En av den gamle kirkes bibeltolkningsregler sier at Bibelen skal være sin egen fortolker: Skrift skal fortolke skrift. Av og til blir det sagt at det var Ireneus (ca år 200) som ga oss den regelen. Og det stemmer. Men i den teksten vi nå skal se på, er det et poeng at også Jesus selv praktiserer samme regel og gir den anvendelse på Moseloven. Det er som om Jesus i vår tekst sier: La Thora fortolke Thora. La Mosebøkene fortolke Mosebøkene.
Også når vi sammenligner vår Markus-tekst med en parallell tekst hos Matteus, er ellers samme tolkningsregel aktuell. Det skal vi straks se på allerede i tekstens første vers, sitat:
2 Noen fariseere kom da til ham, og for å friste ham, spurte de: Har en mann lov til å skille seg fra hustruen sin?
I Matt 19:3 blir dette samme fariseerspørsmålet gjengitt med en viktig tilføyelse: Er det tillatt for en mann å skille seg fra kona si: .. «av en hvilken som helst grunn?» Etter alt det vi historisk vet om fariseerpartiet er det nesten utenkelig at de kan ha formulert spørsmålet sitt slik som Markus siterer det, skriver James R. Edwards. Matteusversjonen stemmer derimot på en prikk med debattsituasjonen innen fariseerpartiet.
Forklaringen er kanskje at Markus tar hensyn til hedningekristne leseres uvitenhet om jødiske forhold og gir oss en forenklet versjon av spørsmålet. Uansett tror jeg vi bør anta at det er Matteusversjonen av fariseernes spørsmål som er den historisk riktige. Derfor bør Matteus her få være Markusversjonens fortolker.
I Misjna får vi informasjon om tre syn på skilsmisse blant fariseiske rabbinere. (1) Sjammais skole hadde et strengt syn: En mann bør ikke skille seg fra kona si med mindre hun opptrer utuktig. (2) Hillels skole hadde et svært liberalt syn: Han kan skille seg fra henne om det så bare er fordi hun knuser en tallerken. (3) Og rabbi Akiva hadde et mannsfokusert syn: Han kan skille seg fra henne hvis han finner en som er penere, for det står jo skrevet «.. hvis hun finner nåde for øynene hans».
Vi må altså gå ut fra at fariseerspørsmålet til Jesus i v 2 handlet om hvilken av disse tre rabbinerskolene Jesus ville slutte seg til. Jesu svar har så til formål å få frem hele fylden av bibeltekster om saken i Moseloven, sitat:
3 Han svarte og sa til dem: Hva har Moses foreskrevet dere? 4 De sa: Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og skille seg fra henne.
I disse to versene henvises vi til skilsmissebrevforskriften i 5.Mos 24:1-4. Skilsmissebrev heter på hebraisk «sefer c’ritut», som bokstavelig betyr «løsskjæringsbrev». Verbet «skjære» er teknisk term for paktsinngåelse. En skilsmisse består altså i at man med et formelt dokument skjærer en ektefelle løs igjen fra en inngått ektepakt. Det er det dype og vonde alvoret i skilsmissespørsmålet.
5.Mos 24:1 oppgir to skilsmissekriterier: (a) hun «finner ikke nåde for øynene hans», fordi (b) han finner hos henne – «ærvat davar» (= noe nakent og motbydelig, på hebraisk nesten et bannord, trolig leder det tanken i retning av utuktighet). Sammenlignet med ordlyden i 5.Mos 24 synes jeg altså at både rabbi Hillel og rabbi Akiva utlegger skilsmissebrevteksten svært overfladisk.
Uten å gå i detalj, nevner jeg også at hele avsnittet i 5.Mos 24:1-4 har en såkalt eliptisk struktur som synes å ha til formål å demme opp mot lettvinte skilsmisser med åpen bakdør tilbake til opprinnelig ektefelle, dvs. det som noen i vår tid kaller «åpne ekteskap» (se utleggelsen hos Keil & Delitzsch).
Jesu svar på henvisningen til 5.Mos 24 handler så om hvordan Moselov må fortolke Moselov. Først lar Jesus 1.Mos 1:27 være lyskaster for tolkningen av 5.Mos 24, sitat:
5 Men Jesus sa til dem: Fordi dere har så hardt et hjerte, skrev han dette budet for dere. 6 Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne.
Det er i v 6 Jesus henspiller på 1.Mos 1:27f. Der står det at Gud på skapelsens sjette dag skapte både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket «i sitt bilde, i sin lignelse». Det innebærer at tokjønnsdelingen avbilder Guds eget vesen. Deretter står det (1:28) at Gud velsignet ekteskapet mellom mann og hustru og deponerte Guds egne skaperkrefter til seksuallivet deres, nemlig evnen til å skape nye menneskebarn. Det betyr at ekteskapet er en pakt (Mal 2:14ff). Og det betyr at ekteskapet er en skaperordning.
Til sammenligning minner Jesus i v 5 om at skilsmissebrevordningen i 5.Mos 24 bare er en syndefallsordning. Arvesynden har påført oss mennesker «hardhjertethet» (gr: «skleero-kardía») sml 5.Mos 10:16, Esek 36:26f, 1.Sam. 16:7, Jer. 4:4, 11:20, 17:9f, Luk 16:15, Rom. 8:27, 1.Tess. 2:4, Åp. 2:23. Skilsmissebrevet er en ren nødordning på grunn av syndigheten vår.
Så går Jesus videre til enda et Moselovbevis om ekteskapet, sitat:
7 Derfor skal mannen forlate faren sin og moren sin og holde seg til hustruen sin, 8 og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. 9 Derfor, det som Gud har føyd sammen, det skal ikke et menneske skille.
Her siterer Jesus 1.Mos 2:24 som på det hebraiske grunnspråket endog sier at mannen skal «klebe seg til» hustruen sin. En annen interessant detalj er at Jesus siterer verset fra samaritanernes tekstversjon, som bruker totall opp mot etttall og sier: «de to» skal være «ett kjød». Ikke rart, derfor, at Moses med beiskt språk kaller det vonde skilsmissebrevet et «løsskjæringsbrev».
Så avslutter Jesus svaret på fariseernes spørsmål med den ekteskapsteologiske følgeslutningen i v 8b-9: Det er Gud selv som har føyd to ektefolk sammen og gjort dem til ett. Derfor krenker vi gudsbildet vi er skapt med, når ektefolk skilles (sml Mal 2:16).
(PS: I tre-fire vers bak vår tekst, og i parallellene i Matt 5+19, står det litt mer om skilsmisse og gjengifte. Her rår det uenighet blant bibeltro om unntaksklausulen «uten for hors skyld», som i tilfelle kanskje kan være Jesu autoritative tolkning av 5.Mos 24:1ff.)
