Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 15. kapittel:
Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt fast på min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen. Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. Joh 15:9-12
Slik lyder det hellige evangelium.
Å bli i Jesus. Hva vil det egentlig si? Joda, vi skjønner at det er viktig. Bli i min kjærlighet, sier Jesus. Bli i meg har han sagt tidligere i kapittelet, så skal jeg bli i dere.
Det er jo nesten så man kan få prestasjonsangst av mindre. Hvordan i all verden skal jeg klare å bli i Jesus? Jeg, med alle mine synder og mangler, hvordan skal jeg klare dette?
Vi må bare berøre dette selv om vi nå egentlig befinner oss noen vers før vår egentlige tekst, på grunn av dette. Men vi skal merke oss at Jesus bruker bildet om vintreet. Vi er grenene, og vi skal bære frukt når vi blir i ham. Hvor hjelpeløs er vel ikke en gren til å gjøre noe som helst av seg selv, bare når grenen blir på treet, kan den bære frukt.
Sånn skal også vi tenke. Å bli på treet er å forbli i troen. Forbli i troen på Guds sønn som er død for oss, og at vi ved ham har tilgivelse for alle våre synder.
Og Jesus sier også ganske tydelig hva det vil si å bli i ham: Å forbli værende i Kristus er å forbli værende i hans kjærlighet.
Og før vi vi går videre med dette så er det faktisk ganske viktig at vi definerer for oss selv hva kjærlighet faktisk er. For vi kommer ikke utenom at vi lever i en tid med stor forvirring på dette punktet.
Hva er egentlig kjærlighet? For noen år siden sirkulerte det en grafikk med teksten «Alt er LOVE». Så var E’en grafisk skilt ut på en måte som gjorde at man også kunne lese alt er LOV. Alt er lov og alt er kjærlighet. Det er altså den definisjon av kjærlighet man møter i samfunnet i dag, at joda, alt er lov. Kjærlighet er ikke lenger forstått som den selvoppofrende given av sitt eget liv for et annet menneske eller for en sak, neida, sånt driver vi ikke med lenger.
Vi har fått en overmåte egosentrisk kjærlighet, som handler om at det som tjener meg, min egen lykke, og min egen lyst, det er kjærlighet! Man skal elske seg selv snakkes det om, det er det viktigste. Å elske Gud eller elske andre, det er det ikke så viktig med lenger.
Enhver uren lyst som Bibelen klart forbyr er nå store tegn på kjærlighet. To menn som vil være med hverandre? Joda, det er kjærlighet! Å forlate sin ektefelle til fordel for en ny partner? Joda, det er jo kjærlighet det også!
For et ufattelig mørke vi lever i. Det er dette som skjer når Guds Ords lys slukner i et land. Å elske noen forstås ikke lenger i sin opprinnelige, selvoppofrende betydning. Nå når man skal elske noen og vise sin kjærlighet, så betyr det også å tillate alt de vil gjøre, uansett hvor skadelig eller ondt det måtte være. Kjærlighet er å holde munn, og la andre leve livene sine som de bare vil. Om noen vil fånyttes ofre seg selv på hedonismens og egoismens alter, ja da er det den kjærlige tingen å gjøre å la de gjøre det. Alt er jo lov.
Men dette er ikke Bibelens kjærlighet, og i alle fall ikke den kjærlighet Kristus snakker om. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine, sier Jesus. Og han gir sitt liv for oss. Å forbli i hans kjærlighet har altså flere deler.
For det første: Å forbli i Jesu kjærlighet vil si å bli værende i hans offer til vår frelse. Hvis måten Jesus Kristus elsket oss på var denne, at han utstod de største lidelser og den mest grufulle korsdød for våre sjelers frelses skyld, ja da er det å leve i troen på dette offeret det sikreste uttrykk for at man er i hans kjærlighet. For når du tror at Kristus er død for deg, da befinner du deg åndelig sett, forhåpentligvis også fysisk, i den kristne kirke.
Luther sier i forklaringen til den tredje trosartikkel, om kirken: "I denne kristne kirke tilgir han daglig meg og alle troende alle synder." I sin hellige, kristne kirke tilgir Jesus Kristus alle troende daglig alle deres synder. Dette er det sterkeste uttrykk for den evige strøm av kjærlighet som øses ut over oss fra himmelen.
Dette er ikke småtterier, dere. Dette er himmelen i vårt eie og Kristus i oss, et evig liv og frelse for våre sjeler.
For det andre: Å bli i Jesu kjærlighet handler også om å leve i lydighet til og i glede over Jesu bud. Jesus eksemplifiserer det med at han har levd i Faderens kjærlighet og holdt hans bud, og Jesu og Faderens bud er jo de samme: Guds vilje, hans hellige lov.
Men, tenker du: er ikke loven ond? Vi snakker altså om Moseloven, klarest uttrykt i de ti bud. Er ikke dette en ond lov, en lov som kun har til sin hensikt å avdekke alle våre synder, vise oss hvor langtkommet fordervede vi er, og slik forhåpentligvis drive oss til Kristus?
Dette er definitivt en av lovens virker, men ikke den vi befatter oss med i dag. Enkelt inndelt kan vi si at Loven har tre funksjoner: Den tjener som en allmenn morallov, så vi kan ha gode samfunn og ikke skade hverandre for mye. Dette er politimannen, som med trussel og vold driver oss til å følge loven, hvis ikke går det oss ille.
