Den rike mann og Lasarus

Men det var et rikt menneske, og han kledde seg i purpur og kostelig linklede og levde hver dag i herlighet og glede. Men det var en fattig, ved navn Lasarus, som var kastet for hans dør, full av sår, og han ønsket å mettes av de smuler som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår. Men det skjedde at den fattige døde, og at han av englene ble båret i Abrahams skjød; men den rike døde også og ble begravd. Og da han oppløftet sin øyne i helvede, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Og han ropte og sa: Fader Abraham! forbarm deg over meg og send Lasarus, for at han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og leske min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du har fått ditt gode i din livstid, og Lasarus likeså det onde! Men nå trøstes han, og du pines. Og foruten alt dette, er det fastlagt et stort svelg mellom oss og eder, for at de som vil fare herfra ned til eder, ikke skal kunne det, og de heller ikke derfra skal fare over til oss. Da sa han: Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus! — for jeg har fem brødre — for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme i dette pinens sted. Abraham sa til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem! Men han sa: Nei, fader Abraham! men om noen av de døde gikk til dem, da omvendte de seg. Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, så vil de heller ikke tro om noen stod opp igjen fra de døde. Luk 16:19-31

Dette er et herlig evangelium, hvis like man ikke finner andre steder i Skriften. Det handler om den dom som skal felles over menneskene etter dette liv. Her er det unødvendig å disputere om det er en sann historie eller bare en lignelse. Kristus nevner her to personer, og sier både hvorledes deres liv på jorden har vært, og hvilken dom begge fikk etter døden. Den rike ble nemlig pint i luen, mens den fattige Lasarus kom til den himmelske glede. Med full grunn tror vi da at det er gått slik til. Vi må også videre tro at samme dom vil gå over alle som her på jorden følger eksemplet, enten til den rike mann eller den fattige Lasarus.

Disse to eksempler fremsetter Herren for all verden. Først om den rike mann, som hadde levd her i glede en kort tid, men hisset ble evig fortapt. For det annet om den fattige Lasarus, som her var fattig og elendig en tid lang, men hisset er rik og salig. Hensikten med dette er at enhver skal lære å rette seg etter disse eksempler. For både rike og fattige trenger en forskrift, for at de kan leve rett og ikke miste det evige liv. Den som er fattig og elendig her på jorden, som Lasarus, han må ikke forarge seg over sine kummerlige vilkår og søke trøst i dette timelige liv, men han må sette sitt håp til det tilkommende og evige.

For ingen kristen skal tenke at Gud har forlatt ham eller hater ham, fordi det går ham ille. Tvert imot, det er Guds vis og måte at Han alltid, som en from far, bruker riset på sine barn for at de ved slik en straff skal holdes fra å synde. Var de uten straff, ville de ellers bli sikre og ture fram i synden. Derfor skal en kristen ikke forarge seg over sin elendighet, men meget mer tenke at Gud elsker ham, tenker på ham, og søker hans beste. Når en far elsker sitt barn, da tukter han det, sier vismannen.

Det er derfor en stor villfarelse når du vil måle Guds godhet og nåde etter det som hender med deg her på jorden. Det er vel sant at penger, gods, et sunt legeme osv, er Guds gave og velsignelse; men det er en velsignelse som ikke blir evig. For en må til slutt la penger, gods og andre ting bli tilbake etter seg. Dessuten har de den ulykke i følge med seg at hvis man ikke forvalter dem med gudsfrykt og gir akt på ordet, så blir denne velsignelse en årsak til mange synder, på grunn av vår syndige natur. Vi ser også at Gud legger mange slags kors, fristelser, sykdom og andre ulykker på rike folk. Han gjør ikke dette bare fordi de har fortjent det med sine synder, men fordi Gud vil hindre dem i å begå nye synder og holde dem i sin frykt. Var de uten denne fristelse, så ville de dag for dag bli mer og mer lunkne i bønnen, svakere i troen og i begjær etter ordet, ja til sist falle helt fra.

