Publisert

Disipler av en raus Gud


Ca leselengde:
5 min

9. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: 1 Mos 4,8-15
 Rom 14,10-13
Prekentekst: Luk 6,36-42
Fortellingstekst: 2 Mos 2,23-3,15;4,10-16
Poetisk tekst: Salme 145,3.8-10

Denne prekenteksten er hentet fra Sletteprekenen hos Lukas. Den er så lik Bergprekenen hos Matteus at mange ser på dem som to gjengivelser av samme preken. Men det kan også tenkes at Jesus sa de samme tingene flere ganger.

Om stedsvalg og publikum skriver Lukas i 6:16f. Jesus var gått ned igjen fra et fjell og ble stående sammen med disiplene «på en slette». Det samlet seg en stor flokk tilhørere, dels fra Jerusalem og Judea i sør, og dels fra kystbyene i det nåværende Sør-Libanon i nord.

Bergprekenen er dominert av formaninger til troende disipler. Jesus taler til mennesker som er kommet til tro, og formaner til å virkeliggjøre i praksis alle livskvalitetene som følger av Guds forangående nåde.

Det samme må vi si om Sletteprekenen. Den begynner med saligprisninger og Ve-rop (6:20ff). Så vender Jesus seg til «dere som hører» (6:27), og gir oss formaninger.

Forskjellen på en formaning og et bud er at budet som regel har absolutt form («du skal», «du skal ikke»). Formaninger er derimot mer resonnerende i formen. De tar utgangspunkt i allerede mottatt nåde og ber oss etterleve nåden i praksis.

Foran vår tekst har Jesus betont at kjærlighetsbudet inkluderer fiendekjærlighet. Idet vår tekst begynner, kan det være grunn til å tro at Jesus ikke minst fester blikket på disipler med lederansvar, sitat:

36 Vær barmhjertige, likesom også Far deres er barmhjertig.

Dette er et karakteristisk eksempel på hvordan tanketråden er i bibelske formaninger. Jesus illustrerer formaningen med et utsagn om hvordan Gud selv er. Og så ber han oss om å være på samme måten.

Det er det greske adjektivet «oiktírmoon» som betyr «barmhjertig». Det er i ordfamilie med et gammelt gresk substantiv (oíktos) som betegner «sorg», «klage». De avledede ordene i familien har betydningene «ha medlidenhet med», «være barmhjertig mot». I gammeltestamentlig hebraisk avledet man til sammenligning barmhjertighetsbegrepet fra livmorbegrepet. På andre språk har man avledet det fra hjertebegrepet. Og på norsk har vi i tillegg også avledet det fra bildet av spedbarnet ved mors bryst: «barm-hjertig-het».

Fordi Gud Fader er barmhjertig, bør alle disipler også være det, sier Jesus i Sletteprekenen. Så fortsetter han med fire konkretiseringer, sitat:

37 Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt. 38a Gi, så skal det bli gitt dere! ...

Det første greske verbet her er «krínein» som betyr «dømme». (Ordet har på norsk gitt oss fremmedordet «kritisere»). Hovedtolkningsspørsmålet er hvor vidtrekkende budet er. I parallellavsnittet i Matt 7:1ff ser vi at Jesus lærer oss å sondre mellom flere ting. Disipler bør foreta etiske bedømmelser. Og vi bør dømme rett om vranglære. Men vi bør ikke være u-barmhjertig kritikksyke og dømmesyke.

Det andre greske verbet er «kata-dikádsein» = «fordømme». Det har også brodd mot dømmesyke hjerteinnstillinger. Jesus ber oss om å øve oss i åndelig generøsitet.

I formaning nummer tre handler det om ettergivelse («apolyein»). Her skifter Jesus fokus fra tungens synder til rikdommens synder. Og i den fjerde formaningen handler det om gaver til den som ikke har.

Alle disse fire formaningene har ettersetninger i grammatisk passiv. De nevner negative konsekvensene av hver type synd. Hver negative konsekvens kan enten ramme oss fra andre mennesker her i dette livet. Eller de kan ramme oss fra Gud selv på den store regnskapsdagen. Sannsynligvis har Jesus begge muligheter i tankene.

Legg så merke til den overveldende rausheten Jesus lover oss i det positive alternativet:

38b ... Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme målet som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.

Inntrykket av hvordan Jesus gir ordene sine en særlig tydelig adresse til disipler med fremtidig lederansvar, vokser i de neste versene:

39 Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften? 40 En disippel er ikke over mesteren sin, men enhver som er utlært, blir som mesteren sin.

Her har v 39 brodd mot åndelig blind veiledning, mens v 40 har brodd mot disippelovermot. Som disipler av Jesus trenger vi å ruste oss med disippelskapets ydmykhet og lærevillighet. Og som veiledere er det Jesu veiledning vi skal videreformidle, ikke vår egen.

Til slutt i teksten vår krydrer Jesus alle de foregående formaningene med humor, sitat:

41 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? 42 Hvordan kan du si til broren din: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! - du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.

Grunnteksten bruker ordet «kárfos». Det betyr «svært lite trestykke», «den minst tenkelige utgaven av en tømmerstokk», eller altså: «flis». Grunnteksten kontrasterer dette mot ordet «dokós». Det betyr «stor tømmerstokk», «gulvbjelke», «takbjelke».

Jesus ordlegger seg altså med bevisst overdrevne bilder. Derfor bor det humor i ordbruken. Teknisk sett er det fullt mulig å ha sagflis i øyet. Men det er komplett umulig å ha en takbjelke i øyet. Enda mer umulig er det å kunne se noe, hvis en har en takbjelke i øyet. Og helt absurd er forestillingen om at en som har en hel takbjelke i øyet, skulle kunne yte hjelp til en som plages av en liten sagflis under øyelokket.

Også spørsmålsformen viser at det dreier seg om absurditetsargumenter. Jesus formulerer de to spørsmålene på en slik måte at det absurde i nådeløs dømmesyke og blind veiledning blir eneste mulige svar. Dette absurditetsmotivet er det saklige poenget i v 41-42. Ved å tenke selvransakende over humoren i Jesu billedbruk, forstår vi hvor inkompetente vi egentlig er til å dømme nådeløst og kritikksykt om andre menneskers forhold eller å veilede mennesker ut fra vår egen åndelige blindhet.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  6: 36-42

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.