Neste søndags tekst gjør "feil" mann til helt, målt fra tilhørernes forventninger. Der både prest og levitt sviktet, hadde Gud en samaritaner han kunne bruke.
25 Og se, en lovkyndig stod fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Det var mange "lovkyndige" eller "skriftlærde" i Israel på Jesu tid. Selv om altfor mange av det jevne folket ikke brydde seg stort om Loven, var det mange som gjorde det. Det ga stor status å være kyndig i Loven. Lovkyndige hadde man i de fleste partier og retninger, selv om nok et flertall tilhørte fariseerne.
Motivene til denne lovkyndige blir avslørt, han var ute etter å "friste" Jesus, sette ham på prøve, fange ham i en felle.
Han tiltaler Jesus som "Mester", didaskalos på gresk. Det lå mye anerkjennelse i en slik tiltale.
Spørsmålet han stiller Jesus ligner det fra den rike, unge mann, Matt 19,16-22. Bokstavelig talt er spørsmålet meningsløst. Man kan ikke "gjøre noe" for å arve en annen persons formue.
Kanskje skal vi våge å bruke tradisjonell terminologi og si: Den lovkyndiges spørsmål røper et lovisk sinn, som spør hva en selv kan gjøre for å oppnå frelse.
26 Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?
Jesus er ikke ute etter å lage nye regler. Han viser mannen til Skriftens ord.
27 Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!
Mannen svarer med å kombinere to bibelvers, 5. Mos 6,5 og 3. Mos 19,18.
28 Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!
Jesus anerkjenner mannens sammenfatning av loven. Han svarer ham tilbake ved selv å koble inn et tredje vers fra Moseloven, 3. Mos 18,5.
29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?
Her viser den lovkyndige seg som noe mer enn en sannhetssøkende samtalepartner. Uten å vite det stiller mannen det spørsmålet som ga oss Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan.
30 Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.
Det står ikke uttrykkelig at dette er en lignelse. Det høres ut umiddelbart mer ut som en fortelling. Lignelsene har heller ikke ellers konkrete stedsnavn, men hovedpersonen i lignelsen om den rike mann og Lasarus har jo nettopp et navn: Lasarus.
Fra Jerusalem er det ca 30 km ned til Jeriko, som ligger 1200 meter lavere enn Jerusalem. Landskapet ligner ørken og fjell, og ga sikkert nok skjulesteder for mange røverbander.
31 Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi.
Prestetjenesten var ordnet slik at de bare tjenestegjorde som prester en kort tid hvert år. Presten var kanskje på vei hjem etter endt tjeneste.
En kan tenke seg mange grunner til at presten bare gikk rett forbi: Kanskje var han redd for selv å bli overfalt på lignende måte. Eller kanskje presten var redd mannen straks kunne dø. I så fall ville presten bli uren, og måtte i så fall gjennom renselser. Det enkleste var å bare skynde seg videre.
32 Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi.
Levittene assisterte prestene. Selv om de stod under prestene, var de høyt respektert. Alle etterkommere etter Jakobs sønn Levi var i prinsippet en levitt. Bare de av Levis etterkommere som stammet fra Aron (bror til Moses) kunne bli prester.
33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham.
De mange fordommene jødene hadde mot samaritanere er vel kjent, ikke minst gjennom NT. I læremessig forstand tok Jesus klart side, ved å si at "frelsen kommer fra jødene", Joh 4:22.
Tilhørerne vil sikkert ha følt det både pinlig og provoserende at en samaritan skulle være mer omsorgsfull enn en prest eller levitt.
34 Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.
Konkret og detaljert viste Jesus hva omsorg her og nå skulle bety.
Også Jakob lærer oss om dette, Jak 2:15-16:
Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! – men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det?
Enda skarpere står det i 1.Joh brev 3:
Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? 1.Joh brev 3:17
35 Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.
Samaratianerens omsorg strekker seg lenger enn det han der og da har anledning til selv å hjelpe ham med. En denar svarte til en dagslønn. En antar at to denarer ville rekke til et par ukers kost og losji i et vertshus.
36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?
Jesus inviterer den lovkyndige til selv å trekke slutningen som vil vise hva det er å være en rett "neste" for sitt medmenneske.
37 Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!
Teoretisk sett var det ikke vanskelig å forstå Jesu undervisning. Også for oss er det lett å stemme rett i enkle spørsmål og å uttale seg politisk korrekt. Men Jesus vil videre. Skal vår neste ha hjelp, holder det ikke med vakre ord og solidariske resolusjoner.
Jesus selv viste oss det, både i sin liv og i sin død.
