Annen påskedag

Ca leselengde:
29 min

Tekst: Martin Luther



2. Påskedag
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jona 2,1-11
 Apg 13,32-35
Prekentekst: Luk 24,13-35
Fortellingstekst: Luk 24,36-45
Poetisk tekst: Salme 16,8-11

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.

Og se, to av dem gikk den samme dag til en by, hvis navn var Emmaus, som ligger seksti stadier fra Jerusalem. Og de talte med hverandre om alt dette som var hendt. Og det skjedde da de talte sammen og spurte hverandre, kom Jesus selv nær og vandret med dem; men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente Ham. Men Han sa til dem: Hva er dette for tale som I fører med hverandre, mens I går og er bedrøvet? Men én av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til Ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke dette som er skjedd der i disse dager? Og Han sa til Ham: Hva da? Men de sa til Ham: Dette med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket, og hvorledes yppersteprestene og våre øverster har overgitt Ham til dødsdom og korsfestet Ham. Men vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel; men — med alt dette er det i dag den tredje dag siden det skjedde. Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss, da de tidlig var ved graven; og da de ikke fant Hans legeme, kom de og sa at de også hadde sett et syn av engler, som sa at Han lever. Og noen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det slik som kvinnene også hadde sagt; men Ham så de ikke. Og Han sa til dem: O, I dårer og senhjertede til å tro alt det som profetene har sagt! Burde ikke Kristus lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som var skrevet om Ham. Og de kom nær til byen som de gikk til, og Han lot som Han ville gå lenger. Og de nødde Ham meget og sa: Bli hos oss; for det er mot aften og dagen heller! Og Han gikk inn for å bli hos dem. Og det skjedde da Han satt til bords med dem, tok Han brødet, velsignet og brøt det og ga dem. Men deres øyne ble åpnet, og de kjente ham: og Han ble usynlig for dem. Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien, og da Han opplot Skriftene for oss. Og de stod opp i den samme stund og vendte tilbake til [247] Jerusalem, og fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa: Herren er sannelig oppstanden og sett av Simon! Og de fortalte det som var skjedd på veien, og hvorledes Han ble kjent av dem da Han brøt brødet. (Luk 24:13-35)

Dette evangelium lærer tre stykker om Kristi oppstandelse. For det første skjedde dette til et sikkert vitnesbyrd og bevis for vår tro på denne artikkel. Disse to disiplene går nemlig fra de andre i stor vantro om Kristi oppstandelse, og de taler sammen som de der har latt all tillit til Kristus fare. Han er nå helt død i dem, evig begravet i deres hjerter, som om Han nå ikke kan formå eller gjøre noen ting. De bekjenner dette med sine ord: Vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel; men — med alt dette er det i dag den tredje dag siden dette skjedde. Skjønt de hadde hørt av kvinnene at de hadde sett et syn av engler som sa: Han er oppstanden og lever, så har de likevel ikke sett eller funnet Ham noensteds.

Kristus viser seg nå levende for de vantro disiplene, så de ikke lenger har grunn til å tvile. De går straks tilbake for å forkynne de andre det. Der hører de nettopp det samme av de andre, så begge vitnesbyrd stemmer overens. Før Kristus kjennes av dem, viser Han rikelig og tydelig med Skriftens ord at Han måtte lide og oppstå. Han straffer dem fordi de ikke tror det, da de dog skulle vite det som var skrevet om Ham, likesom Han selv av Skriften hadde forutsagt sin lidelse.

Det andre stykket i vårt evangelium viser Kristi oppstandelses kraft og nytte, som skjer i disse to disiplene mens de taler om Ham og hører Hans prediken. For her beviser Kristus i gjerning at Han ikke er død, som de først mente, men at Han virker og øver sin kraft i dem ved ordet også før de kjente Ham, og gjør at de blir troende og får et annet sinn, hjerte og mot enn før. Dette følte de også selv: Brente ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss. Slik gjør Han ennå i hele kristenheten. Han sees ikke, men likevel fører og beviser Han sitt regimente og arbeid, idet Han som en levende Herre opplyser, trøster og styrker ved ordet, og med sin kraft forsvarer og oppholder Han oss mot djevelens og verdens vrede og tyranni.