Den rette, høyeste og beste velsignelse er ikke timelig gods, men den evige velsignelse. Av den kan og skal man fremfor alt spore denne Guds godhet at Han har kalt oss til sitt hellige evangelium, hvor vi hører og lærer at Gud for sin Sønns skyld er oss nådig, og gjerne vil forlate oss synden og gjøre oss salige til evig tid. Han vil også av nåde bevare oss mot verdens og djevelens tyranni her i tiden. For den som tenker rett og tar denne velsignelse til hjertet, er alle ting bare småting, uten forskjell. Om han enn er fattig, syk, foraktet, elendig, og plaget med all slags motgang, så ser han dog at han alltid beholder mer enn han har mistet. Har han ikke penger og gods, så vet han at han har en nådig Gud. Er legemet sykt og skrøpelig, så vet han at han er kalt til det evige liv, som er lovt ham i ordet og dåpen.

Således går det også med andre fristelser. Det må gå meg som den kjære Gud vil, så har mitt hjerte dog alltid denne trøst at det bare varer en kort tid, og da skal det bli bedre, og det så meget bedre at ingen skal ta min glede fra meg. For jeg har ved Kristus en nådig Gud. Han er min Fader og vil ved Kristus sette meg i sitt evige rike.

På samme måte har den fattige Lasarus trøstet seg. Hans store legemlige smerter har ofte presset tårer av hans øyne, og hjertet har vel blødd i ham mang en gang, ved å tenke på at han foruten sykdommen også var forlatt og ikke hadde noen oppvartning med mat og drikke, mens den rike, ugudelige mann levde i all slags overflod. Det har gjort ham ondt, sier jeg, for det er umulig annet enn at et menneskes hjerte måtte bli bedrøvet over dette.

Derimot har han holdt fast på denne trøst i sitt hjerte: Jeg ser at min Gud i himmelen vil ha det slik. Derfor vil jeg gjerne lide dette for å tjene Ham; for jeg vet at det dog ikke varer evig. Om kort tid må all sykdom og plage ta slutt, og den lykkelige forandring skje at jeg skal ombytte min timelige lidelse med evig trøst og glede. For jeg har den forjettelse at Gud for sin Sønns Kristi skyld vil være meg nådig, forlate meg mine synder, fri meg fra forbannelsen og ta meg til nåde. — Denne tro har oppholdt ham, inntil han etter sin avskjed her fra jorden ble båret av englene i Abrahams skjød.

Vår kjære Herre Kristus vil at vi nå med flid skal betrakte og lære dette eksempel. Hans kristne må ikke vente annet enn at de likeså vel som den fattige Lasarus, må lide all slags ulykke på jorden. Den som da ikke har den trøst som Lasarus hadde, han må nødvendigvis bli utålmodig og til slutt fortvile. For kjød og fornuft forlater ikke sin gamle vane. Blir ikke dette hindret ved Guds ord, så tenker en snart, når det går ham ille, at Gud har glemt ham og ikke skjøtter om ham: for ellers måtte Han vel hjelpe, og ikke la ham bli i slik elendighet. Det faller ham ikke inn å se på det tilkommende og trøste seg ved det.

Dette er årsaken til at mange uforsøkte mennesker blir utålmodige og tenker: Vil da Gud ikke hjelpe, så hjelpe den som kan. Dermed faller man fra Gud, blir Hans fiende og venter ikke noe godt fra Ham. Ja, med den timelige jammer og lidelse pådrar man seg Guds evige vrede og fordømmelse. For dette skal man vokte seg, og ikke glemme den fattige Lasarus. Han er et fattig, elendig menneske; men fordi han holder fast ved forjettelsen om Kristus og det tilkommende liv, og villig adlyder Gud, blir han også rikelig belønnet for sin lidelse. I stedet for en liten lidelse får han en ubeskrivelig glede og trøst i all evighet. Alle kristne skulle rette seg etter dette eksempel av den fattige Lasarus, og således trøste seg i deres kors og elendighet.

Det andre eksemplet er den rike manns. Her på jorden hadde han alle ting etter sitt hjertes ønske, men i hint liv må han lide mangel på alle ting og evig fordømmes. Vi må her ikke se på den rike mann etter hans ytre anseelse, for han har fåreklær på. Hans liv glimrer og skinner så fint, og skjuler ulven så mesterlig. Evangeliet beskylder ham heller ikke for hor, mord eller noe annet, som verden og fornuften fordømmer. Han har levd likeså ærbart som den fariseer som fastet to ganger om uken og ikke handlet som andre folk, Luk. 18, 12. Hadde han vært åpenbar grov, så hadde nok evangeliet sagt det, for det beskriver ham jo så nøye at det endog taler om hans purpurklær og mat, som dog er ytre ting, og som Gud aldri dømmer etter. Derfor må han i det ytre ha ført et fromt og hellig liv, og etter sine og andres tanker holdt hele Mose-loven.