Det andre området er det jeg først nevnte, loven er dommeren, den forteller oss at vi er fordømte syndere, og driver oss slik til en frelser, Jesus. Dette er viktige områder av lovens funksjon, men vi taper noe dersom vi mister det tredje av synet: Loven er, for den kristne, et tidløst og sant uttrykk for hva som er Gud vår himmelske Fars vilje!
Det er en kristen og bare en kristen som kan se på Loven på denne måten, for Guds Ord lærer oss at vi er kjøpt fri fra lovens forbannelse (Gal 3). Johannes 8 vitner om det samme, at den sønnen får gjort fri, virkelig er fri.
Når vi er fri fra lovens forbannelse er vi da fri fra loven som helhet? Nei, på ingen måte! For loven er jo ikke ond i seg selv, da måtte vi jo sagt at Guds vilje er ond, og det ville være den største blasfemi.
Men på grunn av våre mange synder og vår onde natur har loven blitt en forbannelse for oss, men når vi er frelst ved Jesu blod settes vi fri fra denne forbannelsen, og vi er fri til å se på loven på en annen måte: Et uttrykk for Guds vilje, ja, men virkelig, et uttrykk for Guds kjærlighet!
Det er jo derfor dette er så viktig for Jesus at han betinger det å forbli i hans kjærlighet med å holde fast på hans bud. Og legg merke til hvordan Jesus legger dette frem. Ikke med trussel eller tvang, men som at det å holde fast på budene er en stor glede og en veldig velsignelse.
Så hvordan forholder vi oss til budene som kristne? Det er det viktig at vi har klart for oss. Og vi må også merke oss at dette ikke handler om at vi alltid må holde alle budene, for det vet vi at vi ikke klarer. Men husk på friheten vi har – Når vi vet, at i det vi snubler i et eller flere av budene, så befinner vi oss stadig innenfor den kristne kirke, og husk hva Luther sa: Der får vi daglig syndenes forlatelse.
Da står vi fri til å se på budene på en ny måte, med glede og takknemlighet. Vi vet at budene er sanne, og vi vet at overholdelsen av dem gleder vår himmelske Far. Vi prøver ikke å forandre på dem etter vår egen lyst og nytte, men vi ser at dette er Guds vilje, og den vil vi også ha vår glede i, vi som er hans barn.
For Guds bud er jo egentlig ikke tunge, de er egentlig ikke en byrde. Det er ikke slik at vi lever under en stor ondskap med mange byrder. Nei, hvilket av Guds bud skulle det vært? Å tro på den eneste Gud? Å holde hviledagen hellig? Å ikke drepe, eller stjele, eller å ikke være utro og drive hor?
Og da er vi jo også inne på dette med frukter: En kristen vil synde, fordi i oss bor ikke bare Kristus, men også vår gamle menneske, den gamle Adam, som det kan kalles.
Og da vil det bli en kamp, men det må være en kamp. Var det bare Kristus da hadde vi jo vært fromme helgener alle som en, uten en eneste skade eller mangel. Var det bare Adam, ja da er troen borte, for dette er en av troens viktige frukter: At vi ser på Guds lov som noe godt.
Guds bud viser oss at Gud elsker oss. Og når vi ser på det på den måten, ja da kan vi faktisk glede oss over budene, og stadig holde fast på dem.
Men så var det altså en annen ting, en annen av troens viktige frukter: Søskenkjærligheten.
For Jesus viser oss tydelig at kjærlighet mellom oss kristne springer ut fra ham selv. Kjærligheten går ut fra Gud Fader, som elsker Jesus. Han elsker i sin tur oss, sine venner, og vi, de kristne, skal da elske hverandre med den samme kjærlighet.
Et annet sted sier Jesus til og med at det er slik verden skal vite at vi er hans disipler, på den kjærlighet vi har til hverandre.
Dette er et stort og alvorlig bud, og kanskje det vanskeligste å etterleve. For hvor vanskelig kan det ikke være å elske andre mennesker? Her kommer vi sammen, med en ting som forener oss, troen på Jesus. Hvor ulike er vi ikke ellers? Vel kan man finne mennesker man kommer overens med, men også blant kristne kan kjemien mangle. Setter det budet til side? Nei, på ingen måte, det bare skjerper budet!
Det er ikke valgfritt, på ingen måte. En menighet hvor kjærligheten har blitt kald, er en døende menighet. Dette er nok et større problem i folkekirken enn i en frimenighet, men heller ikke vi går fri fra å stadig måtte øve oss i å elske hverandre.
Det er radikalt, men la oss ikke skremme! For kjærligheten mellom kristne er det vakreste som finnes, i det den speiler den himmelske kjærligheten, akkurat som ekteskapet mellom mann og kvinne gjør.
Vi er utvalgt av Kristus, et troens folk som er hans venner. Det er noe som forener oss på et dypere plan enn noe annet kunne fått til, og det fordrer altså derfor enda større kjærlighet. Og heller ikke kjærligheten mellom oss er noe vi selv må prestere eller få til, den er fra Gud og den gis oss som gave.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd. Som var, er og blir, èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Teksten er en tidligere holdt preken.