For det tredje vises her hvordan Kristus åpenbarer sin oppstandelse, og hvordan den blir erkjent og fattet ved ordet og troen før det legemlige syn og følelse. Derfor er Han først ukjent for dem da Han kommer og går med dem. Han er til stede og er den samme Kristus som de så ofte har sett og hørt og kjenner meget godt, men nå kjenner de Ham ikke og aner ikke at det kan være Ham, fordi det jo er den tredje dag siden Han døde og ble begravd. De kunne ikke tenke annerledes om Ham. Ja Han er dem så ukjennelig og fremmed at de kjente Ham ikke hvor lenge Han gikk med dem, dersom Han ikke hadde forkynt dem om sin oppstandelse. Deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente Ham. Det var ikke at Han var annerledes eller at Han ikke ville la seg kjenne, [248] men deres hjerter og tanker var så fremmede og langt fra Ham. Heller ikke Magdalena og de andre disiplene kjente Ham før de hørte ordet om Hans oppstandelse.

Med dette vil Han lære oss at Hans oppstandelse og rikes kraft her på jorden og i dette liv bare skal bevise seg ved ordet og troen. Den holder seg til Kristus som den ikke ser, og overvinner således synden og døden og tar imot rettferdigheten og livet. Dette er kort fortalt historien i dette evangelium, for så vidt som det angår artikkel om oppstandelsen.

Særlig ser vi i dette evangelium disiplenes svake tro, og hvordan Kristus i sitt rike viser seg og forholder seg mot slike svaktroende. For vi ser av hele historien om Kristi oppstandelse at først apostlene, dernest de andre disiplene var like til Hans himmelfart så svake at de ikke kunne tro denne artikkel, så Han måtte straffe dem for deres hjerters hårdhet og uforstand.

Han bebreidet dem at de ikke hadde trodd dem som hadde sett Ham oppstanden, da Han selv ofte før hadde forkynt dem av Skriften at Han måtte korsfestes og igjen oppstå på den tredje dag (Mark. 16, 14).

Av dette lærer vi at der blir svakhet og skrøpelighet igjen også i dem som allerede er kristne og hellige, særlig i de høye troens lærdommer, så de ikke så snart kan forstå dem eller fatte dem som de skulle. Troen er ikke så lett og ringe en ting som man innbiller seg og som de uforstandige ånder tenker, de som mener at troen ikke er annet enn å ha hørt og vite historien. Derfor innbiller de seg at de har alt det som evangeliet sier om Kristus, bare fordi de har hørt og lest det.

Men at slikt ikke er annet enn en løs og unyttig tanke, bevises av dette at de selv må innrømme at denne historiske erkjennelse er ganske stille i hjertet. Den ligger der uten noen virkning, likesom et tomt skall uten saft og kraft. Den bringer hverken nytte eller hjelp, hverken styrke eller forbedring, skjønt Kristi oppstandelse er skjedd og blir prediket nettopp for at den skal bringe frukt i oss, vekke og tenne vårt hjerte og virke i oss nye tanker, ny forstand og vilje, nytt liv, ny glede, trøst og styrke.

Skjer ikke dette, så hører du historien forgjeves, ja den er død i deg, den virker ikke mer i deg enn i en tyrker og hedning, som aldri har visst eller trodd noe av den. Du tør ikke rose deg av troen om du enn har skummet på tungen, lyden i ørene og historien som en drøm i hukommelsen, når ditt hjerte ikke har erfart og smakt noe.

Men de troende kristne erfarer det både hos seg selv og hos andre. De bekjenner og beklager sin skrøpelighet, at de ikke kan fatte denne artikkel så sterkt i troen som de burde. Mot denne svakhet må de stride hele levetiden, som Paulus sier i Fil. 3, 12:

Ikke at jeg allerede har grepet det, men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det.

Skjønt denne artikkel i seg selv er ganske trøstefull, ja idel glede og salighet, så den synes å kunne komme lett inn i hjertet, så har den likevel to store hindringer. Den første er den at denne gjerning i seg selv er så høy og stor at den aldri til fulle kan begripes i dette [249] liv, om troen enn var helt sterk og uten skrøpelighet. For det er en kraft som vi først i livet hisset rett skal skue og erfare. Den annen er den at vårt kjød og blod og alle menneskers hjerter av naturen er altfor svake til å tro Guds ord. De kan ikke annet enn bli forskrekket når de på den ene side tenker over denne gjernings ypperlighet, og på den annen side tenker på seg selv og sin egen uverdighet.

