5. søndag i treenighetstiden handler om hvor viktig det er at Guds ord og barmhjertighet kommer uhindret frem til mennesker som Gud vil frelse.
Dette er selvransakelsesdagen i kirkeåret. Jeg vet ikke hvordan du reagerer på ordet selvransakelse. “Uffda! Det var da et deprimerende tema? Er det meningen at jeg skal gå sønderknust fra denne gudstjenesten?” Hvis du reagerer slik, da er du heldigvis på feilspor. Jesus kom ikke til jorden for at vi skulle bli deprimert over våre synder, han kom for å frelse oss fra våre synder.
Prøv å tenke på selvransakelse som på å vaske opp. Det er klart at når gammel oppvask hoper seg opp, så er det fristende å lukke kjøkkendøra. Men vi har rikelig tilgang på vann og såpe i dette landet, - og da er det bare å brette opp ermene og sette i gang. Det er bare tåpelig å sette seg ned med Zalo-flasken i fanget og klage over skitten. Det er bare dumt å si at det blir aldri hundre prosent reint allikevel. Det blir reint nok!
Selvransakelse er å gyve løs på syndene, for det er god plass til dem på Jesu kors. Og så blir det så duftende rent etterpå. Så blir det lettere å vøære sammen med oss etterpå. Dety er lettere å være sammen med en tilgitt synder, enn å være sammen med en fortvilet synder, - for ikke å snakke om en forherdet synder.
Vi må ikke gjøre kristendommen vanskeligere enn den er. La oss ta med oss ordene vi leste i gudstjenesten for fjorten dager siden:
Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: "Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?" De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: "Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?" Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. 5 Mos 30:11-14
5. søndag i treenighetstiden er prekentekstene hentet fra Bergprekenen. Det ene året er det om falske disipler og det andre året er det om falske profeter. Profeter er de som er satt til å si fram Guds ord i menigheten, enten det gjelder den jevne forkynnelse av Guds ord, eller det er å bære frem et budskap i en aktuell situasjon. Og i år er det altså vi forkynnere som skal til pers. Nå kunne en jo tenke slik at selvransakelse for prester, det kan foregå på prestemøter, det kan menigheten bli spart for. Nei! Det er altfor viktig til å bli et kollegialt spørsmål. Det gjelder nemlig menighetens frelse. Flere ganger opplever vi noe merkelig med Jesus. En stor menneskemengde samler seg om Jesus, - og så ga han seg til å undervise sine nærmeste disipler, mens folket hørte på.
Tekstlesning
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, kapittel 7, fra vers 15:
Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Høster en kanskje druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene. Matt 7:15-20
Herre Kristus, gi din kirke tjenere som lærer vel og lever vel! Amen.
Evangeliets vei til sluttbrukeren
I Det nye testamente leser vi mye om hvor omhyggelig Gud har lagt opp evangeliets vei til mennesket som skal bli frelst. Jeg skal nevne tre sider av dette: Om hvordan evangeliet er tilgjengelig for alle, om en spesiell tjeneste med å gi Guds ord til menigheten, og om vekselvirkning mellom dere som hører og oss som forkynner.
1) Kolosserne 3,16 kalles for organistenes lille bibel. Den er for alle:
La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. Kol 3:16
Bibelen er tilgjengelig for alle, og vi skal dele den med hverandre og med glede.
2) Men Gud har også ordnet en spesiell tjeneste med å gi menigheten hele Guds ord:
Det er Kristus han gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde. Ef 4:11-13
Målet for tjenesten med Ordet er
å utruste de kristne til tjeneste
å bygge menigheten
så den kan forenes i troen
og vokse
og fylles av Kristus
3) Apostelgjerningene 17,11:
Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte. Apg 17:11
Falske profeter
I dag taler teksten til dere som hører forkynnelse: "Vokt dere for de falske profeter!"
Det er jo litt spesielt at jeg skal stå på prekestolen og si: Vokt dere for falske mennesker som står på prekestolen. Tenk om jeg er en falsk profet! Tenk om det er meg dere advares mot i denne teksten!
Og likevel: Så realistiske må vi være!
Denne prekestolen er bygget for at Guds ord skal lyde herfra. Den er bygget for at dere skal kunne sitte ned med tillit og ta imot det Gud vil gi dere. Vi som står på prekestolen har som oppgave å gi dere Guds ord,
- så dere kan få vite hva Gud vil,
- så dere kan vende om fra det Gud ikke vil,
- så dere kan bli frelst,
- så dere kan komme inn på Guds kurs for livet deres,
- så hver av dere kan finne deres plass i Guds plan med kirken og med verden.
Hva er det menigheten advares mot?
Det første menigheten advares mot er hykleriet.
