De gamle romerne hadde en underlig skikk: Når en konge vendte hjem i triumf fra krig, og han viste frem alle sine krigsfanger og krigsbyttet på paradegatene, hadde de alltid en mann som stod tett ved kongen. Hele tiden hvisket han i kongens øre: Memento mori! – Husk, du skal dø.
Det de gamle romerne ikke tok med er det enda mye større alvoret knyttet til hva som skjer med oss etter døden: Vi skal alle stilles frem for Gud, til dom. Søndagens tekst stiller dommens dobbelte utgang på spissen.
19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.
Uten at det er sagt direkte forstår vi at dette er en lignelse. Den rike mannen navngis ikke, heller ikke hans tid og hjemsted. Hele fokus er på hans rikdom. Mannen lever i luksus.
20 Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.
Kontrasten til den fattige Lasarus er stor. Han er den eneste personen i Jesu lignelser som navngis. Lasarus kommer av det hebraiske navnet Eleasar som betyr ”Gud har hjulpet”.
21 Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.
Kontrasten mellom den rikes klær og kosthold og Lasarus er enorm. Indirekte ligger det en tung kritikk mot den rike for manglende hjelp.
22 Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød.
Vi ser en ny kontrast: I live var det hundene som slikket sårene til Lasarus, i hans død løftes han av engler.
Englene tar med Lasarus til Abrahams fang. Jesus taler i Matt 8,11 om noen som skal få sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob.
Det står ikke noe direkte om Lasarus sitt gudsforhold. Det er ikke alltid slik at den fattige er from, Sal Ord 30,8-9. Det er heller ikke slik at alle rike er ugudelige, selv om Jesus sier i Matt 19,24 at ”det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike.”
Men også den rike døde og ble begravet.
Døden er like uunngåelig enten du er rik eller fattig. Selv ikke en fin begravelse og rørende minneord kan forandre virkeligheten som møter den døde på den andre siden:
23 Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.
Det er neppe meningen at vi skal tro at de døde i dødsriket kan snakke, kommunisere med dem i Paradis. Men i en lignelse kan Jesus vise oss sammenhenger i bildenes form.
24 Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.
Hovedsaken i dette verset ligger på fortapelsens gru, smerte og pine. Den er et hovedpoeng, og ingen tolkningsgrep kan ta bort alvoret som møter enhver leser i disse versene.
25 Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.
Det står ikke direkte at den rike mann hadde det godt i Mammons grep gjennom livet. Men det var rikdommen som var ”hans gode”, hans mål for livet. Salmisten har et annet fokus: ”Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg”, Salme 16,2.
Sitat fra et tidsskrift: ”I lengden kan man jo ikke leve av kjøleskap og politikk, av kontoutdrag og kryssordgåter. Man kan ikke det.” Ole Paus har sagt det slik: ”Vi hører til en generasjon som har alt. Det er også alt vi har.”
26 Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.
Poenget er at det er i livet det settes et skille mellom frelse og fortapelse. Ved dommen er det for sent.
27 Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus –
28 for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.
Noen er forbauset over at en som er fortapt kan vise ”omsorg” for sine brødre. Men igjen skal vi huske at dette er en lignelse.
Poenget er snarere at fortapelsens alvor har et budskap til dem som ennå lever: Dere må vende om.
29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!
Fra Guds synspunkt er det ”Moses og profetene” som skal forkynne og advare de uomvendte. Uttrykket står trolig for hele GT.
30 Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.
Den rike mann tenker som en moderne markedsførings-ekspert. Da en berømt filmskuespiller lå for døden av lungekreft, ble det spilt inn en kort filmsekvens med ham (Yul Brunner). Med sine siste krefter og en hviskende stemme fikk han sagt: ”Dette er et opptak med den nå avdøde Yul Brunner: Hva du enn gjør, ikke røyk!”
Slik håpet en at alvoret ved tobakk skulle senke seg over dem som lever videre.
Vi som tror Bibelens budskap sitter på et enda tyngre budskap om en evig fortapelse. Men heldigvis ligger vårt fokus et annet sted: Vi kjenner en frelser som kan redde fra fortapelsen, og som gir liv, evig liv.
31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.
Guds eller Abrahams svar er høyst tankevekkende. Vi kan tenke som den rike mann, at det lettere ville blitt vekkelse om noen fra dødsriket hadde kunnet advart de nålevende.
Men Gud sier nei. Det han ikke får utført gjennom ”Moses og profetene”, det får han ikke gjort.
Derfor skal enhver som arbeider med å gjøre Guds ord kjent for folk vite: I hele verden finnes ikke større sak enn å slippe budskapet fra ”Moses og profetene” om frelse løs.
