Vi feirer i dag Menighetens sommerfest- det nærmer seg ferietid. Kor og bibelgrupper tar snart ferie, menighetskafe og babysang holder på litt til, misjonsforeningen har sitt siste møte før ferien i morgen, mye av det faste menighetsarbeidet nærmer seg ferie og pause.
Det er godt med ferie. Skaperen har gitt oss den faste hviledagen hver uke, også en årlig hviletid er sunt og godt for oss. Re-kreasjon er et godt ord. Ny-skapelse.
Situasjonen i prekenteksten er helt annerledes. Jesus har det travelt med å forkynne evangeliet om Guds rike og helbrede syke. Dagens prekentekst er en innledning til utsendelse av disiplene to og to, for å reise rundt fra by til by for å forkynne evangeliet om Guds rike og helbrede, altså delta i samme oppdrag som Jesus.
Vi kunne kanskje si at dagens evangelium hadde passet best etter ferien, når disiplene sendes ut i tjeneste her i Sandviken menighet. Men nå er jo teksten gitt oss og evangeliet er lest, og jeg tenker at Gud har noe til oss, nettopp i dette evangeliet i dag. Ferie skal jo ikke være fritid fra Gud, men fritid hos Gud. Fri fra travelhet, fra krav om prestasjon. Ferie kan være å øve seg i å hvile i Gud. Ta tid til litt roligere morgener, kanskje kan en stille stund med dagens bibelord bli en godt start på dagen. Eller du kan finne roen i en god stol, der du kan lukke øynene, kanskje kjenne sola varme, lytte til fuglesang, eller bølgeskvulp, eller med noe vakker musikk på øret. Øve deg i å være, mer enn å gjøre. For en kristen er væren en væren i Guds nærhet. Det er nemlig ikke slik at det er mer kristent å gjøre noe for Gud, enn å lytte til Gud, eller bare å være stille hos Herren.
Vi har det ofte så travelt med vårt, at vi kan glemme å se. Og her er det et hovedpoeng i budskapet til oss:
Jesus så folkemengdene. La oss stanse ved det. For ordet se er nemlig et veldig viktig ord i evangeliet. Ikke sjelden begynner Jesu setninger og utsagn med dette ordet: SE. Se mennesket, se din bror, se din søster, se din venn, se din ektefelle, se ditt barn, se din nabo, se.
Ofte kan det gjøre godt å se: Et lite barn som holder fast i pappas hånd, to som er glad i hverandre som ser på hverandre, slik jeg så det her i kirken under vielsen i går.
Andre ganger kan det være fristende å se en annen vei. Når smerten og fornedrelsen hos din neste blir påtrengende, når du kjenner at ditt medmenneske utfordrer deg.
Jesus ser folkemengden, og han får en inderlig medfølelse med dem. Inderlig - et spesielt ord som brukes, det innerste i mennesket, kan rett og slett bety innvoller, eller det innerste i overført betydning, senteret for følelse i oss.
Barmhjertigheten, medfølelsen, medlidenheten, den går i kroppen på Jesus, og gjør at han lider med.
Han ser folkemengende, de er forkomne og hjelpeløse, de er som sauer uten hyrde. Sauer uten hyrde, de vet ikke hvor de kommer fra, eller hvor de skal, de kjenner ikke farene som truer, de kjenner ikke veien hjem, de er offer for tilfeldighetenes spill, de drives med vinden, snart hit, snart dit. Denne medlidenheten, denne villigheten til å lide med menneskene, driver Jesus fra himmel til jord, den driver ham ut i tjeneste, fra by til by for å forkynne og helbrede. Medlidenheten driver Jesus til forfølgelse, fornedrelse, kors og død. Det er ham profeten Jesaja skriver om: Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Kjære menighet, det er egentlig bare denne medlidenheten, det er bare det jeg vil si i dag. Legg merke til den, se Jesus, i hans brennende kjærlighet for deg, ta imot den, ufortjent, av nåde, ta imot den ved nattverdbordet, med åpne hender, ja åpne munnen og ta imot hans kjærlighetsoffer; ham selv, hans kropp, og hans blod, i brødet og vinen.
Se ham, se mannen på korset, se hans barmhjertighet, se hans smerte, så Kristus, helt til øynene åpnes, så du ser smerten i din nestes øyne. Midt i velferdssamfunnet, der vi nesten er programforpliktet til å være vellykkede og lykkelige til enhver tid, finnes det ensomhet, lidelse, sykdom, smerte, skam, sorg. Og makter vi å løfte blikket utover Norges grenser, kan vi se vår neste i fattigdom og nød. Du kan ikke bære alt, men du kan se, du kan lindre, og lede din neste til den store legen. Jesus sender disiplene ut, for å gjøre det samme som han gjør selv, for å forkynne og helbrede. Misjonærer, frivillige i diakoniarbeid her i vår menighet, folk som besøker fanger og syke, frivillige i menighetsarbeid. Trosopplæring, ser vi barna, ser vi at barna og du unge trenger noen som ser dem, som bryr seg, som har tid til dem. Og ser vi barna med Jesu blikk , ser vi at de trenger å lære den gode hyrde å kjenne, mer enn de trenger noe annet.
Høsten er stor, sier Jesus. Ja, høsten kommer også her i Sandviken menighet. Men nå er det sommer, nå er kanskje tiden der først og fremst for å se, senere vil han sende oss ut for å arbeide i høsten hans.
Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet!
Teksten er en tidligere holdt preken.