Men skal man dømme om hans sjels tilstand, må man se ham inn i hjertet. For evangeliet har skarpe øyne og ser dypt inn i hjertets grunn. Det forkaster også de gjerninger som fornuften ikke kan forkaste, og det ser ikke på fåreklærne, men på gode frukter — om treet er godt eller ondt, som Herren lærer hos Matt. 7, 17. Ser vi på den rike mann etter troens frukter, så finner vi et hjerte fullt av vantro — et ufruktbart tre. Evangeliet straffer ham fordi han hver dag har spist kostelig og kledd seg herlig, men det ser ikke fornuften som så store synder.

Dog blir den rike mann ikke straffet nettopp fordi han brukte kostbar mat og fine klær, men fordi hans hjerte har hengt ved dette, søkt det og hatt lyst til det, som til sin avgud. Det er vel mange som i forrige tider har båret herlige klær, som: Salomo, Ester, David, Daniel og andre. Om den rike mann sier Kristus at han daglig levde så herlig. Dette ordet daglig viser at han med flid har valgt ut og søkt et slikt levesett. Det har ikke vært av tvang eller for hans stands skyld, eller for å tjene sin neste, men bare for å tilfredsstille sin egen lyst og tjene seg selv.

Av dette ser man hans hjertes hemmelig synd, og vi kan av den onde frukt kjenne hans vantro. For hvor troen er, der spørres ikke etter herlige klær og kostbare retter, og heller ikke etter gods, ære, lyst og makt. En troende spør ikke etter noe som ikke er Gud selv. Ham, og ikke noe annet, søker han, trakter etter og henger ved, som det ene høyeste gode. Det er for ham like meget om rettene er fine eller simple, og om klærne er herlige eller slitte.

Om de troende har prektige klær, stor makt og ære, så setter de dog ingen pris på dette, men gjør det enten av nødvendighet, eller fordi det blir pålagt, eller for å tjene andre dermed. Dronning Ester sa at hun ikke bar sin kongelige krone med lyst; men hun måtte gjøre det for kongens skyld. David ville også heller være en simpel mann, men han måtte være konge for Guds og for folks skyld. Og på lignende måte forholder alle troende seg. Hvis de absolutt må leve i makt, ære og herlighet, så blir de likevel alltid langt derfra med sine hjerter, og de tjener til enhver tid sin nødlidende neste med denne sin stand. Men der vantroen hersker, der kaster mennesket seg over disse ting, henger ved dem, søker dem, og har ingen ro før han oppnår sitt ønske. Og når han får dem, da mesker og spekker han seg dermed, og spør ikke om hvordan hans hjerte står til Gud, og hva han kan ha å vente av Ham. Buken er hans gud, og når den mangler noe, da synes han det ikke går riktig til. Disse onde frukter av vantroen ser ikke den rike mannen. Han skjuler dem, og forblinder seg selv med mange gode gjerninger i sitt fariseeiske levnet, og han forherder seg slik at han ikke står til å hjelpe ved noen lære, formaning, trusel eller løfte. Denne hemmelige synd fordømmer vårt evangelium.

På dette følger nå den annen synd, at han glemmer kjærligheten til sin neste. For han lar den fattige Lasarus ligge for sin dør og hjelper ham ikke engang. Om han ikke hadde villet hjelpe selv i egen person, så kunne han befalt sine tjenere å bære ham inn i en stall og tilgodese ham. Årsaken var at han slett ingen forstand hadde om Gud. Dessuten hadde han aldri følt Hans godhet. For den som føler Guds godhet, han føler også sin nestes jammer; men den som ikke føler Guds godhet, han har heller ingen medfølelse med sin nestes nød. Derfor likesom han ikke har behag i Gud, så går heller ikke hans neste ham til hjerte.

Troen er slik at den venter seg alt godt av Gud og forlater seg på Gud alene. Ved denne tro erkjenner mennesket Gud for å være god og nådig, og i denne erkjennelse blir han øm og barmhjertig til å gjøre så mot alle som han finner at Gud har gjort mot ham. Derfor bryter hans tro ut i kjærlighet. Han tjener sin neste av ganske hjerte, med liv og blod, med gods og ære, med sjel og ånd, og ofrer alt for sine brødre, likesom Gud har ofret alt for ham. Han ser ikke etter sunne, sterke, rike, edle og hellige folk, som ikke trenger ham til, men etter syke, svake, fattige, foraktede og syndige mennesker, som han kan være til nytte for. På dem øver han sitt hjertelag, og mot dem gjør han som Gud har gjort imot ham.