Når det gjelder den første hindring, kan Gud ikke hjelpe oss. For gjerningen skal og må være så stor den er, og ikke forringes. Ja den må være den kraft og makt som alle skapninger, mennesker, engler, djevler og helvede må vike for. Det er nødvendig for vår salighet. For dersom det ikke var så, måtte vi forbli døde under synden og Guds vrede. Men når det gjelder den andre hindringen, kan Han nok se gjennom fingrene og ha tålmodighet med oss at vi er så svake til å fatte denne store gjerning og kraft med troen. Det ser vi Kristus her gjør med sine disipler, som nok hadde hørt at Han var oppstanden, men likevel ennå tvilte, og det så grovt at de nesten fortvilte. Vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel.

Betrakt den flid Han bruker for å ta seg av disse to svaktroende disipler. Han gjør alt det Han kan for å hjelpe dem i deres skrøpelighet og styrke deres tro. Da Han så og visste at de hadde gått bekymret bort fra de andre apostlene, og ikke visste hva de skulle tenke og håpe, så ville Han ikke la dem være i denne tvil og fristelse. Han kom og gikk med dem for å hjelpe dem. Han lot alle de andre apostlene være, skjønt de også var bekymret og svake i troen.

Men da disse to var i større fare for vantro, innfant Han seg bare hos dem, som om Han etter sin oppstandelse ikke hadde annet å gjøre. Han taler og diskuterer så kjærlig med dem ut fra Skriften. Han ga dem derved anledning til å be Ham bli hos seg og ete og drikke med seg, inntil deres tro igjen ble vakt og de ble befridd fra den tvil som de var plaget av. Ja de ble så sterke i troen at de så og kjente den samme Kristus som de før hadde levende hos seg og for tre dager siden hadde sett henge på korset, men som de på grunn av tvil og skrøpelighet ikke hadde kunnet se og kjenne på veien.

Altså har Han med dette villet vise oss til lærdom og trøst hvordan Hans regimente etter oppstandelsen skal være i kristenheten. Han vil ikke forkaste eller støte bort de svaktroende, heller ikke de villfarende og uforstandige, de skrøpelige, redde og bekymrede hjerter. Han vil nettopp vise sin oppstandelses kraft på dem, idet Han vennlig lokker dem til seg, ja selv innfinner seg hos dem, omgås dem på det aller kjærligste, lærer og underviser dem, eter med dem, inntil de blir sterke i troen, og deres hjerter, som før var bedrøvet og bekymret, igjen blir oppmuntret og glade.

Vi skal vite at vi i Ham har en slik Herre som vil holde oss vår svakhet til gode og ikke har i sinne å støte oss fra seg, fordi vi ikke straks kan tro og leve som vi bør. Det kommer bare an på at vi har slike hjerter som ikke forakter eller [250] fornekter Hans ord, men har lyst og kjærlighet til Ham og gjerne vil være sterke og fullkomne i tro og liv.

Dette ser man hos disse disiplene. Skjønt de var svake og uforstandige, elsket de likevel Kristus av hjertet, talte om Ham, hørte gjerne andre tale om Ham, og ønsket intet heller enn at det var sannheten som de hadde hørt om Hans oppstandelse. Men det var for høyt for dem å tro. De kunne heller ikke straks holde det for sannhet, som det jo og er for høyt og stort for oss. Dette vet og ser vår Herre meget godt. Derfor kan Han også desto bedre ha tålmodighet med oss, og er tilfreds med oss når vi som Hans disipler bare vil høre på Ham og gjerne vil la oss lære av Ham.

Med dette vil Han også lære oss hvordan vi skal forholde oss i Hans rike mot de svaktroende og skrøpelige. Vi skal ikke straks fordømme og forkaste dem som vi ser farer vill eller snubler, men vi skal ha tålmodighet med dem, likesom Kristus har gjort med oss, og som Han også gjør hver dag. Skjønt Han for sin person ved oppstandelsen har guddommelig kraft og makt og er Herre over himmel og jord, regjerer Han likevel slik i sin kristenhet at Han øver og beviser sin oppstandelses kraft på sin arme, skrøpelige lille flokk, idet Han tjener, trøster og styrker dem med denne sin makt og velde.

Etter dette eksempel skal og vi — om vi enn er sterke — ikke bryste og hovmode oss, men tjene de skrøpelige med våre gaver, og styrke og prøve å gjøre dem bedre ved å undervise dem, trøste, formane og straffe. Slik gjør en også med svake og skrøpelige barn, som en omgås lemfeldig. En pleier, bærer og løfter dem, inntil de blir voksne og selv kan gå.

Dette er et av de viktigste stykker i evangeliet. Det lærer oss hvordan det går til i Kristi rike. Der finnes det ennå skrøpelighet, uforstand og andre syndige svakheter hos de kristne som har begynt å tro og bli hellige. Kristus tåler dette, men likevel slik at vi skal forbedre oss.

