Publisert

Den bortkomne sønn Luk 15:11-32


Ca leselengde:
9 min

Bots- og bønnedag (siste søndag i oktober)
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: Mika 7,18-19
 2 Kor 13,5-8
Prekentekst: Luk 15,11-32
Fortellingstekst: Luk 15,11-32
Poetisk tekst: Salme 32,1-5

Før dåpen snakket jeg om at forstanden kan være for trang til å begripe sannheten om menneskelivet og om Gud. Det går an å ha for trange hjerter også. I prekenteksten i dag utfordres våre trange hjerter. Vi skal lese om en barmhjertig far som lengter etter sin bortkomne sønn, og vi skal lese om en bitter storebror som synes det er urettferdig at familiens sorte får skal få komme hjem igjen. Vi kan skjønne hvorfor storebroren har fått et trangt hjerte. Men så er det kjærligheten, da! Guds farskjærlighet kan smelte et trangt hjerte.

Evangeliet i dag er Guds lengsel etter å frelse hver enkelt. Det er ikke bare plass for deg hos Gud. Du er etterlengtet. Vår himmelske Far har en lengsel så sterk at han ser etter deg, og er urolig for deg inntil du er kommet hjem igjen.

Prekentekst

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel, fra vers 11:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: 'Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.' Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv.

Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: 'Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' Dermed brøt han opp og dro hjem til faren. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: 'Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.' Men faren sa til tjenerne sine: 'Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.' Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 'Din bror er kommet hjem,' svarte han, 'og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.' Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: 'Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!' Faren sa til ham: 'Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.'» Luk 15:11-32

Slik lyder Herrens ord.

Posisjonering

Hvor er du i denne teksten?

  • Er du en tilhører som synes fortellingen er fin, med mange gode poenger?
  • Eller betyr fortellingen  noe mer for deg?

 

  • Kjenner du deg igjen i den bortkomne sønn?
  • eller i den hjemmeværende sønn?
  • eller i faren, fordi du bekymrer deg for et av barna dine?
  • eller kjenner du deg igjen i Jesus som forteller denne historien fordi han sliter med noen som murrer i stedet for å lengte etter menneskers frelse?
Den bortkomne sønn

Den yngste sønnen hadde rotet det skikkelig til for seg. Først hadde han brukket opp familiens næringsgrunnlag ved å ta ut arven sin på forskudd. Og så hadde han sløst bort arvesølvet i et vilt liv. Han hadde ført skam over familien. Faren kunne ikke lenger med stolthet fortelle om barna sine. De hadde fått et åpent sår i familien.

Den yngste sønnen var ikke bare en stakkar. En stakkar er vi vant med å synes synd på. Men det var han selv som hadde ødelagt livet sitt. Han kunne ikke skylde på andre. Han var uten unnskyldning. Han hadde satt alt over styr, med åpne øyne. Han hadde sølt bort sin del av arvesølvet, med store konsekvenser for faren og for broren sin som var odelsgutt. Det var ikke rart at broren var sur.

Kanskje har noen her i kirken en slik omvendelseshistorie,

  • eller kanskje er du ikke kommet så langt som han enda. Du vet at det en dag må komme til en omvendelse, men du er ikke er kommet til deg selv enda.
  • eller så føler du deg like nedpå, selv om du ytre sett beholder maska. «Folk skulle bare visst hvordan jeg er innerst inne, da ville ingen ha hilst på meg.»

For mange av oss betyr denne fortellingen noe for vissheten om vår frelse. Jesus sikter dypt nok til å nå oss med sitt evangelium. Jesus graver dypt ned i bøtta, ned under de fleste av oss! Han griper ikke bare ned under stakkarer. Han strekker seg helt ned til dem som har ødelagt livet sitt med åpne øyne.

Det er mer enn nok tilgivelse for den enkelte av oss. - Eller kjenner du det ikke slik? Er korsfestelsen for lite til å sone dine synder?

Farens lengsel ga gutten verdi!

Det er et nydelig trekk i denne fortellingen. Farens lengsel gav sønnen verdi og verdighet. På en vakker måte kommer dette fram i Henrik Ibsens Peer Gynt. Peer Gynt var jo nettopp gutten som vendte hjem etter å ha satt livet over styr, - både for seg selv og for andre. Det lå mange ulykkelige mennesker igjen i kjølvannet hans.

Men Solveig hadde ventet trofast på Peer, både vinter og vår: «Kan skje vil det gå både vinter og vår, og neste sommer med og det hele år. Men jeg skal nok vente, det vet jeg for visst, for det lovet jeg jo sist.»

Når Peer endelig vender hjem i siste akt, nedbrutt over livet sitt, spør han: «Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Og Solveig svarer: «(Du var) I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.» Solveigs lengsel gav Peer verdi og verdighet.

Den hjemmeværende sønn

Noen kjenner seg selv igjen i den hjemmeværende sønn. Den eldste broren ble sint. Han syntes det ble gjort mye stas på han som hadde ruinert familien. Det var urettferdig! Og rent juridisk hadde han helt rett. Men her handler det om kjærlighet, farskjærlighet og familiekjærlighet.

Faren gikk ut til den eldste sønnen og prøvde å overtale ham til å komme inn til festen. «Min sønn!» sa han til den hjemmeværende sønnen. Han vedkjente seg den eldste sønnen sin også, selv om han hadde så trangt hjerte. Det var ikke bare den bortkomne sønn som opplevde at faren kom ham i møte. Faren ville ha begge sønnene med i gleden.

«Du er alltid hos meg,» sa faren til han som hadde vært hjemme hele tiden. Det er godt å ha vært hos sin far hele livet. Men det kan virke kjedelig. Den yngste broren hadde en mer dramatisk livshistorie. Når vi har levd et kjedelig liv, og synes litt synd på oss selv for det, da er det lett å få et trangt hjerte. (Vi kan tenke at kanskje trenger vi å oppleve ulykken for å se lykken, men det er en kostbar lærdom!)

Legg merke til de levende replikkene. Det er som å høre såre sutretoner fra vår egen tid. Og dette er sagt for 2000 år siden! Selvopptatt sutring er dypt menneskelig, og har vært det til alle tider.

Sønnen: «Her har jeg…, og aldri har jeg… men meg har du ikke gitt så mye som et kje… Men straks denne sønnen din kommer hjem, da slakter du gjøkalven.»

Faren: «Din bror var død og er blitt levende, han var kommet bort, men er funnet igjen.»

Den eldste sønnen murret. Murring er det motsatte av nød for menneskers frelse. Den hjemmeværende sønn trengte å nypreges av farens barmhjertighet, av Jesu frelsesvilje og hyrdesinn. Han trengte å få øye på broren sin!

Til slutt: «Du som ber for ditt barn, dine kjære…» (Salmer 97 nr 47)

«Om du tålmodets lekse må lære,» ta da modell av faren i denne fortellingen. Hent styrke fra ham!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.


Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Emne

  Gud Far

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  15: 11-32

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Harald Kaasa Hammer.
  Harald Kaasa Hammer er pensjonert prest i Den norske kirke. Han var sekretær under arbeidet med Tekstboken 2011. Han har skrevet flere bøker og har gitt ut oversettelser av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Han driver nettstedet www.tekstboken.no med mange ressurser til tekstene i kirkeåret.
   Ressurser av Harald Kaasa Hammer
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.