Men vantroen er av den art at den ikke venter seg noe godt av Gud. Av denne vantro blir menneskets hjerte så forbundet at han hverken føler eller erkjenner hvor god og nådig Gud er; men som Salm. 14, 2 sier: Han søker ikke Gud, spør heller ikke etter Ham. Av denne blindhet følger da videre at hans hjerte blir så hårdt og ubarmhjertig at han ikke har lyst til å tjene og hjelpe noe menneske, men har snarere lyst til å skade og forurette alle. For likesom han ikke føler noe godt hos Gud, så føler han heller ingen lyst til å tjene sin neste. Derfor ser han ikke etter syke, fattige og foraktede mennesker, som han kunne være til nytte og gjøre godt imot, men han ser bare etter høye, rike og mektige, som han selv kan ha lyst, ære og nytte av.

Av denne rike manns eksempel ser vi altså at det er umulig å elske der hvor troen ikke er, og at det er umulig å tro der hvor det ingen kjærlighet er. Begge deler vil og må være forbundet med hverandre, nemlig at den troende elsker og tjener enhver, mens en vantroende derimot er hver manns fiende i sitt hjerte, og vil tjenes av alle. Dog skjuler han disse sine synder med et lite skinn av sine hykkelske gjerninger. Alle vantro mennesker er som denne rike hykleren. Vantroen tillater dem ikke å være annerledes enn denne rike mannen avmaler dem med sitt liv. Han tenker ikke på at Gud har gitt ham til overflod for at han skal hjelpe andre som ikke eier noe; men han spiser opp alt selv som et dyr, så det ikke skal bli noe igjen til andre. Når bare jeg har nok, tenker han, så bryr jeg meg ikke det minste om andres nød. Denne synd er årsaken for ham til den skrekkelige dom at han her får sin lyst og [359] vilje en liten tid, men hisset må lide i all evighet.

Dette eksempel viser Herren oss for at vi av det skal lære å vokte oss for sådanne synder, og den dom som følger på. Vi må ikke bli sikre, selv om det ikke var noe annet liv enn dette timelige her på jorden, og til slutt at vi ikke må glemme de fattige. For den som har fått så meget av Gud at han kan hjelpe andre fattige mennesker, og likevel ikke gjør det, for ham blir dette til den største smerte på den ytterste dag at han må se de fattige, som han har foraktet og ikke hjulpet, å leve i evig glede, likesom den rike mann ser Lasarus her. Men den som har hjulpet, tjent og gitt andre, vil få glede av det i hint liv. Er det ikke en jammer over all jammer at den rike mann, som bare begjærer en dråpe kaldt vann, ikke kan få det i all evighet.

La oss derfor ikke glemme de fattige, men gjerne gi og hjelpe dem. Vi skal ikke bare gi dem en alminnelig almisse, en skilling eller mer, en bestemt dag i uken i forhold til vår formue og deres nød. Men det er også en annen almisse som man hver dag og time kan tjene og hjelpe sin neste med. Og det er den, at de som driver sin næring, gjør det slik at de ikke gjør urett mot noen, ikke bedrar noen med falske varer, men lar seg nøye med en rimelig fortjeneste, veier og måler riktig, og ikke søker en fordel ved kjøp og salg, som er til skade for andre. Hver skal ha det han tilkommer for pengene sine. At det forekommer meget utroskap i all slags handel, er åpenbart for alles øyne. Den derimot som handler ærlig, han gir almisse, selv om han ikke gir bort noe. De som skrur opp prisen på sine varer, og bare til sin egen fordel, de stjeler pengene av folk lommer.

Når en baker, for eksempel, baker for små brød eller forfalsker melet, når en slakter veier for snøtt, eller når en kjøpmann selger til for høy pris, osv., da er dette tyveri. En kan ikke regne opp alle eksempler av lignende art. En handel kan godt være liten og ubetydelig, men omgås du folk med ærlighet, og gir gode varer for en rimelig betaling, så er det en almisse. Hvis du derimot foruretter noen eller betaler dem uriktig, så er det et tyveri, og du er en tyv for Gud. På den ytterste dag får du se for deg Lasarus, som du i din handel nektet denne almisse, og ved din gjerrighet har tatt fra og frastjålet sitt. Det går da med deg som du hører at det gikk med den rike mann.

