Jesus og disiplene er i dette tiende kapittelet hos Markus på vandring i Judea. Underveis gir Jesus dem disippelundervisning, ofte knyttet til ting som skjer. Like foran vår tekst lærer disiplene om småbarnas gratis adgang til Guds rike. Og i vår tekst møter vi ikke så lite av en kontrast, nemlig undervisning om hvor umulig det er å komme inn i Guds rike. Selve teksten faller i to deler med felles emne: Jesu samtale med den rike unge mannen og Jesu samtale med disiplene om rikdommens farer. Sitat:
17 Og da han gikk ut på veien, kom det én løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Denne fortellingen fins også i Matt 19 og Luk 18. Matteus omtaler hovedpersonen som «ung», og Lukas beskriver ham som «rådsherre». Markus nøyer seg med å si at det kom «én» løpende. Både knelingen og løpingen vitner om mannens lengsel etter å bli fullkommen i Guds øyne. Måten han spør på, er også lærerik. Han spør etter gjerningsrettferdiggjørelse: Hva skal jeg «gjøre» ..? Og endemålet kaller han «arve evig liv». I sak er det akkurat det samme som Jesus nettopp hadde lovet de små barna, da han sa «Guds rike hører slike til». Men her retter Jesus først oppmerksomheten mot tiltaleformen «Gode mester»:
18 Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.
I dette verset ligner Jesus på rabbinere flest. De ville nok alle reagere mot å bli tiltalt som «gode lærer» eller «gode rabbi». Bare Gud alene er god. Spørsmålet er likevel hvorfor Jesus sier det samme. Han er jo sann Gud, og dermed berettiget til å bli kalt «god».
Svaret er antagelig at Jesus her ennå holder den sanne identiteten sin hemmelig for utenforstående. Dessuten trenger den rike unge mannen den henvisningen til 5. Mos 6:4f som bor innebygget i setningen «Ingen er god uten én, det er Gud». Eller som setningen også kan lyde: «Ingen er god uten den éne Gud». I umiddelbar forlengelse av 5. Mos 6:4 følger som kjent kjærlighetsbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte …» En henvisning til dette budet bor nok alt i alt innebygget i v 18.
Derfra går Jesus videre fra guds-kjærlighet til neste-kjærlighet:
19 Budene kjenner du: Du skal ikke slå ihjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre faren din og moren din.
I dette verset ramser Jesus opp budene på lovens andre tavle. Jesus siterer fritt og i kortform. Og han snur fritt på rekkefølgen. (Det viser at debatten mellom reformert og luthersk bud-nummerering ikke bør regnes som noen stor sak).
Budet «du skal ikke bedra noen» er friere formulert enn de andre. Verbet «apo-steréoo» betyr «berøve» «bedra». Kanskje inkluderer Jesus her også forbudene mot å begjære i hjertet det som ellers er forbudt i handling. I alle fall nærmer vi oss nå kjernen i Jesu svar til den unge mannen:
20 Han sa til ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung. 21 Da så Jesus på ham og fikk ham kjær. Og han sa til ham: En ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følge meg. 22 Men han ble trist til sinns for dette ordet og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.
Markus skriver at Jesus «så nøye på» den unge mannen («em-blépoo») og «fikk ham kjær». Da bør ikke vi beskylde mannen for å være hykler eller arrogant. For Jesus elsker ham jo. Dette er virkelig en ung mann som strekker seg til det ytterste etter fullkommenhet og salighet.
Men det er her vi lærer at gjerningsrettferdiggjørelsens vei ikke fører frem. Jesus sier ikke at det alltid er synd å være rik. Men i denne unge mannens tilfelle er det rikdomskjærlighet (= brudd på Første bud) som er mannens avgjørende frelseshindring. Frelsesveien heter «kom så og følg meg», det vil si: å bli en Jesu disippel ved tro.
Men Jesus er ikke ferdig med disippelundervisningen om rikdommens farer. Derfor fortsetter teksten slik:
23 Jesus så seg omkring og sa til disiplene sine: Hvor vanskelig det vil være for dem som har rikdommer, å komme inn i Guds rike! 24 Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til rikdommen sin, å komme inn i Guds rike.
I disse to versene varierer Jesus uttrykksmåten: «ha rikdommer» og «sette sin lit til rikdom». Det viser at det handler om det man setter sin lit til, det vil si Første bud. Så setter Jesus saken helt på spissen:
25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.
I dette verset bør vi for det første se bort fra den lesemåten som erstatter «kamel» (gresk: «kámeelon») med «tau» eller «kabel» (gresk: «kámilon»). Den lesemåten er begrunnet i bare noen få, og svært sene, manuskripter. Og lydspranget fra «etha» til «iota» skjedde i gresk språk først hundre år etter nytestamentlig tid.
For det andre bør vi se helt bort fra teorien om en byport som angivelig het «nåløyet» og som var så trang at kamelen måtte knele. Kameler kan ikke gå når de kneler. Og noe slik byport fins det ikke spor etter på Jesu tid.
Nei, Jesus mener nok dette verset akkurat så radikalt som det lyder. Og selv om det bor humor i Jesu ordbruk, er saken, som vi ser av fortsettelsen, dypt alvorlig:
26 Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst? 27 Men Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!
Det som skjer i v 26 er at disiplene plutselig finner at de etter gjerningsrettferdiggjørelsens mål er like ille ute som den rike unge mannen. Deretter underviser Jesus dem om trosrettferdighetens frelsesvei: Guds nåde er gratis. Vi får den ved et nådig Guds under. Vi får den ved å tro på Jesus.
