I tekstene i dag hører vi to kall til omvendelse og én trøsterik bekreftelse til omvendte mennesker. Hva trenger du å høre i dag? Og hva trenger Granly menighet å høre i dag? Et kall til omvendelse eller en trøsterik bekreftelse?
Da Israels-folket hadde gått førti år med Moses i ørkenen og sto foran det lovede land, sto Josva frem som deres nye leder. Han skulle lede dem inn i landet. Men han så hvor mye de dro med seg av hedenskapet fra folkene rundt dem. Og Josva stilte dem på valg: ”Skill dere av med de fremmede gudene som finnes hos dere, og vend deres hjerte mot Herren, Israels Gud!”
Den andre teksten er til gudsfolket i Det nye testamente. Paulus sitter innestengt i en fengselscelle – og skriver et strålende vakkert brev til menigheten i Efesus. Han bekrefter menigheten i deres overgang fra et liv på den nåværende verdens vis, ledet av egne lyster og tanker og ulydighet: ”Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus. ... Av nåde ER dere frelst, ved tro. Det er ikke av dere selv. Det er Guds gave.”
Og så: I evangeliet for dagen i dag gir Jesus sine disipler et nytt kall – de som allerede hadde fulgt ham i tre år. Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Matteus:
Jesus sa til disiplene: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.” Matt 16:24-27
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen
Hva trenger du å høre i dag? Og hva trenger Granly menighet å høre i dag?
Er det Josvas ord til Guds-folket i Det gamle testamente, de som hadde vandret med Moses i 40 år? Nå sto de foran det de hadde sett frem til under hele vandringen. Trenger du og menigheten å høre: Nå må menigheten rydde opp, og vende sitt hjerte mot Herren, deres Gud!
Eller kanskje trenger du og menigheten å høre Jesu ord til disiplene? De hadde vandret med ham i tre år, og nå sto de foran påsken og frelsergjerningen som Jesus hadde kommet for. Jesus sa til dkisiplene: Ta deres kors opp og følg meg til mitt kors!
Eller trenger du og menigheten å få en sterk bekreftelse på valget dere allerede har tatt, og på at dere ER frelst av Guds nåde?
Dette er de tre hovedsakene i dagens tekster til oss. Hvordan skal vi fordele kall og bekreftelse, så kallet kommer til dem som skal ha et slikt kall i dag, og slik at bekreftelsen kommer frem til dem som trenger den?
Å fordele Guds ord rett
Jeg husker en prøvepreken jeg leverte inn da jeg studerte på Menighetsfakultetet. Teksten innbød til å kalle til omvendelse, slik som tekstene vi har lest i dag. Jeg hadde skrevet så klart jeg kunne om den elendige situasjon vi mennesker er i, og om frelsen som vårt eneste håp. Prekenen ble delt ut på forhånd til studenter og et par lærere, og så møttes vi for å samtale om den. Runden gikk rundt bordet til lærere og studenter og deres kommentarer. Det gikk ganske bra helt til vi kom til en medstudent som het Helge Aarflot: ”Denne prekenen var nok en stor skuffelse for Den hellige ånd!” sa han. ”Du preker jo som Ånden har vært totalt mislykket i sitt arbeid med denne menigheten, ja, som om Ånden aldri har vært der før!”
Der fikk jeg den! Det er sånne kalddusjer man lærer av!
Jeg vet at Den hellige ånd har arbeidet i Granly menighet i mange år. Jeg er så heldig at jeg har sett mange spor av Ånden i denne menigheten, hos mennesker som har delt Åndens gaver med meg. Jeg vil ikke skuffe Den hellige ånd i dag. Jeg skal ikke preke til dere som om Ånden har mislykkes fullstendig med sine prosjekter hos dere, og aldri har vært her før.
Et kall til Guds folk
Josva talte til Israelsfolket, Guds-folket i Det gamle testamente. Kanskje kan vi si at Norge var et slikt Guds-folk. Norge hadde i flere hundre år en kristen enhetskultur. Kongen så på seg selv som far for alle sine undersåtter. Han valgte at alle hans barn skulle døpes og opplæres i den kristne tro, – slik troende foreldre velger det beste for barna sine, at de skal døpes og oppdras i den kristne tro.
