På fjerde søndag i påsketiden vender vi blikket bakover mot et avsnitt i Jesu store avskjedstale kvelden før korsfestelsen. Avsnittet begynner med noen tidsbegreper som kan forvirre:

16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg. (For jeg går til Faderen).

Dette verset er antagelig Jesu sammenfattende oppsummering av alt det han har sagt i avskjedstalen like fra 14:1 og hit. Men særlig tar det opp tråden fra 16:4-6.

Ordlyden i v 16 er tekstvitenskapelig omtvistet. Håndskriftflertallet har i hovedsak samme ordlyd i v 16 som i v 17. Men et lite mindretall (p66, Sinaiticus, Vaticanus og noen egyptiske oversettelser) utelater den lille setningen jeg har satt i parentes. (Se også parentesen nedenfor i v 17). Selv tror jeg setningen hører med.

Før vi prøver å tolke de to vanskelige tidsangivelsene, må vi se på hvordan Johannes skildrer disiplenes forvirring:

17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: Hva mener han med dette som han sier til oss: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg, og: (for) jeg går til Faderen?

18 De sa derfor: Hva betyr dette som han sier: En liten stund? Vi skjønner ikke hva han taler om.

Nå spørs det om vi kan forstå de to tidsdangivelsene bedre enn disiplene: Det første «om en liten stund» sikter enten (1) til Jesu død eller (2) til Jesu himmelfart. Det andre «om en liten stund igjen» sikter enten (a) til Jesu oppstandelse eller (b) til Åndens komme pinsedag eller (c) til Jesu gjenkomst på den ytterste dagen (sml 14:1ff).

Jeg tror Jesus bruker de to uttrykkene i den mest kortsiktige betydningen først. Han varsler disiplene at han straks skal dø. Og han varsler dem om at han straks deretter igjen skal stå opp igjen fra de døde.

Men Johannes viser oss hvor glad Jesus er i ord og setninger med flerdobbel bunn. Derfor er det ikke utenkelig at Jesus samtidig varsler disiplene (og oss andre) om ventetiden fra himmelfartsdagen til gjenkomstdagen. I den tiden skal vi jo på akkurat samme måten nettopp ikke «se» Jesus.

Grunntekstens to forskjellige ord for å «se» Jesus (theoréoo og horáoo) er også flertydige. De lignet på engelsk «to see». De betyr både «se», «møte» og «forstå».

Jesus lover altså her forvirrede disipler økt forståelse og mindre forvirring når de etter oppstandelsen både ser og møter Jesus igjen. Desto mer skal alle disiplers forståelse øke også ved gjenkomstdagens gjenmøte med Jesus.

Så nærmer vi oss Jesu egentlige formål med de to tidsangivelsene: den ukuelige oppstandelsesgleden:

19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa til dem: Er det dette dere drøfter med hverandre, at jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg?

20 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen deres skal bli til glede!

I v 20 finner vi hovedgrunnen til at jeg ovenfor skriver at Jesu tidsangivelser må forståes i lys av den mest kortsiktige tolkningsmuligheten først. For Jesus forutsier i v 20 at disiplene skal gråte og klage. Det er en normal reaksjon på at Jesus straks skal dø. Jesus forutsier også at «verden» på samme tid skal glede seg. «Verden» betyr her «den gudfiendtlige verden». Og dens glede over Jesu død er også en «normal» reaksjon. For det tredje forutsier Jesus i v 20 at disiplenes sorg skal bli vendt til glede. Og det er naturligvis en normal reaksjon på Jesu oppstandelse.

Samtidig er budskapet om sorg og gråt, som skal avløses av glede, en fullt mulig subsidiær tanke å anvende også på alle disiplers situasjon i årene fra Jesu himmelfartsdag til Jesu gjenkomstdag. For Bibelen sier flere steder at vi i ventetiden på Herrens gjenkomst vil oppleve trengsler og sorg og gråt, men også denne sorgen skal bli avløst av dyp glede når Herren kommer tilbake (se 2Kor 4:17ff, 1Pet 1:6ff). I ettertid skal også den trengselstiden føles som «bare en liten stund».

Denne anvendelsen av teksten må nettopp være sekundær, sammenlignet med tekstens første historiske mening. Men i påsketiden må vi likevel fritt kunne forkynne og anvende søndagsteksten også om vår egen ventetid og trengselstid som troende i en gudfiendtlig verden.

Så utdyper Jesus budskapet om den sorgen som skal avløses av glede, med en nydelig liten lignelse:

21 Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi timen hennes er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke trengselen sin mer, i glede over at et menneske er født til verden.

22 Slik har også dere nå sorg. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen tar gleden deres fra dere.

På forhånd gruer den fødende kvinnen seg. Det er bilde på disiplenes sorgtid fra Langfredag til Påskedag. (Og deretter er det bilde på troendes sorger og trengsler mens vi venter på Jesu gjenkomst.) Etter fødselen blekner sorgen og erstattes av jublende glede over det nyfødte lille mennesket. Det er bilde på oppstandelsesgleden (og dernest på gjenkomstgleden på fullendelsens dag). Beslektede lignelser om den fødende kvinnen fins i Jes 21:2f, 26:16ff, 66:7ff, Jer 13:21 og Mika 4:9f.

I v 22 tolker Jesus den lille lignelsen og føyer til en viktig tilleggsopplysning: «Ingen skal ta gleden deres fra dere». Det Jesus her sier, er at oppstandelsesgleden vår skal være ukuelig. For Jesu oppstandelse er selve starten på de store endetidsbegivenhetene. Og de skal fortsette med gjenkomst, tusenårsrike og fullendelse.

Derfor er det alle troendes rett til å bære på, og bæres av, oppstandelsesglede som er budskapet i denne påsketeksten. Samme hva slags trengsler, prøvelser og sorger vi må gjennomlide her i tiden, skal Jesu oppstandelse bære oss tvers igjennom dem.