har rost, at Han er barmhjertig og straks hører og hjelper? Er dette de gode ord som jeg har hørt om Ham, og som jeg har stolt på? Det er ikke sant. Han er din fiende. Han bryr seg ikke om deg. Han måtte da i det minste ha talt et ord til deg, og sagt som så: Jeg har intet med deg å bestille. Men nå tier Han stille som en sten. Det er sannelig et hårdt støt når Gud viser seg så vred og alvorlig og skjuler sin nåde så dypt. De som føler og erfarer dette i sitt hjerte, kjenner til det. De mener at Han nå ikke vil holde det som Han har lovt, men at Han nå vil la sitt ord bli til løgn. Israelittene ved Det røde hav erfarte det, og likeså mange andre store helgener.

Hva gjør nå denne kvinne? Hun setter til side disse Kristi umilde geberder, lar seg ikke avvise, legger det ikke på sitt hjerte, men blir i sin tillit hengende fast ved det ryktet hun hadde hørt om Ham og holder ikke opp. Slik må også vi lære å henge fast ved ordet selv om Gud og alle skapninger viser seg annerledes enn ordet sier om Ham. Men hvor ondt gjør det ikke for naturen og fornuften at de skal kle seg så nakne, forlate alt det som de føler, og bare henge ved ordet, ja føle annerledes enn ordet sier. Gud hjelpe oss i nød og død til et slikt mot og en slik tro.

For det tredje. Da hennes rop og tro intet hjalp, trådte disiplene fram med sin tro og ba for henne, idet de mente at de nok ble bønnhørt. Men da de trodde at Han skulle bli mildere, blir Han desto hårdere, og lar — som det synes — deres tro og bønn slå feil. Han tier ikke stille og lar dem tvile, men avslår bønnen: Jeg er ikke sendt ut til andre enn til de fortapte får av Israels hus. Dette støt er enda hårdere, da ikke bare vår egen person blir forkastet, men også den eneste trøst blir avslått, som vi kunne ha til overs, nemlig fromme og hellige menneskers trøst og forbønn. For når vi føler at Gud er oss unådig, eller vi er i noen annen nød, da er det vår siste hjelp at vi går til fromme, åndelige mennesker for å søke råd og hjelp. De er også villige, som kjærligheten jo krever, og likevel [192] blir det ingenting av det. De blir heller ikke bønnhørt. Og med oss blir det bare verre.

Her kunne man holde fram for Kristus alle de ord hvor Han har lovt sine hellige bønnhørelse. Hvor to eller tre er samlet og ber om noe, da skal de få det. Eller: Hva I ber om, skal gis eder, tro bare. Hva blir det nå av disse forjettelsene? Men så svarer Han snart og sier: Ja, det er sant, jeg hører alle bønner, men jeg har gitt disse forjettelsene bare til Israels hus. Hva synes du? Er det ikke et tordenslag som er mektig til å slå både mot og hjerte i tusen stykker, når en føler at Guds ord som en bygger på ikke er sagt til en selv, men angår andre. Her må alle hellige med sin forbønn stå stille. Her må hjerte også la ordet fare, dersom det vil rette seg etter sin følelse. Det er også sant at Kristus ikke er avmalt så hårdt noensteds i evangeliet som her. Men hva gjør denne kvinnen? Hun holder ikke opp, men blir ved å trygle. Hun har nå fått tre meget store støt. Likevel holder hun seg til ordet skjønt det med makt vil rives ut av hjertet hennes. Det alvorlige svar gjør henne ikke forknytt. Hun tror ennå at Hans godhet er skjult under det. Hun vil ennå ikke dømme Kristus å være unådig. Det kalles å holde fast.

For det tredje løper hun etter Ham inn i huset, som Markus skriver, holder Ham fast, faller ned for Ham og sier: Herre, hjelp meg! Det er jo en uforskammet kvinne. Først løper hun etter Ham på gaten og roper etter Ham. Da Han går inn i et hus for å bli kvitt henne, løper hun også etter Ham og faller ned for Ham. Men dette er skrevet til lærdom og trøst for oss, så vi skal lære at Kristus har et hjertelig velbehag i slik tigging og trygling.

Likevel lar ikke Herren seg finne etter hennes vilje. Hør hva Han sier til henne: Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det for de små hunder. Hadde Han sagt slike ord til meg, da hadde jeg sprunget min vei og tenkt: Det er forgjeves hva du enn gjør, det er intet å få. For det er et meget hårdt ord når Herren slik kaster henne i støvet, at Han ikke bare lar henne være en hedning, men også kaller henne en hund.