Etter disiplenes eksempel må vi heller ikke glemme å tale og høre om Kristus og omgåes med Skriften og Guds ord, selv om vi ikke alltid straks forstår det eller tar det til hjerte som vi burde. Her vises hvilken kraft og frukt det har når det bare betraktes med enfoldig hjerte. For det første ser vi at skjønt disse to disipler ennå var fulle av vantro, talte de likevel underveis med bekymring om Kristus i all enfoldighet. Og nettopp derfor vil Han ikke gå fra dem, men er straks til stede, ser øyeblikkelig deres hjerter og tanker, og begynner å holde en vakker og herlig prediken for dem om den artikkel som de er bekymret og tvilende om, en prediken hvis like de aldri før har hørt. For det annet føler de straks kraften av den, idet deres hjerte ikke er så tungt og kaldt til å tro som før. Det beveges og opplyses med en ny forstand, så de nå begynner å forstå Skriften rett. Det som de før ikke hadde forstått på noen måte, blir nå klart og tydelig for dem.

For det tredje blir dekket tatt bort fra deres hjerter og øyne, så de ikke mer ser på Ham som en gjest og fremmed. Men de kjenner [251] og føler at Han ikke er langt borte fra dem, men at det er Ham selv som er nærværende og virker slike ting i dem at de heretter ikke trenger noen synlig åpenbaring. De går straks bort og prediker for andre, og styrker og hjelper dem mot tvil og vantro.

Derfor skal vi etter deres eksempel gjerne høre Guds ord og ikke kjedes ved det. Det er ikke bare en nyttig øvelse både for svake og sterke, leke og lærde, det lærer ikke bare alt som trenges til salighet og som en aldri blir utlært i, men det er også det middel som Gud bruker i våre hjerter til å gi oss troen og den Hellige Ånd. Paulus sier: Troen kommer av ordets hørelse. Det bringer sannelig frukt med seg når man bare mener det oppriktig, om hjertet enn i begynnelsen er kaldt og tregt. Holder man bare ved, forbedrer det de uforstandige og villfarende, styrker det de svake, varmer og opplyser det hjertet, så det nå bedre kan forstå og erkjenne Kristus i Skriften enn før.

Og om vi ikke hadde noen annen nytte av det, skulle det likevel bevege oss til gjerne å omgåes det, fordi vi på den måten behager Gud og den Herre Kristus, og fordi vi vet at Han da ikke er langt borte fra oss. Han har selv lovt det når Han sier: Hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt. 18, 10). Foruten Ham er også de kjære engler hos oss, og de har sin lyst og glede i det. Djevelen derimot må vike, likesom han måtte vike for Kristus da Han sto ham imot med Guds ord.

Dette får være nok om de viktigste stykker av dette evangeliums historiske del. Nå er det hovedstykket tilbake som handler om den prediken som Kristus av Skriften holdt for disiplene. Med den beviser Han at Kristus burde lide dette og så gå inn til sin herlighet. Om denne prediken forteller evangelisten slik: Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som var skrevet om Ham.

Det har uten tvil vært en meget vakker og herlig prediken. Alle ønsket vi gjerne å vite hva Herren hadde utlagt i Skriften, hva det var som slik oppflammet, styrket og overbeviste disiplene, for vi finner intet i Mosebøkene om at Han burde lide, og oppstå på den tredje dag, og hvorledes omvendelse skulle predikes i Hans navn. Jødene hadde jo på den tid — og hadde også lenge hatt — Mosebøkene. De leste dem daglig, men de hadde likevel aldri sett så forunderlige ting i dem.

Men til dette svarer evangelisten og oppløser dette argument: Deres hjerter brente i dem da Han opplot skriftene for dem. Og som Han sier i det følgende evangelium: Han opplot deres forstand, så de forsto skriftene. Det er sikkert at Moses skriver om Kristus. Men det kommer an på at den som leser det, også forstår det. Paulus sier i 2. Kor. 3, 14—15:

Der ligger et dekke over deres ansikt når det gamle testamente leses, som bare Kristus tar bort.

Og Herren selv sa til sin apostler i Luk. 8, 10:

Eder er det gitt å vite Guds rikes hemmeligheter, men til de andre sies det bare i lignelser, for at de seende ikke skal se, og hørende ikke forstå.

