Publisert

Borgere av to riker


Ca leselengde:
7 min

Tekst: Odd Sverre Hove



21. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jer 29,4-7
 Rom 13,1-7
Prekentekst: Matt 22,15-22
Fortellingstekst: 1 Mos 4,1-16
Poetisk tekst: Salme 146,1-2.5-7

Foran vår tekst står lignelsen om kongesønnens bryllup (v 1-14). Fra og med vår tekst begynner det en serie på fire stridssamtaler mellom Jesus og representanter for ulike partier i Israel (v 15-46). Vår tekst refererer en stridssamtale om skattens mynt, sitat:

15 Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange ham i ord.

Tidsangivelsen «da» trenger ikke bety noe mer presist enn «på et senere tidspunkt». Grunnteksten sier at fariseerne dro av sted og «tok samråd» («symboúlion lambánein»). Uttrykket brukes ofte om hemmelige og svikefulle konspirasjoner. Det er åpenbart det som er ment her. Verbet «pagidévein» (= fange) kommer av «págis» som betyr «felle». I dette tilfellet dreier det seg om å fange Jesus «i ord» dvs i en verbal felle. I de to neste versene beskrives fellen:

16 De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk.

For det første leser vi her at delegasjonen består av fariseerdisipler pluss «herodianere». Om herodianernes parti vet vi ikke noe annet enn det vi kan lese ut av selve navnet. Det må dreie seg om jødiske tilhengere av familiedynastiet etter Herodes den store (som var idumeer). Og siden denne familien hadde makten sin fra romerne, må det dreie seg om romavennlige jøder. Delegasjons-sammensetningen var altså avgjørende for konstruksjonen av fellen. Her deltar både fromme skatte-skeptikere og mindre fromme skatte-lojalister. Samme hva Jesus sier om skatt, ville han få noen mot seg.

For det andre leser vi her en fire-leddet liste med smiger av Jesus. Den har til formål å gjøre det umulig for Jesus å nekte å svare på spørsmålet deres. Fire ting sier de om Jesus. Han er «Mester», dvs han har en rabbis ærestittel. Dessuten er han «sann» («aletheés»), dvs han er sannferdig av person og vesen, han er «integer». Videre lærer (dvs: underviser) han «Guds vei i sannhet», dvs han er til å stole på som lærer. Og endelig «bryr» han seg «ikke om noe menneske» («ou mélei soi perí oudenós»). Dette siste utdypes med at han ikke «ser på menneskers ansikt». Det betyr at han er «uten persons anseelse». Han «gjør ikke forskjell på folk». Han sier det han mener uten hensyn til hvem som hører på.

Så kommer selve spørsmået:

17 Si oss hva du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke?»

Både smigeren og selve spørsmålet er åpenbart nøye innstudert på forhånd. Og spørsmålet er formulert maksimalt som et klart Ja-Nei-spørsmål. Meningen er å ikke gi Jesus noe annet valg enn å svare enten det som gjør herodianerne rasende eller det som gjøre fariseerne opprørt.

Spørsmålet siktes med vilje ikke inn mot tempelskatten for jøder (som var jødenes skyldige medlemsavgift til tempelets økonomi), men mot alle menneskers plikt til å betale den romerske keiseren skatt. Ordet «keiser» kommer av navnet Caesar. Etter Caesar tok Augustus det i bruk som tittel. Og på vår teksts tidspunkt er Tiberius den tredje i keiserrekken som omtales som «keiser».

Matteus fortsetter slik:

18 Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Hvorfor frister dere meg, dere hyklere?

Grunnteksten sier at Jesus «kjente» (visste om) ondskapen deres. Ordet for ondskap er det samme som i Fadervår: «frels oss fra det onde». I det innledende motspørsmålet bruker Jesus verbet «peirádsein». Det betyr «forsøke», «prøve», «teste». Når teksten underforstår at det er ventet at man ikke består prøven, har ordet betydningen «friste», «lede til fall», slik som her. Med dette spørsmålet demonstrerer Jesus innledningsvis at han har gjennomskuet hele fellen. Karakteristikken han gir dem, fortjener de. Han kaller dem «hyklere», dvs dobbelt-moralister, mennesker som foregir noe helt annet enn det de i virkeligheten står for.