Således kunne enhver gjøre sin håndtering — stor eller liten — til en velbehagelig almisse for Gud, og derved sikre seg — ikke bare en timelig velsignelse — men også gjøre seg venner ved den urettferdige mammon, som Kristus sier. Deres vitnesbyrd kunne han da ha og nyte godt av i det evige liv. Men verden er og blir verden. Den lar seg hverken hjelpe eller råde. Den som har meget, vil intet gi, men alltid ha mer. Den som har lite, tenker bare på hvorledes han kan få noe, og spør ikke om andre lider skade ved det eller ikke. Derfor må Gud på mange måter straffe verden her, og etter dette liv med den evige ild i helvede.

Skjønt nå verden til dels erfarer det, og hører at det forkynnes, så bryr den seg ikke om dette. Den forbedrer seg ikke derved.

Dette er nå årsaken til at Herren fremstiller den rike mann til et eksempel for oss. Han lar det predike for oss fordi Han gjerne vil gjøre oss bekymret, ikke for dette timelige, men meget mer for det uforgjengelige og evige. Han vil tvert imot lære oss å omgåes med dette timelige og forgjengelige slik at vi ikke skulle være årsak til vår evige fordømmelse. Hadde den rike mann ikke hatt så meget, men derimot tålt og prøvd noe, var han ikke kommet i denne nød. Men penger og gods gjorde ham modig, så han tenkte at han behøvde hverken Gud eller Hans ord. Han levde i sitt vellystige liv, uten at noe anfektet ham. Det evige brydde han seg ikke om, og da han hadde nok av alle ting, så hadde han heller ingen bekymring for det timelige. Det eneste for ham var hvordan han kunne skaffe seg gode og vellystige dager, og glede seg her i tiden.

Kristus advarer oss for dette og sier: Vil dere, som den rike mann, bare trakte etter hvorledes dere kunne leve herlig og i glede, så vil det gå med dere som det gikk med ham. Dere vil få en evig, uendelig jammer og plage etter denne korte, forgjengelige og uvisse glede. Disse to eksempler skulle vi ikke glemme så lenge vi lever, for at vi kunne ha en sikker trørst i lidelser og fristelser, og for at vi kunne omgåes med dette timelige slik at vi for dets skyld ikke skulle miste de evige goder.

Denne formaning innskjerper Herren når Han videre taler om hvorledes den rike mann, som ikke kunne vente noen hjelp for sin egen person, ber Abraham at han skulle sende Lasarus til sine brødre for å advare dem mot å følge hans eksempel, og bli fordømt som han. Men Abraham avslår straks hans bønn og sier: De har Moses og profetene, la dem høre dem. Men den rike mann vedblir å be. Han mener at det vil virke mer på dem hvis en død kom og prediket for dem. Nå svarer Abraham for annen gang og sier: Hører de ikke Moses og profetene, så vil de heller ikke tro om noen stod opp igjen fra de døde.

Den rike mann ser at hvis noen skal unngå fordømmelsen, så må han omvende seg og leve annerledes enn han har gjort. Derfor tenker han også på at det kan gå andre som ham, at om de har Guds ord og prediken, så kan de likevel forakte det og ikke komme til noen forbedring. Derfor synes han at hans brødre kunne bli best hjulpet ved at det kom en anselig person, som man kjente til og visste om at han var død og gått over i hint liv, og fra det bringe underretning om hvorledes det gikk til der. Vi selv synes også at man ikke ville forakte en sådan prediken slik som man pleier å gjøre når man hører et menneske prediker.

Men Abraham avslår det helt bestemt og sier: Den som vil unngå den evige dom og bli salig, kan ikke vente noen annen advarsel enn den som blir gitt ved Moses og profetene. Det er den eneste vei til å unngå den evige fordømmelse og komme til den evige salighet. Vil man ikke høre Moses og profetene, så hjelper det ikke, om så en død står opp. Selv om en engel eller Gud selv prediket synlig, så ville han enda ikke tro det. Hermed priser han predike-embetet høyt, og formaner folk til å høre predikenen, da det jo ikke er noe annet middel til frelse fra den skrekkelige og evige dom.