Hva svarer hun? Han sier jo rent ut at hun er en av de fordømte og fortapte som ikke regnes til de utvalgte. Det er et evig ugjenkallelig svar, som ingen kan si noe imot. Likevel holder hun ikke opp. Hun gir Ham rett i Hans dom, sier ja til dette at hun er en hund. Men hun begjærer heller ikke mer enn en hund, nemlig å ete de smuler som faller fra Herrens bord. Er ikke dette et mesterstykke? Hun fanger Kristus i Hans egne ord. Han ligner henne med en hund. Det sier hun ja til, og ber nå ikke om mer enn at Han vil la henne være en hund, som Han selv sier. Hvor vil Han hen? Han er fanget. En hund gir man de smulene som faller fra bordet. Det er dens rett. Med hunderett vinner hun barnerett. Kunne vi bare dette, så lar Han seg gjerne fange. Derfor overgir Han seg nå helt til hennes vilje og lar henne ikke mer gjelde for en hund, men for et Israels barn.

Dette er skrevet til lærdom og trøst for oss alle, så vi skal vite hvor dypt Gud skjuler sin nåde for oss, [193] og at vi ikke skal se på Ham etter vår følelse og tanke, men etter Hans ord. Skjønt Kristus gjør seg hård, så ser du her at Han likevel ikke gir noen endelig dom og sier nei. Alle Hans svar lyder nok som nei, men de er likevel ikke nei. De henger midt imellom. Han sier ikke: Jeg vil ikke høre på henne. Han tier stille, og sier hverken ja eller nei. Således sier Han heller ikke at hun ikke er av Israels hus, men at Han var sendt til Israels hus. Han lar det således henge mellom ja og nei. Han sier ikke: Du er en hund, man skal ikke gi deg noe av barnas brød. Men Han sier: Det er ikke rett osv. Han lar det være i tvil om hun er hund eller ikke. Likevel går alle tre svar mer ut på nei enn ja. Men det er ikke annet enn ja i dem, men så dypt og hemmelig at det ser ut som det var bare nei.

Dermed vises hvordan vårt hjerte er i fristelsen; slik som det føler seg, slik anstiller Kristus seg. Det tenker ikke annet enn at det får bare nei, og det er likevel ikke sant. Derfor må det vende seg fra denne følelse og likesom denne kvinne — fatte og holde det dype, hemmelige ja under og over nei’et med stadig tro på Guds ord, og gi Gud rett i Hans dom over oss. Så har vi vunnet og fanget Ham i Hans egne ord. Når vi i vår samvittighet føler at Gud skjeller oss ut for syndere og dømmer oss uverdige til himmerikes rike, da føler vi helvede, og det er som vi skulle være fortapt for evig. Den som kan denne kvinnes kunst å fange Gud i Hans egen dom og si: Ja, Herre, det er sant, jeg er en synder og uverdig til din nåde, men du har likevel lovt syndenes forlatelse, og du har ikke kommet for å kalle de rettferdige, men — som Paulus sier i 1. Tim. 1, 15 — for å gjøre syndere salige, se da må Gud på grunn av sin egen dom forbarme seg over oss.

Slik gjorde kong Manasse i sin omvendelse. Det viser hans bønn. Han ga seg helt under Guds dom og beskyldte seg selv for å være en stor synder. Likevel grep han Gud ved den forjettelse at Han hadde lovt syndsforlatelse. Slik gjorde også David: For deg, ja for deg alene har jeg syndet og gjort det onde for dine øyne for at du skal være rettferdig når du taler, og ren når du drømmer (Salm. 51, 6). Det fører all unåde med seg at vi ikke vil tåle Guds dom eller si ja når Han dømmer oss for syndere. Kunne de fordømte gjøre det, så ville de i samme øyeblikk være salige. Med munnen sier vi nok at vi er syndere, men når Gud selv sier det i hjertet, da innrømmer vi det ikke, men vil gjerne holdes for å være fromme og være fri denne dom. Men skal Gud være rettferdig i sine ord at du er en synder, så må du bruke den retten Han har gitt alle syndere, nemlig syndenes forlatelse. Da eter du ikke bare som en hund smulene som faller under bordet, men du er også et barn og har Gud til eiendom etter din vilje.
En ser også her hvorfor Herren gjør seg så hård og nekter henne hjelp. Han viser seg ikke umild fordi Han ikke vil hjelpe, men for at hennes tro kan bli åpenbar, og at jødene som var rikets arvinger og barn, kan lære av denne hedenske kvinne hvordan de skal tro på Kristus og sette all sin lit til Ham. [194] For Kristus vil meget gjerne dette, så at Han ikke lenger kan skjule sin godhet og mildhet, men må si: Deg skje som du vil. Altså gir Han henne mer enn hunderett. Ikke bare gjør Han hennes datter frisk, men tilbyr seg også å gi henne hva hun begjærer, og Han setter henne blant Abrahams barn. Troen fører henne til denne nåde at hun ikke mer kalles og er en hund og hedning, men en kjær datter og hellig kvinne. Dette eksempel lærer oss at vi ikke skal slippe vår Herre, selv om Han nøler, men at vi skal stadig tro at Han sier ja. Og skjønt Han ikke sier det lydelig og åpenbart, så har Han det likevel hemmelig i sitt hjerte, inntil den tid kommer da du skal se og erfare det, så fremt du ikke blir doven og trett av å be og holde ut. Dette kan en også se av andre eksempler.