Så innleder Jesus selve svaret sitt:

19 Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar.

Her bruker grunnteksten uttrykket «skattens mynt». Det betyr naturligvis: «den mynten som skatten skal betales med». Jesus sikter her til de romerske denarene. Alle måtte bruke dem når de skulle betale skatt til styresmaktene (Ved betalingen av tempelskatt brukte man derimot ikke denne romerske mynten, se Matt 17:27 og Mark 12:42). På Jesu tid var én denar en normal daglønn for vanlige arbeidsfolk.

For trofaste jøder var den romerske mynten en provokasjon, ikke bare fordi man mislikte å betale skatt, men enda mer fordi den var preget med et bilde av keiser Tiberius pluss en innskrift om keiserens religiøse status i Romerriket. Bildet oppfattet man som en krenkelse av billedforbudet i 2.Mos 20:4f. Og teksten sa med nokså klare ord at keiser Tiberius var guddommelig (Leon Morris siterer innskriften på denar-mynten slik: «Tiberius Caesar, sønn av guddommelige Augustus, Augustus»).

Det er mulig at selve keiserdyrkelsen på dette tidspunktet ennå ikke var skikkelig etablert i Romerriket. Den kom for fullt først noe senere. Men fromme jøder har nok oppfattet det blasfemiske ved denne innskriften. Dermed har de også sett på myntens keiserbilde som en kvalifisert krenkelse av forbudet mot å lage og tilbe avgudsbilder.

Det neste leddet i Jesu svar er et spørsmål:

20 Og han sier til dem: «Hvem har bildet sitt og påskriften sin her?» 21a De sier til ham: «Keiseren». …

Med dette spørsmålet henleder Jesus oppmerksomheten på bildet og innskriften. Etter det obligatoriske svaret følger så Jesu avsluttende svar på det spørsmålet han er konfrontert med, sitat:

21b … Da sier han til dem: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!»

Her må vi først merke oss en liten nyanse. I spørsmålet i v 17 brukte de verbet «didomi» som betyr «gi». I svaret bruker Jesus verbet «apo-didomi» som lener seg i retning av å bety «overrekke», «betale». Jesus antyder nærmest at de skal «gi tilbake» til keiseren det som de skylder ham. Å betale skatt er ikke en edel gave fra privat til offentlig, men det er en skyldig tilbakebetaling. Det dreier seg ikke om «skattebetalernes penger», men om «statsmaktens penger».

For det andre må vi merke oss at Jesus her uttrykkelig sier ja til skattebetaling.

For det tredje må vi merke oss at Jesus samtidig sier uttrykkelig nei til keiserens implisitte krav om guddommelig status. Antagelig bekrefter Jesus på dette stedet endog billedforbudet. (Heller ikke Luther lærte at billedbudet er opphevet. Han regnet det for saklig dekket inn av Det første bud.). Keiseren har ikke krav på gudsdyrkelse. Israels Gud står over keiseren.

Ut fra dette og en serie beslektede skriftord, er toregimentslæren vokst frem. Luk 2:1f og Rom 13:6f sier også ja til skattebetaling. Rom 13:1ff, 1. Pet 2:13ff og Tit 3:1 lærer (etisk betinget) underordning under styresmakten. Apgj 5:29 lærer lydighet mot Gud først. Fil 3:20 plasserer det egentlige borgerskapet vårt i himmelen. Johs 19:11 karakteriserer Pilatus' makt over Jesus som «gitt ham ovenfra». Og 2. Thess 2:1-12 kan forståes som et ord om at rettsstatene på jorden holder igjen mot Antikrist, Den Lovløse. Se også Dan 6:8-11 og Åpb 13 og 17:8-11.

Samlet gir dette skriftmaterialet det bildet av forholdet mellom kristendom og øvrighet som lutherdommen har utformet i toregimentslæren. Derfor har budskapet på denne søndagen en dobbel side, dels å lære oss rett underordning under styresmaktene og dels å lære oss å sette lydigheten mot Guds ord over lydigheten mot styresmaktene. For vi skal være borgere av to riker på en gang.

Søndagsteksten slutter slik:

22 Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

Berggrav kalte denne søndagen «Øvrighetens søndag». Men Kopperud drøfter seg frem til en bedre formulering: «Borgere av to riker».


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  22: 15-22

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.