Hvis presten forkynner én ting, og lever helt annerledes selv, da er han en hykler. En hykler er en som bærer maske, og har en falsk fasade.
Folk har ikke rett til å vente av kristne at de er fullkomne, men de har rett til å vente at vi som tilhører tilgivelsens religion ber om tilgivelse når vi har vært urettferdige, og at vi gjør hva de kan for å la være å gjøre det en gang til. Det tror jeg alle forstår! Vi lever i en tid hvor offentligheten er allergisk mot hykleri. Der er Jesus og offentligheten enige.
Den første frukt en skal vente hos en forkynner, er vilje til oppgjør. Og den andre frukt er lidenskap mot urettferdigheten.
Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett! Matt 7:21.28
Det andre menigheten advares mot er om forkynneren har mistet nær-forventningen.
Herren svarte: Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: “Det varer lenge før min herre kommer”, og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. Luk 12:42-47
Det er skummelt hvis presten mister forventningen om at Jesu snart kan komme. Da kan vi fristes til å benytte prekestolen til å samle popularitet, eller prøver å få makt over menigheten.
Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. 1 Pet 5:2
Det var advarslene: mot hykleri, urettferdighet og mangel på nær-forventning. Så formaner Jesus menigheten til å se etter frukt.
Den første frukten menigheten skal se etter er om forkynneren deler ut Guds ord i menigheten, så hver enkelt får det han og hun trenger, og at de får det i rette tid.
Herren svarte: Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Luk 12:42-47
Den andre frukten henger sammen med den første: Forkynner presten hele Guds ord?
Det er sterkt å lese Paulus’ avskjedstale til menighetslederne i Efesos:
Paulus sendte bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet, talte han til dem: Dere vet hvordan jeg har opptrådt hos dere hele den tid som er gått fra første dag jeg kom til Asia. for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje. Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. Apg 20:17-21
Hele Guds plan og vilje
Vi som forkynner er under et veldig press, særlig på det etiske område. Det ligger et ønske om at vi skal smile mennesker inn i Guds rike. Hvis vi ikke når frem med smil, skal vi la det bli med det.
Prester kan skremmes til taushet ved frykt for å bli kalt fundamentalister, moralister og svovelforkynnere. Det er tragisk å få slike merkelapper på seg, og det ødelegger den tillit som er så grunnleggende mellom presten og menigheten og alle innbyggerne i prestegjeldet. Det er ikke sjelden å høre: “Ja, hadde jeg sagt det, da hadde jeg kommet i dusteforbundet i Dagbladet med en gang.”
Alle mennesker skal kunne merke at vi er vennlige (Fil 4:5). Paulus skriver også:
Vis forstand i omgang med dem som står utenfor, og kjøp den rette tid. Tal alltid vennlige ord, men la dem ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt. Kol 4:5-6
Menneskers frelse er så viktig, at det kan være at vi skal rive noen ut av ilden (Jud 23). Jesus gikk så visst ikke bare smilende gjennom Jødeland. Han delte Guds ord ut etter som mennesker trengte det, med tukt og mildhet, trøst og avslørende eksempelfortellinger.
Han åpenbarte Guds vilje for mennesker, og unnså seg ikke for å gå rett ut i minefelt, så det eksploderte rundt ham. For han ville rive mennesker ut av alt det som hindret dem i å leve i pakt med sin skaper.
Det er til alle tider deler av Guds ord som det er vanskelig å åpne i menighten. For 30 år siden begynte noen å åpne deler av Guds ord, som allmenheten helst ikke ville lese. Det var den sosialetiske vekkelse som kom til menighetene, og avdekket den urett vi levde i. Folk syntes at det var greit nok å gi u-hjelp så lenge det var av barmhjertighet med stakkarer som ikke hadde det så godt som oss. Men så fikk vi høre at vi måtte rydde opp etter kolonitidens vanstell i disse landene, at vi i lang tid måtte bruke masse midler på å rette opp urettferdigheten vi hadde påført u-landene. Det var snakk om rettferdighet før barmhjertigheten. I den sosialetiske vekkelsen åpnet de ord som f eks:
Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist; gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle rikdom. Men hør: Den lønn dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene deres, roper høyt, og høstfolkenes nødrop har nådd fram til Herren Sebaot. Jak 5:1-4
Den gangen gikk bølgene høyt. Men i dag kan enhver tale om forvalteransvar uten å frykte noe.
I dag er det andre felter av Bibelen som blir holdt lukket. Det er ikke vanskelig å sette ord på minefelt som jeg nøler med å gå ut i. Jeg får snakke om meg selv. Delvis er jeg redd for å åpne disse delene av Guds ord fordi jeg er redd for å bli upopulær, og delvis er det frykt for å miste den gode husfreden vi har i menighten vår. Jeg kan nevne Guds ord om forholdet mellom mann og kone, spørsmålet om skilsmisse og gjengifte, kvinnelige prester, homoseksualitet. Det ligger i luften at dette snakkes det ikke om fra en prekestol. Det er tabuområder. Vi må regne med at i løpet av kort tid vil tabuområdene utvides med spørsmålet om samboerskap og om abort.