På et kritisk punkt – for 150 år siden – da den kristne enhetskulturen begynte å rakne, kom det en skolelov som slapp hele verden inn i skolestua. Da ble DELK til – med egne skoler og menigheter. Sånn sett passet kanskje Josvas ord akkurat i den tiden. Josva talte til Guds folk, et folk som sto i fare for å forspille sitt gudsforhold.
Det er mange rester etter den enhetskulturen som en gang var. Det er jo langt flere som ønsker kristen begravelse en de som er medlemmer av en kirke, og det er langt flere som blir døpt enn de som lærer å holde alt Jesus har befalt oss. Og jeg tror at mye av sosialomsorgen og rettspleien i Norge rett og slett er kristendom i praksis!
Selv om det ikke lenger er naturlig å tenke på nordmenn som et Guds-folk, så kan vi som menighet og som enkeltkristne slippe Josvas kall inn på oss, om vi må kvitte oss med det som trekker oss bort fra Guds vilje, og si: ”Herren vår Gud vil vi tjene, hans stemme vil vi lyde.”
Kanskje er du akkurat der i dag, og trenger akkurat denne oppfordringen. Du vil kanskje ikke si at du har avguder, men kanskje kjenner du en uro hver gang du kommer inn i dette kirkerommet. Du vet kanskje med deg selv at du har sluttet fred med synder og vaner som ikke tåler søndagens lys. Da bør du snarest mulig ta et oppgjør, og skille deg av med vanene og syndene du har sluttet fred med, og vende hjertet ditt mot Herren, din Gud. Hvis det er noe som henger ekstra fast, så søk hjelp hos presten din i et skriftemål.
Det er kanskje rikdommen som er vårt største problem. De fleste av oss har vel stelt oss slik med gjeld at vi synes vi har lite å rutte med. Vi tilhører et folkefellesskap som regnes som det rikeste i verden. Jesus advarer flere ganger disiplene mot rikdommens farer: "Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket.” (Matt 19:23) Og i dagens tekst: ”Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?”
Trygghet eller sikkerhet
Vi kan ikke si at nordmenn er et Guds-folk med en kristen enhetskultur i dag. Vår situasjon ligner nok mer på efesermenigheten enn på Israelsfolket. Vi tilhører levende menigheter midt i et stort hav av meninger, og vi trenger å bekreftes i nåden og troen og frelsen, med ord som Paulus skriver til Efesus-menigheten.
Bekreftelse – er det farlig? Kanskje kjenner du uro overfor ordet bekreftelse. Kanskje er det fremdeles noen spor i DELK og i Granly-menigheten av en uro som preget oppstarten til DELK: Er det farlig å gi menigheten frelsesvisshet? Bør ikke folk heller holdes i syndenød så de tigger Gud om nåde? Da blir vi i hvert fall ikke overmodige!
Det kan være fristende å svare altfor fort og klart på disse spørsmålene. Det er klart at vi kan komme til å preke og tro så selvfølgelig om nåden, at vi ikke får ryddet opp i våre synder. Men vi kan også komme til å snakke så mye om synd og bekjennelse at vi ikke når frem til kjærligheten og tjenesten for Gud. Syndig sikkerhet er noe annet enn en trygg tillit til Guds frelsesvilje.
”Se!” skriver apostelen Johannes. ”Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi ER det! Ja, bli i ham, barn! Da kan vi være frimodige når Kristus åpenbarer seg, og ikke bli vist bort med skam når han kommer.” (1 Joh 3:1; 2:28)
Kanskje er det akkurat disse ordene du skulle høre i dag, fordi du trenger en bekreftelse: Av nåde ER du frelst! Vi får kalles Guds barn, ja, vi ER det! Ta det til deg! Ingen foreldre vil at barna skal være usikre på om de hører med i familien. Vår himmelske Far er en helt himmelsk far, og gir oss trygghet på at vi er hans barn. 1. Johannes brev er et brev med mye lys og glede og frelsesvisshet! Jeg håper dette brevet ikke er et lukket rom for deg!
