Denne søndagens tekst faller i to deler: Først helbreder Jesus en kvinne mens han underviser i en synagoge på en sabbat. Så duellerer han med synagogeforstanderen om hva som er rett forståelse av sabbatsbudet. Lukas innleder teksten slik:
10 En sabbat holdt han på å lære folket i en av synagogene.
11 Og se, det var en kvinne der som hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.
Lukas betoner sannsynligvis helt bevisst lære-begrepet i innledningen til denne teksten. Jesus opptrer som lærer, som undervisende rabbi. Og han gjør det i en synagoge (sml Luk 4:14ff). Det er deretter i nettopp den rollen han i tekstens andre halvdel blir utfordret av synagogeforstanderen.
Lukas var lege, og i v 11 bruker han to uttrykk for å beskrive tekstens kvinnelige hovedperson. Hun hadde i atten år hatt «en vanmaktsånd» (gr: «pnévma astheneías»; kan også bety «sykdomsånd»). Og: Hun var «krumbøyd og kunne ikke rette seg opp» (gr: «synkyptoúsa kaí meé dynaménee anakypsai»). Det første uttrykket kan ved første blikk tyde på demonbesettelse. Men nedenfor i v 13 og 16 ser vi at Jesus ikke behandler kvinnen som demonbesatt, men som syk. Det er nok derfor heller alle sykdommers opprinnelige opphav hos Satan på syndefallets dag vår tekst her henspiller på.
Beskrivelsen av kvinnens krumbøydhet får moderne leger til å tenke på Bechterevs-lignende sykdommer, der leddene i ryggraden stivner til så pasienten får varig krumbøyd rygg.
Slik skildrer Lukas Jesu helbredelses-under:
12 Da Jesus så henne, kalte han henne til seg og sa til henne: Kvinne, du er løst fra vanmakten din.
13 Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og priste Gud.
Her stiller Jesus ikke noe spørsmål om kvinnens tro. Men han ser henne (sml «Herren ser» i 1Mos 22:14). Han avbryter åpenbart straks læreprekenen og kaller henne bort til seg. Antagelig satt hun sammen med de andre kvinnene, mens Jesus satt sammen med mennene. På den måten ble alles oppmerksomhet rettet mot henne. Så tilsier Jesus henne helbredelse mens han legger hendene på henne. Og kvinnen blir straks frisk – og greier, åpenbart for første gang på mange år, å rette opp ryggen.
Jesu tilsigelsesord inneholder verbet «løse fra» (gr: «apolyoo»). Det beskriver et frigjørings-under. Tilstivningen av kvinnens rygghvirvler slavelenket henne. Men Jesu skapende ord løser slavebindingen igjen. Grunnteksten bruker i v 12 substantivet «astheneía». Det kan bety både svakhet, vanmakt og sykdom. At Jesus la hånden på henne viser at dette ikke er en demonutdrivelse, men en helbredelse. Kvinnens spontane lovprisning av Gud etterpå vitner også om at det neppe var en demon hun ble befridd fra, men en smertefull sykdom.
Her er det så at synagogeforstanderen griper inn, sitat:
14 Da tok synagogeforstanderen til orde – han var harm fordi Jesus helbredet på sabbaten – og han sa til folket: Det er seks dager til å arbeide på, kom derfor på dem og bli helbredet, og ikke på sabbaten.
Sabbatsbudet er for det første en skaperordning. Alle mennesker trenger en hviledag. For vi er skapt i Guds bilde, og Gud selv hvilte på den syvende dagen (se 1Mos 2:1-3).
For det andre er sabbatsbudet ett av budene i tibudsloven. Ordlyden står både i 2Mos 20:9f og 5Mos 5:13ff. Men bud-begrunnelsen på de to stedene er forskjellig. Begge steder er hvile-påbudet illustrert med et arbeids-forbud. Men arbeids-forbudet er bare et middel. I 2Mos 20:9 poengteres det at Gud «velsignet hviledagen og helliget den». Hviledagens sanne formål er derfor at vi en dag for uken skal skille oss fra alt profant, og i stedet vende hjertet mot Guds Hellighet. Det er det som gir oss helg.
Sammenlignet med dette formålet over-fokuserer synagogeforstanderen på arbeids-forbudet. Og han regner altså helbredelser som «forbudt arbeid».
Idet Jesus svarer på dette, møter vi så en helt annen sabbats-teologi, Moselovens opprinnelige, mye mer evangeliske, sabbatsteologi. Sitat:
15 Men Herren svarte ham og sa: Hyklere! Løser ikke hver av dere oksen eller eselet fra krybben på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?
16 Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette båndet på sabbatsdagen?
I disse to versene er det livsviktig å få øye på at Jesus henspiller på den versjonen av sabbatsbudet som står i 5Mos 5:13-15. Der er hviledagsbudet begrunnet i GTs sentrale evangeliske hendelse, Israels befrielse fra Egypt. Og der finner vi med stort ettertrykk et direkte PÅBUD om at også husdyr har krav på sabbat.
Og det er budet om husdyrenes sabbat Jesus tar sats i i v 15. Rabbinsk teologi hadde mye godt å si om omsorgen for dyr. Husets herre ville regelrett bryte sabbatsbudet hvis han på sabbaten unnlot å leie dyrene sine ut til mat og drikke. Slike handlinger var slett ikke forbudt sabbatsarbeid, men snarere påbudt sabbatsarbeid. Og det er den slags sabbatsarbeid Jesus i v 16 anfører til forsvar for helbredelseshandlingen på sabbaten.
For Jesu befrielse av den krumbøyde kvinnens rygg-hvirvler var genuint i samsvar med Guds befrielse av Israels barn fra slavekårene i Egypt. Og det var like genuint i samsvar med hver bondes pålagte omsorg for husdyrenes sabbatshvile. Når budet er slik for husdyrene, hvor mye mer må det ikke da være slik for en Abrahams datter!
Jesus er altså her ikke på kollisjonskurs med Moseloven. Men han opptrer tvert imot som en mer bokstavtro, og langt mer evangelisk, Moselov-lærer – enn synagogeforstanderen.
Derfor vokser hele det bibelske frelsesbudskapet dypest sett ut av denne krumbøyde kvinnens historie. Som henne er vi alle krumbøyde under syndene våre. Og som henne kan vi bli fullstendig rakrygget og fri ved et frelsende møte med Jesus.
Ikke rart, derfor, at Lukas avslutter teksten vår slik:
17 Da han sa dette, ble alle motstanderne hans gjort til skamme, og hele folket gledet seg over alle de herlige tingene som skjedde ved ham.