Josef ropte og holdt fast i bønnen vel tretten år, før Gud ville hjelpe ham. Og det ble verre med ham jo lenger det gikk. Jo mer han ba, jo verre gikk det ham. Slik går det også nå for tiden med de kristne. Når de lenge har bedt og ropt til Gud, så føler de ingen forbedring, men jo lenger det går, jo verre går det, som med Josef. Hadde Gud hjulpet Josef snarere, da hadde vel Jakob, hans far, blitt glad. Men Josef hadde fortsatt blitt gjeter. Men da det varte så lenge, ble han herre over hele Egypt. Og Gud brukte ham til å gjøre meget godt, ikke bare i dyrtiden, men også i det verdslige og kirkelige regimente, og på den måten ble ikke bare Egypt, men også de omliggende land forbedret.

Slik vil Gud også gjøre med oss. Om Han lenge nekter oss, og stadig sier nei til vår bønn, og vi derimot alltid holder oss til ja, så skal det til slutt bli ja, og ikke nei. For Hans ord kan ikke lyve: Hva som helst I ber Faderen om i mitt navn, det skal Han gi eder (Joh. 16, 23).
Men vår fornuft støter seg på denne nølingen og vil gjerne bli bønnhørt straks. Da gjelder det ikke å ta anstøt. En lar bare vår Herre Gud si nei, og holder ved i bønnen ett år, to år, tre år eller enda lenger, og vokter seg for at ikke håpet og troen på Hans forjettelse rives ut av hjertet, så blir der til sist noe ut av det. Og Han gir oss mer enn vi ba om. Det fikk denne kvinnen erfare. Hadde hun begjært mer, hadde hun sannelig også fått det.

Således vil nå vår Herre Gud lære oss, at det ikke alltid er godt for oss straks å få det vi ber om. I stor nød gjør Han det, som f. eks. om du falt i vannet, eller om du er i krigen. Da kan Han ikke nøle lenge, for nøden er stor og nær ved deg. Men der en kan vente, der skal en lære at Han gjerne pleier å nøle for å styrke vår tro i fristelsen, som profeten Habakuk lærer: Om Han dryger, så bi på Ham, for Han skal visselig komme, Han skal ikke utebli (2, 3).

Slik holder Han seg også nå for tiden tilbake. Han lar våre fiender storme mot oss. Vi roper og bærer oss jammerlig at. Han anstiller seg som om Han ikke vil høre eller kjenne oss, og lar oss være som om vi ikke hadde noen Gud. Men slik vil det alltid bli. La oss derfor ikke tvile. I himmelen har vi ja. Det ligger sannelig i hjertet på den Herre Kristus og Hans Fader, om Han så [195] her bygger fire eller fem jernmurer foran det, og djevelen stadig skyter inn nei og fortvilelse. Men lær da å si: Jeg tror at Gud blir sin kirke nådig og hjelper den når den roper om hjelp. Det trøstefulle ja ligger i Hans hjerte, i kraft av Kristi ord: Hva som helst I ber Faderen om i mitt navn, det skal Han gi eder (Joh. 16, 23). Derfor vil jeg ikke diskutere om jeg er utvalgt eller verdig til å be eller ikke. Men jeg skal tro at jeg endelig får ja, når jeg bare ber og holder ved i bønnen.
Altså er denne fortellingen et vakkert eksempel på en rett tro. Den skal øves og omsider overvinne og få alle ting, dersom vi etterfølger denne kvinnes tro. Hun lot ikke noen ting — enn ikke den Herre Kristus selv — rive den faste tillit om ja ut av hjertet, men trodde alltid at Han var vennlig og ville hjelpe.

Særlig trøster denne fortellingen oss mot de alminnelige fristelser som vi har å stride med hele livet gjennom, at vi ikke lar troen og motet falle når vi tenker på vår uverdighet og syndige liv. For dersom Kristus ikke så mer på sin barmhjertighet enn på vår fortjeneste og verdighet, da hadde Han aldri hjulpet denne kvinne. Men Han vil være nådig og gjerne hjelpe når vi bare holder fast i bønn og tillit til Hans nåde.

Vår kjære Herre Gud hjelpe oss til å følge dette eksempel, og med fast tro av hele vårt hjerte forlate oss på Hans ord og forjettelse, og omsider bli evig salige ved Kristus med den Hellige Ånds bistand! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
21 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  15: 21-28

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.

Dagens bibelord i fastetiden 20/03/19 – 1. Tim 4,4-11