Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. Luk 18:31-34
De skjønte ikke noe av dette.
Meningen var skjult for dem.
De forstod ikke hva han sa.
Ofte er det sånn med det som står i Bibelen. Det er vanskelig å forstå. Men det sitter litt inne å innrømme at vi ikke forstår...
Når vi ikke forstår kan vi kanskje tenke: Ja, ja, pytt, pytt, det betyr vel ikke så mye, og så gidder vi ikke å engasjere oss mer i det. Men kanskje vi da går glipp av noe viktig?
Det er ikke noe katastrofe at vi ikke forstår det som står i Bibelen. Vi er i godt selskap. Disiplene strevde også med å forstå. Men det er noe som er verre enn å ikke forstå. Det er når vi tror vi forstår, og så lukker vi for ny innsikt. Da står vi i fare for å miste hovedpoenget. Det er kanskje den største faren for oss voksne. Barn vet jo at det er mye de ikke forstår. Men de er ofte nysgjerrige og åpne for å lære noe nytt.
Som for eksempel dette med Jesus. Kan det være at vi tror vi forstår hva Jesus vil oss, at vi tror vi forstår poenget med kristen tro, men at vår begrensede forståelse står i veien for ny innsikt. Kan det være at selve hovedpoenget glipper?
Det handler i dag om å gå oppover, og det handler om å gå ned. Og det som ser ut som en gedigen nedtur, kan vise seg å bli den største opptur du har vært med på.
Jesus tok de tolv til side. Og de skjønte nok at det var noe viktig han ville si: Se, vi går opp! Javel, livet består av både oppover og nedoverbakker. Og nå ligger det en motbakke der foran. Men vi skal ikke på et eller annet tilfeldig fjell. Vi skal opp til Jerusalem. Opp til den hellige byen. Opp til tempelet. Opp til kongenes by. Og der skal det skje, det nå er forberedt i flere år. Alt det profetene har fortalt om for lenge siden, endelig skal det skje.
Og jeg tenker meg at de 12 må ha vært ganske oppspilt. De visste at Jesus hadde noe på gang. De hadde sett mer og mer, at det var noe med Jesus som ingen andre hadde. Han gav nytt håp til de håpløse. Han åpnet øynene på blinde. Spedalske ble renset fra sykdommen. Han fikk lamme til å gå, og døve til å høre.
Og diskusjonen gikk. Hvem er han, denne Jesus fra Nasaret. Hva vil han? Er det han som er Messias, som skal befri sitt folk fra undertrykkelsen? Er han frelserkongen?
Men så når disiplene tror de har forstått, når begeistringen stiger, sier Jesus dette mørke, dette merkelige, uforståelige. Menneskesønnen skal overgis til hedningene, og bli hånt og mishandlet og spyttet på. De skal piske ham og slå ham i hjel.
Dette kan da umulig stemme. Det virker jo helt absurd. Han skal jo stige opp. Endelig ta plassen på tronen i kongebyen. Endelig skal alle se det disiplene har håpet på så lenge. Og så forteller han at han skal oppleve den største nedturen en kan tenke seg: Avvisning, ydmykelse, hån, tortur og død!
Tankene kolliderer i hodet på oss. Det går bare ikke i hop. Forvirringen gjør at disiplene nesten ikke får med seg den siste setningen: «Og den tredje dagen skal han stå opp.»
Hvor langt ned går det an å komme?
Ned i fortvilelse, ned i ensomhet, ned i angst, ned i smerte?
Jeg har nettopp sett historien «De elendige», en britisk serie som har gått på NRK, etter den kjente romanen «Les Miserables» av franskmannen Victor Hugo. Dette er noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Anbefales! Ligger fritt på NRK nett-TV.
Hovedpersonen Jean Valjean var virkelig dypt nede. Han stjal et brød for sin sultende søster og hennes barn og ble satt i strengt fangenskap. I fangeleiren måtte han bli tøff og hard for å overleve. Men nedturen var ikke ferdig med det. Etter at han ble frigitt etter 20 år stjal han penger fra en liten gutt. Og siden ble det verre. Han fikk mat og seng å sove i hos en biskop, men stjal sølvtøyet og stakk av. Men så ble han tatt, og opplevde noe som forvandlet ham helt. Biskopen sa at dette var gaver han hadde fått, og se du glemte å få med deg sølvlysestakene...
Siden ser vi Jean Veljean i bønn ved krusifikset mellom de tente sølvlysestakene hver kveld. Han kjemper med mørke sider i seg selv, men biskopens barmhjertighet har satt spor. Gang etter gang ser vi ham ofre sin egen komfort for å hjelpe mennesker i nød.
Jeg så det igjen fredag kveld, da jeg satt i stuen og så på «Les Miserables». Jeg så sporet av Jesus. Jesus som satte seg selv og sin egen komfort til side, for å redde meg.
Hvor langt ned kan et menneske komme? Er det sykdom eller fattigdom som er verst, eller er det grådigheten, hissigheten, gjerrigheten, fråtsingen, kjærlighetsløsheten?
Jeg tror det siste. Dette er noe at det bibelen kaller synd. Men når Jesus går opp til Jerusalem, for å bli kronet med tornekrone og hengt opp på et kors, så stiger han ned i det dypeste dype, så langt ned et menneske kan komme.
Han kjente dødsangsten, ensomheten, han ble forlatt av sine egne og forlatt av Gud, han kjente tyngden av all verdens synd og skam, og til sist døde han som en forbryter. Han steg ned, ned, ned, ja ned i dødsriket, for å løfte de som var falt ned i det mørkeste dype, opp til det høyeste høye, til Gud.
Vi som er kalt til å følge ham, vi er kalt til å stige ned med ham. Mønsteret for en kristen ser vi i dåpen. Vi må ned i døden, ned i vanngraven, ned i det rensende dypet, for å reises opp med Jesus.
Det spiller ikke så mye rolle om du forstår det som står i bibelen. Det er nok å se på mannen på korset. Jeg ser på Jesus, og tenker: Han gjorde det for meg. Jeg som har sviktet så mange ganger. Han som var uskyldig tok straffen for det jeg har gjort. Og jeg ser en barmhjertighet, en kjærlighet som jeg ikke kan klare meg uten. Jeg ser han som sier: Jeg svikter deg ikke og forlater det ikke. I liv og i død vil jeg være med deg.
Du trenger ikke forstå, det er nok å bøye seg å ta imot det som rekkes deg fra alteret. Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg, til syndenes forelatelse og evig liv.
Det er ikke så viktig om du forstår, hvis du tar Jesus på ordet når han sier. Følg meg! Det blir oppturer, det blir nedturer, men med Jesus skal vi være med å forvandle verden. Det vil koste, men det beste livet er å leve for andre. Og med Jesus er vi på vei til en opptur større en vi kan forestille oss.
Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet!
Teksten er en tidligere holdt preken.
