Publisert

Disippelskap under korset


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



4. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Jos 24,19-24
 Ef 2,1-10
Prekentekst: Matt 16,24-27
Fortellingstekst: Mark 12,37b-44
Poetisk tekst: Salme 31,15-18

I Matteusevangeliet er avsnittet om Peters bekjennelse ikke så lite av et vendepunkt. Avsnittet står bare noen vers foran vår tekst (se Matt 16:13-20). Straks etter avsnittet føyer Matteus til at det var fra den tiden av Jesus begynte å undervise disiplene om sin korsfestelsesdød og oppstandelse (se v 21). Men, fortsetter Matteus, da tok Peter Jesus til side og advarte ham: «Dette må aldri skje med deg!» (v 22). Jesus, derimot snudde seg bort fra Peter og sa: «Vik bak meg, Satan. ... Du har ikke sans for (gr: «tanke for») det som hører Gud til, men bare for det som hører mennesker til.»

Denne episoden klinger i erindringen idet vår tekst begynner. Jesus har akkurat kritisert med voldsom skarphet det menneske-sentrerte tenkesettet som lå bak Peters advarsel. Det samme tenkesettet fortsetter han nå å snakke om idet han vender seg til hele disippelflokken.

Med andre ord gir kommende søndags tekst oss undervisning i disippelskap. Den handler ikke om førstegangs-evangelisering til unådde. Men den har adresse til mennesker som allerede vandrer på disippelveien. Teksten handler ikke om rettferdiggjøre, men om helliggjørelse. Vi går der, så å si, sammen med Jesu tolv disipler, og skal, som de, lære å bli selvoppofrende og hengivne disipler. Slik ordlegger Jesus seg:

24 Da sa Jesus til disiplene: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta opp korset sitt og følge meg.

At Jesu ord har med disippelskap å gjøre, ser vi av uttrykket «komme etter meg». På det greske grunnspråket bruker Jesus preposisjonsleddet «opísoo moú» som betyr «bakom meg». Å være disippel av en rabbiner er bokstavelig talt å komme gående like bak rabbineren. For disippelundervisning skjedde ofte mens man var på vandring.

Til mennesker som vil være Jesu disipler, stiller nå Jesus tre himmelhøye krav: selvfornektelse, korsbæring og kristusetterfølgelse. Jesus gjør bent frem som navnebroren sin, Josva, og advarer folk mot å tjene Herren, for Gud er tilintetgjørende nidkjær og kravstor (se Josva 24).

På grunnspråket er verbet «fornekte» forsterket med en forstavelse. Sterkt betont er også korsbærings-budet. Disiplene hadde på denne tiden ennå ikke sett Jesus løfte opp korset til Golgata-vandringen. Men det språklige uttrykket var vel kjent også tidligere på grunn av romernes korsfestelsesskikker. Når en dødsdømt mann måtte løfte opp og bære tverrbjelken til et kors, var det ingen vei tilbake. Da var selve henrettelsen påbegynt.

Uttrykket «kors» er gått inn i dagligspråket vårt som bilde på byrder og prøvelser av mange slag. Men Jesus bruker begrepet enda mer radikalt. Å ta opp korset sitt er det samme som å gå og bære på sitt eget torturdød-instrument, med utstrakte hender festet til korsets tverrbjelke.

Paradoksalt nok er den beste trøsten vi som disipler kan ha under en slik vandring, å vite at vi da «følger Jesus» (som er Jesu tredje disippel-krav i v 24). I parallellverset hos Lukas står det at vi som disipler «hver dag» må ta korset vårt opp og følge Jesus. Vi må parkere det selvsentrerte tenkesettet som Peter illustrerte, og i stedet øve oss i å tenke selvoppgivende, slik som Jesus.

Jesus begynner neste vers med et begrunnende «for»:

25 For den som vil berge livet sitt, skal miste det. Men den som mister livet sitt for min skyld, skal finne det.

I dette verset begrunner Jesus de tre disippelbudene med et paradoks. Paradoksets første halvdel beskriver en selvsentrert viljeretning: Den som «vil» (gr: théloo) berge livet sitt, skal miste det. Andre halvdel handler ikke bare om viljeretningen, men også om iverksettende handling: «den som mister livet sitt» for Jesu skyld (= blir martyr), skal finne det.

Det greske ordet «psykjée» betyr både «sjel» og «liv». Dobbeltbetydningen har røtter i det tilsvarende ordet i gammeltestamentlig hebraisk («nefesj»). For det har urbetydningen «livsprinsipp», «det som skiller en levende kropp fra en død». I Bibelen er der en indre enhet mellom de to betydningene. Livet slutter ikke med kroppens død.

På den andre siden lærer ikke Bibelen todeling, som om kropp og sjel var to kroppsdeler. Kropp og sjel er derimot uttrykk for en helhet. Her i v 25 har bibeloversetterne i tråd med dette valgt å oversette «psykjée» med «liv», mens det i neste vers er nødvendig å bruke det norske ordet «sjel» i oversettelsen, trass i at grunnteksten bruker samme greske ord, sitat:

26 For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sjelen sin? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sjelen sin?

Mens Jesus i forrige vers presenterte oss for et paradoks, presenterer han oss i dette verset for to retoriske spørsmål. At spørsmålene er retoriske, betyr at svarene er selvinnlysende. Vi har ikke noen som helst nytte av å vinne hele verden, sammenlignet med det å ta skade på sjelen. Og det fins ikke noe her i verden med høy nok verdi til å motsvare utgiftsposten: å ta skade på sjelen.

Det jordeliv-sentrerte tenkesettet vårt lider ifølge Jesus av en betydelig mangel. Vi tenker som om livet slutter med døden, mens det i virkeligheten fortsetter for Guds ansikt også etter døden. «Å tape sin sjel» er med andre ord å måtte leve det neste livet, det evige livet, bortvist fra Gud. Og det tapet overgår alle tenkelige motytelser og vederlag som vi er opptatt av her i dette livet. Å være disippel er derfor å vandre bak Jesus med det kommende evige livet konstant for øyet.

Så kommer vi til søndagstekstens siste begrunnelsesvers:

27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med englene sine, og da skal han gi enhver igjen etter gjerningen hans.

Legg merke til at Jesus her taler om et livs-vederlag basert på gjerning. I rettferdiggjørelsen blir vi frelst ved tro alene, uten lovgjerninger. Men disipler bør vite at det også fins en disippel-nådelønn basert på disippeltroskap i gjerning (se 1. Kor 3:14f).


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  16: 24-27

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.