Derfor er Skriften en slik bok [252] som man ikke bare kan lese og predike om, men også må utlegges rett. Det skjer ved den Hellige Ånds åpenbaring. Det kan vi i vår tid se av erfaring.

Men til denne åpenbaring hører også rette disipler som gjerne lar seg lære og lede, slike som ikke er kloke og egensindige ånder og utlærte mestere som med sin klokskap rekker langt over himmelen. For det er en lære som vil gjøre vår visdom til dårskap og stikke øynene ut på fornuften, dersom den ellers skal tros og forståes. Den har ikke sin opprinnelse i menneskevisdom, som andre lærdommer og kunster på jorden, som stammer fra fornuften og kan begripes av fornuften.

For en kan ikke innprente vise folk og den høye fornuft de forunderlige ting om Kristus, at Han både er sant menneske og Guds Sønn fra evighet, at Han er død, men atter oppstanden, at Han selv etter sin menneskelige natur er blitt Herre over himmel og jord, og regjerer med guddomsmakt over alle skapninger, skjønt man ikke kan se Ham noen steder, og at vi alle blir salige for Hans skyld dersom vi tror på Ham. Derfor har også Gud gjort det slik at den som her ikke vil være en narr og et barn og enfoldig tro det, han skal heller ikke begripe det.

Se en gang hva for mennesker han bruker til å åpenbare denne sin oppstandelses gjerning! De elendige, uforstandige kvinner som med unyttig møye og store utlegg til dyr salve kommer til graven og ikke tenker på at det lå en stor sten forseglet og bevoktet foran den. Disse tåpelige kvinner er de første som Kristus åpenbarer sin oppstandelse for, og gjør dem til predikanter og vitner om den. Slik gir Han også disse disiplene den forstand i Skriften, som alle høyforstandige og skriftlærde ikke har. Så nå betrakter de Moses med andre øyne og sier: Se, dette har jeg lest for lenge siden og hørt også, men aldri forstått det før nå.

Altså har jødene til denne dag hatt og lest sin Moses, men ikke forstått det som der sies om Kristus eller de andre artikler. Deres fedre har heller ikke forstått det, uten noen få som trodde. Det er de kjære profeter og etter dem apostlene, som av et ord har skrevet hele bøker, som vi siden skulle få å lese. Dette gjorde de etter innskytelse av den Hellige Ånd, så hver må si: Det er sannhet.

Hva gjør Kristus når han stopper munnen på sadduseerne og overbeviser dem om de dødes oppstandelse? De tror nemlig ikke på noen oppstandelse og heller ikke på noe skrift utenfor Moses. Han tar det enkleste ord i deres religion, et ord alle jødene hver dag bekjenner, nemlig dette Gud sier: Jeg er Abrabarns, Isaks og Jakobs Gud. Dette ord forklarer Han slik: Holder dere Gud for å være en slik Gud at Han skal være de dødes Gud? Hva er det for en Gud som var deres, som ikke mer er til?

Er Han derfor Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, så må de jo leve, skjønt de er døde fra dette liv og ligger i graven. For Han kan ikke være en Gud for det som ikke mer er til. Derfor må Abraham og alle hellige leve for Ham, skjønt de er døde. For Hans navn er og blir i all evighet dette at Han er Abrahams [253] og alle troendes Gud, likesom Han har lovt og sagt til ham og alle andre: Jeg vil være din Gud.

Hvem kunne vel tenkt at det skulle stikke så meget under så få, enfoldige ord, og at de skulle gi stoff til en så herlig og vakker prediken, ja til en så stor bok? Ordene kjente de nok, og likevel mente de at det ikke var et eneste ord om de dødes oppstandelse. Derfor godtok de bare Moses og forkastet profetene, som likevel har tatt alle sine predikener om den kristne tros høye artikler fra Moses.

Idet vi vender tilbake til denne Kristi prediken og betrakter noen ord som Han har anført av Moses, vil vi først se på det første nådesord og den forjettelse som Gud ga Adam og Eva da Han talte til slangen: Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din sæd og hennes sæd. Den skal knuse ditt hode, men du skal såre dens hæl.

Av dette flyter et helt nytt testamente, ja alle Paulus’s og de andre apostlers predikener. De taler ikke meget om Kristi historie og under, men som om de gjorde en hel eng av én blomst, tar de for seg et slikt ord, og når den Hellige Ånd kommer til, vet den å presse ordene rett, så de gir saft og kraft. Først viser ordet at denne sæd skal være et naturlig barn, født av en kvinne, men uten synd. Skriften bevitner nemlig at det som fødes til verden av mann og kvinne, fødes i syn, under Guds forbannelse. David sier i Salm. 51, 7: Se, jeg er født av syndig sæd.

