Teksten inneholder en helbredelsesberetning (v 1-9a) og en strid om sabbaten (v 9b-15). Som alltid hos Johannes er underet å forstå som et «tegn», dvs som et vitnesbyrd om Jesu guddommelig herlighet. Det betyr at underet skal hjelpe oss til å identifisere Jesus rett som både sann Gud og sant menneske. Johannes innleder søndagsteksten slik:
1 Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem.
2 Ved Saueporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk heter Betesda. Den har fem søyleganger.
Antagelig er grunntekstens adjektiv «Den saueaktige» ment som navn på samme byport som Nehemia omtaler i 3:1 og 12:39, nemlig «Saueporten».
Dammen i v 2 kalles i Flertallsteksten «Betesda», et navn som tradisjonelt har vært oversatt «barmhjertighetens hus». Mange har fremholdt navnets betydning i prekener over denne teksten. Nå er det riktignok ikke få av de eldste tekstvitnene som har andre varianter av navnet (med andre betydninger). NA-teksten leser «Beth-tzaida«. Såkalt «vestlig» tekst har Bel-tsetha. Men i Qumran fant man en rull som kalles Kopperrullen. Den stadfester Betesda-navnet i i dualis (= grammatisk «to-tall»): «Beth Esjdatajim», «huset med de to vannkildene».
Mange turister Israel har sett ruinenene av Betesda. De ligger i det nordøstlige hjørnet av Gamlebyen i Jerusalem, ikke langt fra nettopp Saueporten. Det dreier seg om to dammer ved siden av hverandre. På alle fire sider hadde de hver sin rekker med søyler. Den femte søylerekken gikk mellom de to dammene. Derav uttrykket i vår tekst: «fem søyleganger».
Slike nøyaktige geografiske opplysninger har gitt Johannesevangeliet rykte for historisk korrekthet. Da Johannes skrev, hadde romerne lagt Jerusalem i ruiner. Men øyenvitnet Johannes husker geografien ved de to dammene helt korrekt.
Apostelen fortsetter slik:
3 I disse lå det en mengde syke – blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp. 4 For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etter at vannet ble rørt opp, ble frisk, samme hvilken sykdom han så led av.
V 3b og 4 mangler i noen av de eldste grunntekst-manuskriptene. Av den grunn satte BS78/85 versene i parentes. NB88 tar med begge, mens BS2011 i en fotnote skriver at versene mangler i de eldste håndskriftene. Uansett bør vi i alle fall anse de opplysningene som er stadfestet av alle hånbdskriftene nedenfor i v 7 som autentiske.
Johannes fortsetter:
5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.
6 Jesus så ham ligge der, og visste at han hadde vært syk i lang tid. Han sa da til ham: Vil du bli frisk?
Det står ikke i v 5 hva slags sykdom mannen led av, men v 7 synes å røpe at han kanskje var lam.
Ifølge v 6 «visste» Jesus at mannen hadde vært syk i lang tid. Enkelte internasjonale oversettelser tolker grunnteksten her som en opplysning om at Jesus «fikk greie på» at mannen hadde vært syk så lenge. Men det er en usannsynlig tolkning. Jesus visste det nok i kraft av guddommelig allvitenhet. Det er ellers verd å legge merke til at Jesus i dette tilfellet ikke spør etter tro hos mannen han skal til å helbrede.
7 Den syke svarte ham: Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir rørt opp. Og med det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg.
Mannen tiltaler Jesus som «Herre». Men i dette tilfellet er det antagelig ikke messiansk ment, bare uttrykk for høflighet. Mannen svarer strengt tatt ikke på Jesu spørsmål, men gir Jesus en forklaring på hvorfor han aldri når tidsnok frem til det opprørte vannet. Implisitt sier han jo likevel at han har et sterkt ønske om å bli frisk. Sannsynligvis går det ikke an å lese noe tegn på Jesus-tro inn i dette svaret. Likevel helbreder Jesus, sitat:
8 Da sier Jesus til ham: Stå opp, ta sengen din og gå! 9a Og straks ble mannen frisk, og han tok sengen sin og gikk.
Jesu utdeling av barmhjertighet i Barmhjertighetens Hus er åpenbart et eksempel på forangående nåde. Til et menneske som selv ikke i tro ber om nåde, står Jesus klar med nådig helbredelse. Teksten må forståes slik at helbredelsen skjer i kraft av Jesu befalende ord. Jesu ord virker det de nevner. Og underet har altså tegn-karakter. Det vitner om den guddommelige skaperkraften som bor i Jesu ord. Det er denne prekentekstens viktigste poeng.
Så fortasetter Johannes slik:
9b Men det var sabbat den dagen.
10 Judeerne sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og du har ikke lov til å bære sengen.
Fra og med v 9b fokuserer søndagsteksten på emnet: Jesus og sabbatsbudet. I Misjna har senere jødedom en tolkning av sabbatsbudet som spesifiserer 39 typer arbeid som ikke var lov på sabbaten. Kanskje er det judeiske jøder med dette grunnsynet som siteres i v 10. De går langt lenger enn sabbatsbudets ordlyd og lenger enn Jesus (se Mk 2:23ff, Lk 13:10ff, 14:1ff, Mt 12:1ff).
11 Men han svarte dem: Han som gjorde meg frisk, sa til meg: Ta sengen din og gå!
12 De spurte ham: Hvem er den mannen som sa til deg: Ta den og gå?
13 Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var. For Jesus hadde trukket seg tilbake, fordi det var mye folk til stede.
V 11 er blitt tolket som om den helbredede mannen sier: «En som kan helbrede, må også kunne befale meg å bære sengen min på sabbaten.» Men det er ikke lett å unngå inntrykket av at mannen snarere skylder på Jesus. Samtidig er disse fariseiske gruppenes opptatthet av sabbatsbudet fremfor Jesu tegnhandling svært iøynefallende. Teksten slutter slik:
14 Senere fant Jesus mannen i tempelet og sa til ham: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.
15 Mannen gikk bort, og han fortalte til judeerne at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Jesu ord i v 14 er denne prekentekstens tredje hovedsak. Jesus advarer ham mot å synde «for at ikke noe verre skal hende deg» (= evig fortapelse). Jesus forkynner altså loven etter å ha vist mannen forangående nåde.
