Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 16. kapittel, fra vers 19:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. Han ropte: “Far Abraham, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.” Abraham svarte: “Husk, mitt barn, at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss.” Da sa den rike: “Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.” Men Abraham sa: “De har Moses og profetene; de får høre på dem.” Han svarte: “Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.” Abraham sa: “Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.” Luk 16:19-31
Det er få tekster gjennom kirkeåret som utfordrer oss på så mange felter som denne teksten. Den tar tak i oss, fordi den rører ved vår livssituasjon og fordi den sier mye om de rammer vi lever livet innenfor. Vi får begynne fra en kant.
Det var en det gikk galt med i denne teksten
Han hadde det slik som vi ofte ønsker oss å ha det:
- Han hadde fine klær
- Han levde i fest og glede dag etter dag
- Han kunne holde mas langt unna med en stor port
Dette er slik vi ofte ønsker å ha det, – det må vi vel innrømme?
- Det kjennes godt å ha fine klær. Det gjør noe med vår selvfølelse.
- Når vi kjenner oss hjemme på en fest så vi kjenner glede ved å være der, da har vi lyst til å ha det slik alltid.
- Vi skulle vel ofte ønske at vi slapp å ha fattigdom og nød tett innpå oss.
Den rike mannen hadde det slik. Men det gikk galt med ham da han døde.
Dersom vi strever for å få det sånn, går det galt med oss også
Mannen våknet opp i dødsriket. Han hadde det vondt og tørstet i den veldige varmen.
Det første han tenkte på var seg selv:
Han ropte: “Far Abraham, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.” Luk 16:24
Det andre den rike mannen tenkte på var familien sin. Dette må ikke skje med dem!
Da sa den rike: “Så ber jeg deg, far, at du sender Lasarus til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.” Luk 16:27-28
Det er fælt å gå fortapt. Vi liker ikke å snakke om det. Når vi skyver tanken på dommens dag fra oss, må vi ikke glemme at store deler av verdens befolkning lengter etter dommens dag, etter at det endelig skal bli orden på ting i denne verden.
Vi kan føle at det er urettferdig at vi skal gå fortapt. Men en ting er sikkert. Hvis vi går fortapt skal vi først skjønne at det er fortjent. Når Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, skal alle gjerninger som er gjort på jorden, komme frem i lyset.
Abraham svarte: “Husk, mitt barn, at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Og dessuten er det en dyp kløft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss.” Luk 16:25-26
Hvorfor gikk det slik med den rike mannen? – Han som hadde det slik vi ønsker å ha det?
Han hadde Lasarus utenfor porten sin
Hva med oss som får hele verden inn i stua? Handlingslammelse?
Den rike mannen kjente Gud, men han hadde ikke omvendt seg
Den rike mannen kjente Gud, og Gud kjente ham. Mannen kalte Abraham sin far (v 24), og Abraham kalte ham sitt barn (v 25).
Sakkeus var også en rik mann. Da han vendte om sa han:
Men Sakkeus stod fram og sa til Herren: “Herre, halvdelen av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.” Luk 19:8
Jesu mål med Sakkeus var klart:
Da sa Jesus: “I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.” Luk 19:9-10
Dette var også Jesu mål for den rike mannen. Men den rike mannen vendte ikke om, slik Sakkeus gjorde. Omvendelse er å snu seg bort fra bare å tenke på seg selv, til å elske alle Guds skapninger.
Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene. Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. 1 Joh 3:16-18
Den rike mannen hadde Lasarus utenfor porten sin. Den rike mannen kjente Gud, men han hadde ikke omvendt seg fra uretten.
Den rike mannen ville ha frelsen på en lettvint måte.
Da sa den rike: “Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.” Luk 16:27-28
En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få annet tegn enn Jona-tegnet.” Dermed gikk han fra dem og drog bort. Matt 16:4
Kravet om å oppleve et under kan være en måte å skyve unna at vi egentlig vet nok. Alle nordmenn vet veien til fred med Gud.
Underet kan være en støtte for troen, men det er ikke sikkert
Rart: Eneste person i Jesu eksempelfortellinger som vi kjenner navnet på. Ellers "den barmhjertige samaritan", "den fortapte sønn" og så videre. Kanskje er grunnen til at Jesus nevner navnet at det også er en annen Lasarus i Det nye testamente. Den andre Lasarus bodde i de fattiges by utenfor Jerusalem, Betania.