Er dette betente områder, eller er det jeg som tar helt feil?
Kjære menighet! Hva gjør vi med dette? Hvis husfreden i menigheten er avhengig av at presten klokelig balanserer utenom disse delene av Guds ord, da er det noe som skurrer. Dette må vi være åpne med hverandre om.
Målet med å sette søkelys på dette i Bergprekenen og i Teie kirke, er å beholde det avgjørende perspektivet:
Kirken er et verksted hvor mennesker skal kunne komme og bli frelst!
La meg bruke et eksempel, så vi lettere kan forstå hvor viktig det er at det kirkelige verksted fungerer som det skal:
Mange av oss kom hit i bil. Og vi vet litt om hvor viktig det er at det går an å stole på BILVERKSTEDET vi bruker. Noen av oss har funnet frem til et verksted vi kan stole på: Det tar litt lengre tid der, og de er ikke de rimeligste, men jeg kan stole på at alt virker når jeg henter bilen, og jeg stopper for politikontroll uten å få hjertebank.
Nå finnes det verksmestere som søker popularitet: De gjør det FORT og BILLIG. Fort og billig, slik vil vi helst ha det. Og det får de til ved å BAGATELLISERE, TØYE og FIKSE. Og det er lett å bli med på notene: Bare du kan få bilen FORT, så tåler du at de fusker her og der, og at sjefen presser mekanikerne til å strekke arbeidsdagen. Bare du kan få reparasjonen BILLIG, så tåler du at verksmesteren sløyfer momsen, og kniper på lønna til mekanikerne. Du svelger hvert ord når verksmesteren BAGATELLISERER feilene og sier at det ikke er så farlig. Du ser på at han TØYER reglene og forskriftene, og du lukker øynene for at han FIKSER speedometeret så det viser for lite. Da kommer du jo så mye fortere fram. Og hvis han stiller litt på kilometertelleren, så sparer du masse på forsikringen.
Kanskje har du lært deg til å leve med en slik bil og et slikt verksted? Det er ganske sjarmerende når en bileier forteller om den lørja av en bil han kjører rundt med, om bremsene som bare virker i ny og né. Men hvordan liker du hvis det er naboen som har en slik bil, og det er dine barn og barnebarn han skal bremse for?
KIRKEN ER ET VERKSTED som forbereder deg for livet her i verden, og for den dagen du skal gjøre regnskap for livet ditt. Ønsker du deg en prest som gjør det fort og billig, bagatelliserer, tøyer og fikser?
Gud holder menighetslederne ansvarlig, for han er levende opptatt av at evangeliet komme uhindret frem til menigheten. I en tid som snakket adskillig saftigere om dette enn vi gjør i dag, skrev biskop Erik Pontoppidan til prestene. Han skildrer hvordan det vil bli når menighetslemmene møter presten sin i helvete. Og de spør ham: “Hvorfor sa du ikke ...? Hvorfor fortalte du oss ikke ...? Hvorfor stoppet du oss ikke ...? Du visste jo!”
I det 13. kapittel i Hebreerbrevet leser vi om ansvaret:
Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere. Heb 13:17
Hvis vi slutter fred med uretten, og begynner å fikse og bagatellisere og strekke bud og regler, - kan ingen vente at folk vil høre på vår forkynnelse. Det skjønner alle som står utenfor, og det sier Jesus klart og tydelig til disiplene mens folkemengden stod rundt og hørte på.
Legg da av alt urent og all ondskap, og ta villig imot det ord som er plantet i dere, og som har makt til å frelse deres sjeler. Jak 1:21
HER OG NÅ er vi samlet for å dele det ordet som kan frelse deres sjeler. Det er om å gjøre at ikke frelsesordet blir hindret på veien frem til oss og videre til andre.
- Det gjelder deg som vet at din sjel ikke er frelst? Nå har du muligheten. Vil du slippe Ordet inn på deg, så det kan virke?
- Det gjelder oss som er frelst, som vet at våre synder er flyttet over på korset, og som ønsker at Jesus skal få mer og mer plass i våre liv. Det gjelder om å holde fast i det vi skal holde fast i.
- Og det gjelder oss som har ansvar for å dele ut Guds ord i menighten og til den enkelte. At vi selv lever av det vi forkynner, at vi slipper hele Guds ord løs i menigheten, og at vi ikke balansere rundt minefeltene.
Måtte Gud ta vare på menigheten vår!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
