På påskedag veksler vi om å lese oppstandelsesberetningen fra Matteus og Johannes. I år er det Johannes vi skal høre.
Matteusfortellingen er så voldsom: Lynet blinker, jorden bever og Jesus står opp med guddoms velde.
Hos Johannes er det så stille. Han ser bare den stille hageflekken midt i stormværet. Det er tidlig om morgenen, det er ennå mørkt, den første dag i uken. Maria Magdalena er ved graven. Hun gråter. Hun tror det må være gartneren som snakker til henne, inntil han sier navnet hennes. Da kjenner hun Jesus. Da går lyset opp for henne! Dette lyset eier også vi.
La oss reise oss og synge om dette lyset, før påsketeksten leses. (Nummer 177 i Norsk Salmebok)
Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!
Min Jesu seierrike død
fordømmelsenes piler brøt og knuste mørkets våpen!
Å røst, min trøst!
Ved hans seier, som jeg eier, helved bever.
Han var død, men se, han lever!
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel fra vers 1:
Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: “De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.”
Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.
Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. “Hvorfor gråter du, kvinne?” sa de. Hun svarte: “De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.” I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. “Hvorfor gråter du, kvinne?” sier Jesus. “Hvem leter du etter?” Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.” “Maria,” sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: “Rabbuni” – det betyr mester. Joh 20:1-16
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Johannes så og trodde (v 8)
Hva var det Peter og Johannes så inne i gravhulen som fikk dem til å tro? Jo de så noe spesielt med linklærne som lå der.
Simon Peter gikk inn i gravhulen. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Joh 20:6-8
I kapitlet før, forteller Johannes hva som ble gjort med Jesu legeme da de la det inn i gravhulen.
Også Nikodemus var der, han som kom til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med den velluktende salven i, slik det er jødisk skikk når noen begraves. Joh 19:39-40
Etter jødisk skikk, ble det først lagt et innerklede om kroppen, under kroppen fra hodet ned til føttene og opp over fremsiden av kroppen. Så ble det surret kleder rundt kroppen, og et eget klede rundt hodet. Jesus fikk en kostbar balsamering. De la hundre pund velluktende myrra- og aloësalve inn i surringene. Det er 32,7 kilo salve!
1 pund = 327 gram, altså er 100 pund 32,7 kilo.
Det Peter og Jesus så, var at linklærne lå som tomme hylster inne i gravhulen. Rullen som Jesus hadde hatt rundt hodet lå for seg selv. Hvis noen hadde viklet linklærne av Jesus, stive som de var av 32 kilo salve, ville klærne ligge i en uryddig haug. Det er derfor Johannes ser og tror, fordi han ser klærne ligge der som et tomt hylster, mens Jesu kropp er borte.
Johannes er vårt vitne om oppstandelsen
Han er ikke bare vitne om den tomme graven. Han har møtt Jesus og forteller hvordan de kunne kjenne ham igjen. Han forteller hvor viktig det var for Jesus å overbevise apostelen Thomas om oppstandelsen.
Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom til dem på påskedagen. Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: “Fred være med dere.” Så sier han til Tomas: “Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!” Joh 20:24-27
Derfor lyder det som en lovsang i begynnelsen av første Johannes brev:
Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne,det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. 1 Joh 1:1
De kunne ikke tro for bare glede
Det var ikke bare Thomas som var treg til å tro. Tross alle gangene Jesus hadde forberedt dem på hva som skulle skje i påsken, så "hadde de ikke forstått det skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde." (v 9) Maria Magdalena trodde at de hadde "tatt Herren bort fra graven."(v 2)
Lukas forteller så levende om den trege troen og Jesu glede over å vise dem den nye kroppen sin.
Kom og se den nye kroppen min!
Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: “Fred være med dere!” De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: “Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.” Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: “Har dere noe å spise?” De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Luk 24:36-43
Apostlene er våre oppstandelsesvitner
I begynnelsen av Apostelgjerningene leser vi om hvordan de fant en erstatning for Judas. Apostlene ønsket en annen "til å ha den tjeneste og det apostelembete som Judas forlot for å gå til sitt sted." (Apg 1:25)
og de sa:
Nå er det noen her som var sammen med oss hele den tid Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, fra han ble døpt av Johannes og til den dag han ble tatt opp fra oss. En av disse menn må sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. Apg 1,21-22
Det ble Mattias som Gud utvalgte til å være vitne om Jesu oppstandelse. Det var om å gjøre at vitnesbyrdet om oppstandelsen ble ført videre.
Hvorfor er oppstandelsen så viktig?
Kan vi ikke ha nok med alt det gode Jesus sa og gjorde? Han startet jo en kjærlighetens revolusjon i verden. Det er helt sikkert at verdenshistorien ville vært beriket med Jesu ord og forbilde, selv om han ikke var stått opp fra de døde. Når vi har fått en verdikommisjon i landet, vil de verdier Jesus har formidlet bli satt stor pris på. Dette er nok for mange mennesker. Men det er ikke nok for Gud.
Alt står og faller med oppstandelsen
Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 1 Kor 15:17
For det fñrste kom Jesus for å fullføre frelsen, ikke bare begynne på soningen
Han er sluppet ut etter å ha sonet hele straffen. Straffen er fullbyrdet, straffen er ferdigsonet, og vi kan møte dommens dag med frimodighet, når vi står sammen med Jesus. (1 Joh 3:21 og 4:17)
Vi har god grunn til å synge som vi gjorde: "Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!"
Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Hebr 1:3
Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud. Rom 4:24-25
For det andre er Jesus den første som stod opp, og han viser hva legemets oppstandelse er
Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver og en i sin orden: Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer. 1 Kor 15:19-23
Ved Jesu oppstandelse har vi fått et høyst levende håp
Både ved dåp og begravelse, leser vi Peters lovsang:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! 1 Pet 1:3
Derfor er det Jesus er så opptatt av å vise disiplene den nye kroppen sin. Jesu kropp etter oppstandelsen er vårt høyst levende håp, om det som en gang skal skje med oss.
Håpet
Håpet har så mange sider. I arbeidet som prester det et privilegium å komme tett inn på drivkreftene hos det enkelte menneske. Jeg blir betatt av å se hva håpet kan gjøre med et menneske.
Jeg skal nevne tre sider ved håpet
1 En gang skal det skje at …
- Kanskje er nettopp kroppen ditt største problem?
- Legemets oppstandelse.
- Kanskje bærer du et savn og en smerte?
- “Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.” (Åp 21:4)
2 Styrke til å tåle og vente og tjene
Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår. Rom 8:18
3 Favne våre med håpet, ja alle mennesker
Konfirmantene våre får sterke opplevelser ved å se filmen om Maritastiftelsen, og møte mennesker som bruker livet sitt til å hjelpe narkomane. En av dem ble spurt hvordan han kunne tro og håpe i møte med så håpløse skjebner. "Jeg ser to skritt frem."
Jeg ønsker for oss at denne påskedagen skal gi oss et nytt syn på hverandre: "Du er et menneske som Herren en gang skal reise opp av graven. Herren skal gi deg en ny kropp, som du er glad for og som alle blir glade av!"
Dette blir ekstra konkret når jeg møter en ung pike som bærer en garnvase av arr nedover armene, etter alle gangene hun har skadet seg. Hun gleder seg ikke over armene sine, og det er ingen glede for andre å se dem. Men en dag skal hun få nye armer, og en ny kropp som er en glede for henne selv, og en glede for alle oss som møter henne.
Herren skal en dag rense din personlighet, – så alle kjenner at det er deg, men det er bare glede over å møte deg. Alle som møter deg skal kjenne glede over at du er akkurat du.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
