Publisert

Det makeløse frihetsbudskapet


Ca leselengde:
5 min

11. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: 1 Mos 21,9-13
 Rom 8,1-4.14-18
Prekentekst: Joh 8,31-36
Fortellingstekst: Jes 6,1-8
Poetisk tekst: Salme 89,2.15-16

Jesus befinner seg i kommende søndags evangelietekst midt i en stormfull stridssamtale med vekselvis fiendtlige, vekselvis skeptiske, og velselvis mer sympatisk innstilte, samtalepartnere. To ganger har Jesus sagt setninger som fikk våkne løvhyttefest-deltagere til å oppdage at Jesus brukte det gammeltestamentlige gudsnavnet «JEG ER» om seg selv (se  v 24 og v 28 like foran vår tekst). Og da var det ikke fritt for at mange trodde på Jesus (se v 30). Så fortsetter Johannes slik:

31a Jesus sa da til de judeerne som var kommet til tro på ham:

Det greske ordet «ioudaioi» er avledet av stedsnavnet Judea og kan enten bety «judeere» (til forskjell fra «galileere») eller «jøder». Jeg velger her oversettelsen «judeere», fordi vi i Johs 7 og 8 befinner oss i Judeas hovedstad, Jerusalem, under løvhyttefesten. Samtalene handler om temaer fra løvhyttefest-skikkene. Men de er også ofte preget av geografisk spenning mellom hovedstadens judeere og de tilreisende galileerne (se 7:1-15, 7:52 og 8:48). D. A. Carson går nyansert igjennom de over 70 ioudaioi-stedene hos Johannes og skriver (s 141f) at vi finner «geografisk fargelegging» av begrepet i kap 7-8. Det vil si at oversettelsen «judeer» må være å foretrekke.

Nå var det faktisk Galileas jøder som kjente den romerske hellenistkulturen best, mens Judea og Jerusalem var mer fiendtlig innstilt. Denne fiendtligheten rammet også Jesus, enda budskapet hans ikke var hellenistisk, men genuint gammeltestamentlig og jødisk.

Jesus taler, står det, til judeere «som var kommet til tro på ham» (gresk perfektum partisipp krever norsk pluskvamperfektum). Kommentarene har lange drøftelser av hva dette trosbegrepet kan bety, siden Jesus lenger nede kaller dem syndens treller. F. F. Bruce tror det kom nye tilhørergrupper til mellom v 31 og v 34, mens Leon Morris innvender at det ikke fins tekstbevis for det. D. A. Carson minner derimot om at vi finner en lignende «ustadig tro» i 2:23ff og 6:60.

Jesus rekker altså her ut en hånd til folk som med en positiv innstilling nettopp hadde hørt ham omtale seg selv som «JEG ER» (se 8:24+28, sml 2Mos 3:14f) og innbyr dem til sant disippelskap. Slik må denne teksten forkynnes også i vår tid. Til dem sier Jesus:

31b  Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.

32 Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.

I disse to setningene finner vi summen av budskapet i denne teksten. Som slutten av v 31b sier, handler det om sant disippelskap. Ett vilkår og to følgevirkninger beskrives:

Vilkåret står i v 31b og handler om «å bli i Jesus ord». Jesus bruker et verb (hebr: «amad», gresk: «ménein») som har betydningene «bli værende», «posisjonere seg varig». Sant bibeltro disippelskap betyr altså at vi skal leve og bo i Guds ord, plante føttene der og posisjonere tankene våre der. I sak svarer det til skriftprinsippet.

Den første av følgevirkningene skildres i v 32a med uttrykket «kjenne sannheten». Det bibelske kjennskaps-begrepet er mye sterkere preget av intens personlig innforlivelse enn det norske. I 1Mos 4:1 står det til og med at Adam «kjente» sin hustru Eva, så hun ble fruktsommelig. Kjennskaps-begrepet kan minne om uttrykket «å spise en bokrull» hos enkelte profeter. Dessuten lærer vi i Joh 14:6 at sannhetsbegrepet er en person: Jesus selv (sml 1:17). Derfor er det Kristusprinsippet, det nære personlige kjennskapet til Herren Jesus, som følger av at vi i tro posisjonerer oss i skriftprinsippet.

Den neste følgevirkningen (v 32b) er en frigjøring: «sannheten skal frigjøre dere». Hva det betyr, forklares i resten av denne teksten:

33 De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?

Tilhørernes motargument handler antagelig ikke om politisk frihet. For jøder av Abrahams ætt hadde vært politiske treller i Egypt og Babylon, og de var på Jesu tid under romersk styre. I stedet handler det antagelig om den slags yrkestreller som vi finner overalt i oldtiden, men som Moseloven forbød. Jøder skulle ikke ha jødiske treller. Flere av de store rabbiene hadde sagt at alle israelitter var kongebarn, ikke treller.

Jesus svarer slik på motargumentet deres:

34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell.

Jesus svarer med å introdusere et annet slaveri-begrep. Det må på søndag utlegges i forkynnelsen. For på grunn av syndene våre er vi alle syndens treller. Dette verset er bibelbevis for læren om arvesynd og det totale syndefordervet. En syndens trell kan av seg selv aldri bli fri. Derfor er det mye verre fatt med oss enn vi tror. Syndefordervet må forkynnes for oss, på samme måte som Jesus poengterer det her.

Jesus følger saken opp med noe som F. F. Bruce kaller «en parentetisk lignelse»:

35 Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid.

I oldtidshus hvor man hadde slaver, kunne man fritt selge en slave når som helst det passet husets herre. Trellen kunne ikke hindre det. Og like avmektig er altså den som er en syndens trell. Da er vi nådeløst utlevert til en fremmed herre som ikke tar ønskene våre i betraktning.

Til sammenligning, sier Jesus videre, er det annerledes med sønnen i huset. Han kan aldri selges som trell. Med tiden blir han tvert imot selv husets herre, så han endog kan sette treller fri.

Fra denne jordiske parentes-analogien vender så Jesus oppmerksomheten mot sin egen status som selve Sønnen, Guds enbårne sønn, sitat:

36 Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Som Guds Sønn har Jesus til og med en enda mye større rett til å sette treller fri. For Jesus har fullmakt til å sette syndens treller fri. Det som vi på grunn av arvesynd og syndeforderv ikke kan greie, det har Jesus en eksklusiv rett til å iverksette for alle som søker ham i tro og i sant disippelskap.

Forklaringen til Annen Trosartikkel er den beste utleggelsen av v 36.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisninger

  Johannes´ evangelium  8: 31-36

  Johannes´ evangelium  14: 6

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.

Dagens bibelord i fastetiden 25/04/19 – Jona 2,1-11