Publisert

Åndens komme og disiplenes utsendelse


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Pinsedag
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: 1 Mos 2,4-9
 Apg 2,1-11 eller Rom 8,9-11
Prekentekst: Joh 20,19-23
Fortellingstekst: Apg 2,1-18
Poetisk tekst: Salme 104,27-28.30.33

I det norske folkedypet er det forholdsvis mange som ikke vet hva de skal svare hvis de får spørsmål om hvorfor kristne kirker feirer pinse. Svaret er at de kristne kirkene feirer pinse fordi Guds Hellige Ånd kom til disiplene og satte dem i stand til å begynne å kalle hedninger og jøder til saliggjørende tro.

I det norske kristenfolket, derimot, vet de fleste såpass. Men blant oss er det til gjengjeld en annen pinse-sannhet som vi vet for lite om: Hvorfor feiret egentlig Jesus og disiplene i utgangspunktet pinse? Svaret er at pinse er en egen høytid allerede i Det gamle testamentet. Den heter «Ukenes Høytid» (hebr: «sjavuåt»).

Nærmere bestemt handler det om syv uker, regnet fra Påskedag. Syv uker utgjør 49 dager, og Pinsedag kommer så som dag nummer 50 etter påske. Derfor er det alltid 50 dager mellom påske og pinse.

To forskjellige motiver møtes i den jødiske og gammeltestamentlige pinsefeiringen. Det ene motivet handler om en førstegrødefest (i vårt nordiske klima har vi aldri ferdig noen kornhøst så tidlig på året, men det har de i Israel).

Det andre motivet handler om at Gud på Sinai åpenbarte budene sine for Moses på to steintavler. Det skjedde på Pinsedag. Jødisk pinse er av den grunn en takkefest for Guds åpenbaring. Derfor inkluderer jødisk pinsefeiring til og med en jublende grad dansefest i gatene i Israel, mens noen holder bokrullen i hendene.

Første rekkes prekentekst for Pinsedag er imidlertid hentet fra noe som skjedde med disiplene på kveldstid påskedag. Da åndet Jesus på dem og ba dem ta imot Den Hellige Ånd, etter at han først hadde minnet dem om utsendelsen, dvs. misjonsoppdraget.

Tekstavsnittet begynner slik:

19 Da det var blitt kveld samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!

Uttrykket «den første dagen i uken» er det bibelske navnet på søndag (se 1. Mos 1:5). Med ordet «disiplene» sikter Johannes trolig til «de ti». Svikeren Judas var død, og Tomas var fraværende (se v 24).

De ti låste dørene «av frykt for judeerne». Det greske ordet «ioudaioi» kan bety både «jøder» og «judeere», men her er det nok judeerne som er ment. For Johannes sikter til saduceerpartiets ledere. De var judeere. Og det var dem disiplene var redde for, ikke jøder flest. Disiplene var jo selv jøder.

Jesu fredshilsen brukes fremdeles i hebraisk dagligtale: «Sjalåm aleicem» = «Fred være med dere». Men i vår tekst er det påfallende at Jesus gjentar tilsagnet tre ganger (se også v 21 og v 26). Derfor er dette neppe bare en hilsen, men også et sterkt ønske. Disiplene er ennå rystet over Jesu død. De trenger å reorganisere. Derfor ønsker Jesus dem «fred», dvs. Guds rikes nådige tilstand av trygg og tillitsfull hvile.

I nytestamentlig kristendom er «sjalåm» ellers den fredstilstanden som etablerer når disipler i tro tar imot Jesu forsoningsverk. Den som ikke tror, er fremdeles en Guds fiende på grunn av både aktuelle synder og medfødt arvesynd. Men Jesu forsoningshandling på Golgata skifter ut dette fiendskapet med fred. Jesu forsoning består i at Jesus objektivt soner syndestraffen i alle troendes sted, slik at fiendskapet med Gud erstattes med fred, «sjalåm».  (Forsoningstekstene står i Rom 5:8-11, 2. Kor 5:17-21, Ef. 2:11-22 og Kol 1:19-23).

Pinsedagsteksten fortsetter slik:

20 Og da han hadde sagt dette, viste han dem hendene sine og siden sin. Da ble disiplene glade, da de så Herren.

21 Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.

Det er for å styrke disiplenes tro at Jesus her gjør flere ting. (1) Han viser dem korsmerkene sine, så de skal se ham, gjenkjenne ham og tro sikkert på oppstandelsen hans. (2) Han erstatter sorgen deres med stor glede. (3) Dessuten minner han dem om misjonsoppgaven.

Ordet «sende» er (via latin) blitt til vårt ord «misjon». Misjonsbefalingen i v 21 er nøye knyttet sammen med syndstilgivelsen i v 23.

Men først kommer Jesu levendegjørelse etter sorgen:

22 Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd!

Tolkningen av dette verset er regnet for å være vanskelig, men trolig bør vi ha 1. Mos 2:7 i tankene, sitat:

Gud Herren formet Adam av jordens støv og blåste livsånde (hebr: «n'sjama») i nesen hans, så han ble til en levende sjel.

Her er det lett å fornemme at ordet for «livsånde» har grunnbetydningen «pust». Men begrepet dekker mer enn bare pustingen vår. Det handler også om selve livsprinsippet, det som gjør at mennesker lever og fortsetter å leve. Derfor er det i 1. Mos 2:7 et viktig poeng at livsånden fra Skaperen gjør Adam til «en levende sjel».

Jesu ånding her i v 22 minner så om dette. Allerede på skapelsens morgen hadde Jesus selv gjort Adam til en levende sjel. Og nå vil Jesus på beslektet vis gjøre disiplene sine levende igjen etter påskesorgens nedsløving, slik at de på Pinsedag, 50 dager senere, kunne være klare til å ta imot Den Hellige Ånd.

Slik tror jeg vårt v 22 må tolkes.

Så følger et spesielt ord om syndenes forlatelse:

23 Dersom dere forlater noen syndene deres, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

Børre Knudsen har holdt to berømte prekener over denne teksten, ved embedsnedleggelsen i 1979, og ved bispevigslingen i 1997. I begge fremhevet han det Jesus i dette verset i annet halvvers sier om fastholdelse av ubotferdiges synder. Proklamerende fastholdelse av synder er det sterkeste «sverdet» Jesus har gitt oss til å vekke sløve ubotferdige til å omvende seg (sml Mat 16:19 og 18:18).

Det evangeliske motstykket er det sterke løftet i første halvvers om syndsforlatelse.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  20: 19-23

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.