Bønnens vei er ikke lettvint. Søndagens tekst handler om en ydmyk kvinne som møtte fire avvisninger hos Jesus og disiplene. Likevel ga hun ikke opp.
21 Så brøt Jesus opp derfra, og drog derfra til bygdene ved Tyrus og Sidon.
Jesus forlot med dette hjemlandet Israel. Det skjedde ikke ofte.
Tyrus og Sidon hører til Libanon, og folket der ble gjerne kalt kanaanéere. De var ikke jøder, men hedninger, selv om det sikkert også bodde en del jøder i området.
22 Og se, en kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd.»
Den måten kvinnen tiltaler Jesus på inneholder en sterk bekjennelse. Hun kaller ham for "Davids Sønn". Det var mer enn de fleste jøder var klare til å kalle Jesus.
Jesus tok senere opp en stor diskusjon med fariseerne om nettopp denne Messias-tittelen, Matt 22,41-46. Han pekte på hvor pussig det er at både titlene "Davids Sønn" og "Davids Herre" kan brukes samtidig.
23 Men han svarte henne ikke et ord.
Enda så sterk kvinnens bekjennelse var, svarte ikke Jesus henne et ord. Ikke sa han nei, og ikke så han ut til å reagere på bønnen hennes i det hele tatt.
Når vi ikke får raske bønnesvar spør vi oss om Gud er maktesløs. Eller kanskje vi spør oss om vi har bedt feil. Noen tror at formuleringene vi bruker er viktige. Men kanskje har Gud en annen tidsplan og strategi?
Hans disipler kom da og bad ham og sa: «Vis henne bort; for hun går og roper etter oss.»
Dette er ikke den eneste gangen at disiplene ville vise folk bort fra Jesus. Mødrene som kom til Jesus med barna ble vist bort av disiplene, Matt 19,13.
Også vi som i dag bekjenner troen kan gå i veien for dem som søker Jesus. Våre liv, holdninger eller ord kan legge hindringer i veien for noen.
Vidar Kristensen har beskrevet idealet slik: "Og når Ordets nøkler åpner, en lukket hjertegrind, går vi et skritt til siden, slik at Jesus slipper inn." Filip er et slikt eksempel, Joh 12,21-22.
24 Men han svarte og sa: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.»
Sett fra kvinnens synspunkt må denne avvisningen ha vært tung å tåle. Én ting er at Jesus drøyer med å svare. At disiplene ville hindre henne var sikkert også vanskelig.
Men nå har hun fått Jesu oppmerksomhet, og han tar ordet. Rett nok står det ikke uttrykkelig at kvinnen hørte det Jesus sa. Han kan ha sagt det bare til disiplene. Men ut fra hennes iver er det nokså sannsynlig at hun fikk det med seg. I alle fall ser hun at Jesus ikke kommer henne i møte.
Denne avvisningen er teologisk begrunnet. Jesus sier at hans oppgave er begrenset til Israels folk. Denne kvinnen er hedning, og faller slik utenfor.
Hvordan kan dette henge sammen med den store misjonstanken som Jesus uttrykker f.eks. i misjonsbefalingen, Matt 28,18-20? Skulle han ikke selv gå foran som et eksempel og hjelpe enhver uavhengig av nasjonalitet?
Vi har et lignende uttrykk i Matt 10,5-6 da Jesus sendte ut disiplene: "Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!"
Trolig skal vi forstå disse ordene i forhold til stadiene i Guds frelsesplan. Innenfor den gamle pakt var det Israels folk som var paktsfolket, Guds folk. Jesus ble født under loven, Gal 4,4. Først på Skjærtorsdag, ved nattverdinnstiftelsen, erklærer Jesus den nye pakt for inntrådt, Matt 26,28.
25 Da kom hun og falt ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!»
Nå kommer kvinnen helt frem til Jesus, og kroppsspråket røper det meste: For det første "falt hun ned for ham" som et uttrykk for ydmyk bønn. Dette er ikke en rolig fremadskridende, verdig gange. Fra hennes posisjon må hun se opp for å se Jesus.
Men kanskje ligger det mer i dette at hun falt ned for ham. Det er normalt den som er utmattet og ustø som faller. Kvinnens bønnekamp med Jesus kom ganske sikkert etter langt tids bekymring for datteren.
26 Han svarte og sa: «Det er ikke pent å ta brødet fra barna og gi det til de små hundene.»
Jesus sammenligner på denne måten indirekte kvinnen med en liten hund. Hun har ikke fått plass ved bordet sammen med barna. Mange ville blitt grovt fornærmet av en slik sammenligning.
27 Men hun sa: «Det er sant, Herre, men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer.»
Kvinnen aksepterer sammenligningen med en liten hund. Og hun ber ikke om å få oppfylt en rettighet. Hun står ikke på noe krav.
Hun bekjenner på mange måter sin vanmakt, sin posisjon utenfor. Men hun ber om å få slikke i seg smulene som faller ned på bakken.
28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal skje deg som du vil.» Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.
I våre øyne ydmyket kvinnen seg mer enn noen kan fatte. Og vi kan lett lage oss et ideal av å vise den maksimale ydmykhet i betydning selvutslettelse. I perioder av kirkens historie har dette vært en tendens.
Men Jesus snakker ikke om egenprodusert ydmykhet eller gripende fromhet hos kvinnen. Han ser tro i hennes ord og oppførsel. Han kvalifiserer til og med troen hennes som "stor". Det samme sa han om en høvedsmann i Kapernaum, Matt 8,12. Motsatt hadde disiplene ofte "liten tro", Matt 6,30; 8,26.
Også dette kan lede oss inn i usunn selvgrubling, hvordan kan jeg få til å ha en stor tro? Men troen er stor nok når den har sin retning pekende mot Jesus. Det store med denne kvinnen er at hun bringer problemet sitt til Jesus.
En "ynkelig" tro som beklager seg for Gud over sin tilstand er på rett vei. Det er slike Jesus kaller salige, fordi de er "fattige i ånden/fattige i sin ånd", Matt 5,3.