Hva prediker da Moses og profetene? De lærer især disse to stykker: Først viser de til den forjettede kvinnes sæd, som skal sønderknuse slangens hode, det vil si, berøve djevelen hans makt, og opprette den skade som han påførte oss alle i Paradis. Om denne kvinnes sæd, som er Guds Sønn og bringer guddommelig kraft og rettferdighet til oss på jorden, vitner Moses og profetene. De formaner og driver på, at når Han kommer, da skal man høre Ham, holde seg til Hans ord og tro Hans nådeløfter.

Den som således hører Moses og profetene, han vil først og fremst forkaste all tillit til egen vandel, evne og gjerning, og trøster seg alene ved denne sæd. For Kristus er alene den velsignede sæd, som bringer velsignelse over oss, som for syndens skyld er forbannede og fordømte mennesker, og troen på Ham er den eneste rette vei hvorpå man kan unngå synden og døden og oppnå den evige salighet. Denne Frelser og Trøster har den rike mann ikke tatt imot. Han har holdt seg selv for å være from, likesom han vel i det ytre har levd et ærbart liv for verden. Derfor har han vel tenkt: Sto det ikke vel til med meg, så hadde ikke Gud gitt meg så stor lykke og velsignelse.

Ethvert menneskes natur er slik at når det går ham ille, da tenker han: Gud er vred på deg, Han tar seg ikke av deg, du må gå til grunne uten råd, hjelp og trøst. Går det ham derimot vel, og han har alt etter ønske i rikt mål, da innbiller han seg at hans sak står på god fot med Gud; for ellers viste Han seg ikke så nådig mot ham. Og dog er den timelige velsignelse, som ovenfor sagt, en ringe ting. Derfor har de ugudelige mer fordel på jorden enn de fromme.

La det være penger og gods så meget det vil, vokt deg for at du holder deg for å være from, men at du setter din trøst og tillit til Ham som Moses og profetene prediker om. Gjør du ikke det, vil det gå deg som den rike mann, som hørte Moses og profetene, men likevel ikke trøstet seg ved den Herre Kristus.

Det andre stykket som Moses og profetene lærer, er dette: Når vi nå har satt vår rettferdighet på den forjettede sæd alene, da bør vi også være lydige mot Gud, og gjøre og holde hva Han har befalt oss i dette timelige liv. På den annen side må vi sky og fly alt det Han har forbudt oss. Det kalles å frykte Gud og ha Ham for øyne. Den som ikke gjør det, og som ikke vil følge Guds lov, men sin egen vilje og lyst, det vil si synden, han kan ikke rose seg av å være et Guds barn eller å ha Ham for øyne. Derfor står han hvert øyeblikk i fare for at Gud skal komme og gripe ham, og dømme ham slik som Han finner ham.

Derfor må tro og lydighet til Gud være forenet. Troen tjener til at vi kan bli fri fra synden og bli Guds barn. Lydighet eller kjærlighet og kjærlighets gjerninger, tjener til at vi viser oss som lydige barn og ikke fortørner Gud. Da har vi en god samvittighet. Det har ikke de som ligger i åpenbare synder og som uten forbedring eller omvendelse turer fram i dette. Kort sagt, frykt Gud og vær from, men forlat deg ikke på din fromhet. Trøst deg alene ved vår Herre Jesus Kristus; da er du hjulpet; for denne tro hjelper deg mot synden og døden. Og da Gud krever lydighet, så har Han også behag i det. At denne lydighet er ufullkommen i dette liv, skader ikke. Den er ikke alene, men henger ved Kristus, og for Hans skyld er både personen og de gjerninger som øves i den nye lydighet, behagelige for Gud. Det som ennå mangler i lydighet, blir forlatt for Kristi skyld.

Man skal høre Moses og profetene slik at man lærer av dem å tro på Kristus og bli from. Den rike mann har ikke gjort det, og derfor må han lide i all evighet, og være fordømt sammen med alle dem som hører Moses og profetene og dog ikke følger deres prediken. Men de som hører og følger dem, det er, de som tror på Kristus, de vet at Gud for Hans skyld er oss nådig og ikke vil tilregne oss våre synder, men vil gjøre oss salige. Når de så deretter lever Gudfryktig og ikke følger djevelen og kjødet, da er de av dem som hviler i Abrahams skjød, og som skal bli salige til evig tid.

Det forlene oss Gud for sin Sønns Jesu Kristi skyld ved sin Hellige Ånd! Amen.

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.