Lasarus var en nær venn av Jesus – og han ble vakt opp fra de døde. Altså akkurat det den rike mannen ønsket, fordi han trodde at da ville brødrene hans vende om. Hva skjedde?
Det ble kjent i den store mengden av jøder som var samlet, at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vakt opp fra de døde. Da la overprestene opp planer om å drepe Lasarus også, for mange av jødene drog dit for hans skyld og kom til tro på Jesus. Joh 12:9-11
Et under kan være en støtte for dem som ønsker å tro, men det kan visst like gjerne provosere til ytterligere forherdelse.
To spørsmål til slutt
Ble Lasarus frelst fordi han var fattig?
Lasarus. Navnet betyr "Gud hjelper". Vi vet ikke noe om hans forhold til Gud. Vi må holde denne fortellingen sammen med det vi leser ellers i Bibelen og det vi leser i samme fortellingen. Lasarus ble ikke frelst fordi han var fattig. Det må være fordi han tok imot Guds ord, til forskjell fra den rike mannen.
Gikk den rike fortapt fordi han var rik?
Nei, Sakkeus var også er rik mann. Men den rike mannen måtte høre ordet, la seg overbevise og vende om fra uretten.
Men Abraham sa: “De har Moses og profetene; de får høre på dem.” Han svarte: “Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.” Abraham sa: “Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.” Luk 16:29-31
Det er farlig å være rik. Et annet sted leser vi om en rik, ung mann som gikk bedrøvet bort fra Jesus.
Da Jesus så det, sa han: “Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.” Lukas 18:24-25
Begjæret består ofte i et «hvis bare…». Hvis jeg bare kunne skaffe meg akkurat den ene tingen, da skulle jeg være fornøyd. Begjæret etter å bli rik stopper ikke når vi har fått det lille mer som vi ønsker oss. Regn med det!
For vi har ikke hatt noe med oss til verden, og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser. 1 Tim 6:7-10
Vi tilhører verdens rikeste nasjon. – Det er en sannhet, selv om hver av oss lett innretter oss slik at vi har for lite penger. I vårt land er vi blitt flinke til å lure oss selv. Hvis vi bruker mer enn vi har råd til, setter vi oss i gjeld og har lite penger å rutte med. Dermed kan vi føle at vi ikke er rike, selv om vi bor i verdens rikeste land.
Vi som tilhører 68-generasjonen, lærte så til de grader et kollektivt ansvar for all verden nød, at vi mistet motet. Vi trodde ikke det var mulig å leve et rettskaffent liv i en nasjon som lever på bekostning av andre nasjoner. I hver bygd var det skilt hvor det stod: KOLONIALHANDEL. Det sa tydelig at vi bygde vår velstand og velferdsstat på å hente ressurser fra koloniene – til urettferdige priser.
Kravet om rettferdighet ble så globalt at vi ble handlingslammet. Og så laget vi oss en nåde i kristendommen som ble altomfattende: Ingen kan leve rettferdig likevel, så da får vi trøste oss med Guds nåde. Dermed ble alt relativt og flytende, – vi kunne ikke ta menneskelivet på alvor. Det er ikke rart at avisene av og til skriver om hvor godt protestgenerasjonen fra 70-tallet har etablert seg med villa og hytte og biler og høye posisjoner i samfunnslivet.
Men det er ikke håpløst å være rik.
Du skal innskjerpe for dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud. Han gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem. De rike skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre. På den måten samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv. 1 Tim 6:17-19
Vi må innrette livet vårt på våre medmennesker og på det evige liv.
Ingen kan løse verdens problemer alene, men vi kan koble våre liv til Guds gode planer for denne verden.
Vi må tåle å slippe uroen inn på oss, så vi aldri blir blinde for uretten.
Vi må la ansvaret for verdens rettferdighet få fast plass i vår økonomi, ved at noe settes av til givertjeneste hver måned.
Vi kan ikke løse all urett med våre penger, men når vi setter av noe hver måned, setter vi vår dør åpen for de fattige, og vi setter vår dør åpen for Guds måte å løse verdens urett på.
Liv Nordhaug har gitt oss en sang om dette:
To små fisker og fem små brød er ikke mer enn til en,
og ingen ting mot den store nød du ser hvor du vender deg hen.
Intet, hvis ikke du gir det til ham som ennå lar mennesker se
at små, små gaver velsignes kan slik at store under kan skje.
Denne teksten gjelder min salighet og min families salighet, og det gjelder din salighet og din families salighet.
Gud tar sin verden på alvor, – og det må vi gjøre også.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