Da jeg var tenåring lærte vi de gode ordene vi leste fra Efeserbrevet, og kunne dem utenat:
For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Ef 2:8-10
Frelsen hviler ikke på gjerninger, men vi er skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger.
Hva betyr det at Menneskesønnen skal dømme oss etter våre gjerninger?
Hvordan kan det stemme at Jesus sier: «Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort.»
Er meningen at Menneskesønnen skal lønne oss for våre synder likevel, selv om han én gang for alle har båret våre synder opp på korset? Eller hvordan kan Menneskesønnen lønne oss for våre gode gjerninger, dersom vi bare er store syndere som ikke kan gjøre gode gjerninger? Er ikke gjerninger og nåde to motsetninger? Er det ikke slik at alle våre gjerninger skal druknes i nådens store hav?
Nei, det er ikke slik! Nåden fritar oss fra vår skyld, men nåden fritar oss ikke fra kjærlighet! Vi frelses fra våre synder og frelses til kjærlighet. Vår kjærlighet gir mennesker glimt av herligheten og håp om herligheten! Og en dag skal både herligheten og kjærligheten åpenbares: Da skal «Menneskesønnen komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort.»
De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid. Dan 12:3
”På dommens dag skal Gud vise meg alle mine gode gjerninger for å overbevise meg om at jeg har vært en kristen!”
Å gjøre det gode
I fellesskapet med Jesus og hans død, er våre onde gjerninger allerede dømt. De er naglet til korset. Og i fellesskapet med hans oppstandelse, vil hans "rene og hellige sinn" preges inn i vårt sinn, slik at vi formes etter hans bilde. I Det nye testamente formanes vi ganske enkelt til å gjøre det gode. Vi trenger ikke å vente til vi er blitt gode. Vi formanes til slippe frem Jesu godhet over leppene våre, å slippe godheten ut i hendene og føttene, å velge kjærlighetens vei. (Rom 2:7, 10). Det er å ta sitt kors opp og ta ansvar for livet sitt, så vi knytter det til Jesu liv.
I Apostelgjerningene står det enkelt om Jesus at han "gikk omkring overalt og gjorde godt" (Apg 10:38). Når vi følger ham, må vi gjøre som ham: å gjøre det gode. Dette er Åndens store prosjekt i våre liv: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. (Gal 5:22-23)
Jeg tror alle mennesker ønsker seg dette mest av alt! Min neste trenger kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Er det ikke flott at det er akkurat det Ånden vil skape i oss og bruke oss til?!
Til slutt: Er det mulig å følge Jesus?
Jesus kalte disiplene til å følge ham – de disiplene som allerede hadde fulgt ham i tre år. Jesus kaller dem og oss til ansvar for våre liv, til ikke å selge vår sjel for å vinne alle verdens goder.
Det er ikke slik at vi skal bli matte av dette kallet. Det er et privilegium å få et slikt kall av Jesus!
Jesus stilte ikke disiplene på valg for å ta motet fra dem, men fordi han ville ha dem med seg og ha dem rundt seg! Jesus trengte å ha disiplene rundt seg i påskens store prøve: ”Bli her og våk med meg!” tagg han i Getsemanehagen.
For min skyld
Jeg tror nøkkelen til å kunne ta Jesu kall til seg, ligger i de tre ordene: For min skyld. ”Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.” For min skyld! – det er det som gir mening til tekstene vi tar inn over oss i dag. Å ta opp sitt kors, å fornekte seg selv og å miste sitt liv har ingen verdi i seg selv. Gud har aldri ønsket at vi skal plage livet av oss selv. Det er jo han som har gitt oss livet! Å ta opp sitt kors, å fornekte seg selv og å gi slipp på sitt liv har bare mening hvis det skjer for Jesu skyld.
Teksten vår handler om hva som er aller viktigst, nemlig å komme inn i Jesu følge, og å følge ham i det som er det aller viktigste, nemlig å bringe frelse og forsoning, kjærlighet og rettferdighet til menneske etter menneske, til folkegruppe etter folkegruppe, til nasjoner, folkeslag og alle tungemål, – og til naboen min, til mor og far, til kona mi og barna mine. Jesus vil ha meg med inn i sitt følge. Det er et stort privilegium!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
