Bots- og bønnedag er en søndag med et dypt alvorlig budskap. Ordet «bot» er på norsk gammelmodig. I alle nyere bibeloversettelser bruker man ordet «omvendelse». Bot er det samme som omvendelse. Søndagen er dermed viet til omvendelseskallet og omvendelsesbønnen.
Evangelieteksten er lignelsen om fariseeren og tolleren. Den har tyngdepunkt i avslutningsordet om han som «gikk rettferdiggjort hjem igjen til huset sitt» (v 14). Det er jo sluttresultatet av bot og bønn, omvendelse og omvendelsesbønn.
Det kan forøvrig være grunn til å være nøktern under lignelsesutleggelsen. For lignelsen er ikke fortalt for å lokke predikantene til å holde til antifariseiske tordentaler.
I kapittelsammenhengen i Luk 18 er vår tekst den andre av to lignelser. Den første (om den urettferdige dommeren) har til formål å lære oss «at vi alltid bør be og ikke bli trette» (18:1).
Legg så merke til hvem Jesus adresserer lignelse nummer to til:
9 Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
Det står ikke her at Jesus adresserte lignelsen til «noen farisere som ...». Det står bare «noen som ...». At Jesus talte spesielt til fariseere er en ren gjetning. Det fins grunner til å tenke at det kan være feil eller i alle fall unyansert. For dogmatisk lærte ikke fariseerpartiets ledere at man bør «stole på seg selv at man er rettferdig». Tvert imot lærte de at vi trenger Guds nåde for å bli frelst. På den andre siden fins det gamle kilder som klager over fariseerdisipler som blandet sammen fariseiske fromhetsidealer og fariseisk frelseslære. En mer nyansert historisk målgruppe tror jeg det er bedre å ha i tankene, samtidig som vi først og fremst må la lignelsen få ransake vårt eget hjerte.
I selve lignelsesteksten dukker det ikke desto mindre opp en fariseer:
10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.
Legg her merke til at lignelsen handler om bønn. Begge «gikk opp til tempelet for å be». Men å be er det samme som å stige frem for Guds trone, dvs. Guds dommersete. Der sitter han som skal dømme oss. Derfor er det som om Jesus her sier: Husk når du ber, at det er den evige dommeren din du nå står ansikt til ansikt med.
I dette lyset bør vi så studere den fariseiske eksempelpersonens bønn:
11 Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Vi bør her sikkert regne med at fariseeren snakker sant om seg selv. Han er ikke noen røver, horkar eller toller. Men han er en «tsadik» (= rettferdig). Og han følger de to skikkene om faste og tiende, som han nevner. Videre bør vi sikkert anta at han er oppriktig idet han takker Gud for den nådige gaven fra Gud som livet hans i så måte utgjør.
Men på den andre siden: det fins ikke noe bud fra Gud om faste to ganger i uken. (GTs eneste fastebud handler om én fastedag per år, på Jom Kippur, den store forsoningsdagen.) GT påbyr heller ikke tidende regnet «av alt jeg tjener». Fariseeren følger her «de gamles forskrifter». Det er en muntlig lov som i fariseisk teologi kommer i tillegg til GT. Tilleggsbudene er tenkt ut fra de beste intensjoner: å hindre uforvarende kryssing av grensen mot forbudte ting. Likevel er de tilleggsbud og menneskebud, ikke Guds bud. Her skiller Jesus uttrykkelig lag med fariseisk teologi.
Dessuten har Jesus annetsteds påpekt fariseerteologien manglende arvesyndsrealisme (se Matt 15:19 «fra hjertet kommer onde tanker ... osv.»). GTs og NTs lære om arvesynd og totalt syndeforderv har ikke fått sette farge på måten denne bedende fariseeren ordlegger seg på. Eller for den del på kroppsspråket. Når vi vet (fra mange krystalklare bibeltekster) hvor fordervet av synd hjertet vårt er, bør vi ikke stige frem for Guds trone med bønner som snarere vitner om at vi er dypt forelsket i vår egen fromhet. Men vi bør møte Dommeren vår med ydmyk age og ærefrykt.
Dette siste kjennetegner bønnen til den andre eksempelpersonen i Jesu lignelse, tolleren:
13 Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for brystet sitt og sa: Gud, vær meg synderen nådig!
Tollernes yrkesgruppe var blitt temmelig tallrik på Jesu tid. Kongeriket til Herodes den store var blitt delt i fire. Derfor var det grensestasjoner med tollinnkreving både her og der. I Judea skulle romerne ha toll. I Galilea skulle Herodes Antipas ha toll, og så videre. Men reglene var vage og skjønnsbetonte. Det åpnet for vilkårlighet og fusk fra tollernes side. Og som om ikke dette var nok til å gjøre tolleryrket foraktet, ble de også kritisert: (1) for å tjene den romerske okkupasjonsmakten, (2) for syndig kontakt med hedninger og (3) for å arbeide på sabbaten. Ikke rart at tolleren i vår tekst kjenner seg liten og uverdig foran Guds trone.
En viktig sak til: ord til bønnen sin låner denne tolleren fra den jødiske kveldsbønnen (som også fariseerne ba!): «Gud vær meg synderen nådig» (hebr: «Elohim, rakhem alai, al haisj hakhote»). Nådebegrepet låner her bilde fra ufødte barns trygghet i en livmor. Gresken bruker passiv imperativ av «hiláskomai» (= la meg bli benådet). Ordet «synderen» står i bestemt form. Det innebærer at tollerens bønn (og jødedommens kveldsbønn) bygger på genuint bibelsk arvesyndslære. For Guds trone er vi alle syndere, enten vi er fromme (som fariseeren) eller ufromme (som tolleren).
I tråd med dette tror jeg Jesus i tekstens sluttvers bruker samme rettferdiggjørelsesbegrep som i de paulinske brevene. Å «bli rettferdiggjort» (obs: passiv) betyr da: å bli tilregnet av Gud vår Dommer en rettferdighet som ingen av oss har av oss selv. Sitat:
14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til huset sitt, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.