Derfor har Gud brukt dette middel at Han til å unnfange og føde denne forjettede person bare tok en kvinne som uten mann skulle være mor til dette barn. Den Hellige Ånd virket unnfangelsen og fødselen i henne, så Han kunne være et naturlig menneske av vårt kjød og blod, men uten synden og djevelens makt, så Han kunne knuse slangens hode.

Skal han dernest være Herre over synd og død, kaste djevelen under seg og rive oss ut av hans klør, da må Han ha en guddommelig makt. Om Han enn var helt ren og uten smitte på legeme og sjel, som Adam var fra først av, så står det ikke i noe menneskes makt å ta bort vår evige jammer og fordervelse og i stedet gi oss et evig, uforgjengelig liv. Av dette følger at Han må ha større makt enn alle skapninger og engler. Det kan ikke være noen andre enn Gud selv som er Herre over alle skapninger.

Dernest følger videre at dersom Han er født av et menneske, så er Han og dødelig, og må dø som andre mennesker. Men da Han ble menneske for vår skyld, og var sendt av Gud for å hjelpe oss fra synd og død, så måtte Han tre i vårt sted, bli et offer for oss, bære den vrede og forbannelse som vi lå under, og gjøre fyldest for den. Likevel kunne Han som evig Gud ikke holdes av døden, som Paulus sier, men før legemet ble fortært og råtnet, måtte Han trenge gjennom og komme fram. Ja ved sin oppstandelse hersker Han mektig i evig kraft og herlighet, så Han omsider kan føre sine fra synden, døden og djevelen til evig rettferdighet og evig liv.

Se, dette er et av de ord som Kristus uten tvil ikke har glemt, [254] men utlagt av sin rike ånd. For av dette ord flyter alle de andre. Man ser av dette hvor vidunderlige slike ord er, så ingen fornuft kan begripe dem. De forstås bare når den Hellige Ånd forklarer dem for dem som med enfoldige hjerter tror og holder fast ved dem. Da smaker de og gir saft og kraft, så en kan si: De opplyser sannelig hjertet og tenner ild i det.

Derfor har det vært en vakker og herlig prediken som vår Herre Kristus har holdt for disiplene, da Han begynte fra Moses og fra profetene og utla i alle skriftene det som var spådd om Ham. Det hadde vært godt å høre hvordan Han lukket opp for dem Skriften, som før hadde vært mørk og tillukket. Forjettelsen om kvinnens sæd er mørk og uforståelig for all menneskelig fornuft. Den er som hårde flintstener og skarpe torner. Men når åpenbaringen kommer, følger den forstand at kvinnens eller jomfruens sæd er sann Gud og mann, som i sitt eget legeme har overvunnet djevelen, tatt bort synden og døden, og ervervet rettferdighet og evig liv for oss.

En slik prediken passer bare for enfoldige, ikke for de vise. De kan ikke tåle den. Det ser man på fariseerne og de skriftlærde, som giftig forvender alle den Herre Kristi ord.

Så se da hver til å bli en enfoldig disippel i den hellige skrift! For vise folk kommer aldri inn i den. Den blir alltid en lukket bok for dem.

Til den boken som kalles den hellige skrift, hører ikke kløktige mestre. Gud har gitt andre kunster som en kan være klok i, spørre og ransake i om hva som er rett og urett. Men la all trette og spørring i den hellige skrift være borte, og si: Gud har talt dette, derfor tror jeg det. Her gjelder ingen disputas eller spørring. Men her heter det: La deg døpe og tro på kvinnens sæd, Jesus Kristus, sann Gud og mann, så du ved Hans død og oppstandelse har syndenes forlatelse og det evige liv. Spør ikke hvorfor eller hvordan det er. Tro bare, så vil ditt hjerte brenne, og du får lyst og glede av det. Men vil du diskutere og spørre: Hvordan kan det være? da er du allerede borte fra sannheten og den rette forstand på Skriften. Disiplene diskuterte eller spurte ikke. De bandt seg til den Herre Jesu ord og hørte hva Han sa. Derfor trengte også ordet inn i deres hjerter, og de ble så opplyst at de ikke tvilte mer, men ble så lystige og glade som om de hadde gått gjennom ild.

Vår oppstandne Frelser Jesus Kristus gi oss slike enfoldige hjerter av idel nåde ved sin Hellige Ånd! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
29 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  24: 13-35

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
  Flere ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.