Frafalne disipler og troende disipler

Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



24. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Salme 126,1-6
 Fil 1,2-6
Prekentekst: Joh 6,63-69
Fortellingstekst: Mark 4,35-41

I 2017, i forbindelse med reformasjonsjubileet, er denne teksten erstattet med Matt 18,1-6.10-14. Vi har den liggende til 24. søndag i treenighetstiden likevel.

Joh 6 er det lengste kapittelet i Johannes-evangeliet. Idet det begynner, er Jesus omgitt av veldige folkeskarer (mettelsen av de 5.000, se v 1-13). Men når kapittelet er kommet så langt som til vår tekst, har Jesus nærmest «prekt salen tomt».

Jesus befinner seg i kap 6 på to-tre steder ved Galilea-sjøen. I vår tekst har han akkurat vært taler i synagogen i Kapernaum. Der har han antagelig hatt avsnittet om mannaunderet, 2.Mos 16, som tekst. Og i talen provoserte han tilhørerne kraftig ved å karakterisere kjødet sitt som «livets brød» (les: som Guds nye manna-under, et brød som gir troende disipler evig liv, se Joh 6:48-58). Johannes opplyser at det var «disipler» som etter dette ville slutte å følge Jesus. At de var disipler må da bety at de ytre sett hadde fulgt Jesus – på grunn av brødunderet. Men sant troende disipler var de ikke (se Joh 6:26 og 8:31).

Idet folk bryter opp, sier Jesus til dem at det skal komme et enda større anstøt – nemlig «når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før» (6:62). Så fortsetter Jesus slik:

63 Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv.

Meningen med dette verset er å vise oss forskjellen på å være disippel bare i det ytre og å være en sant troende disippel. Det siste kan man bare bli ved at Den Hellige Ånd gjør et levendegjørings-under (= skaper sann tro i hjertet, sml v 65 nedenfor). Av oss selv (= i kraft av vårt eget kjød) greier ingen av oss å skape sann tro i hjertet (sml Joh 3:6).

De kjødelige ex-disiplene hadde tatt anstøt av Jesu «harde» ord (se v 60). Men det er ved Jesu ord at Ånden, Livgiveren, gir oss evig liv, sier Jesus. V 63 er av den grunn et viktig skriftsyns-utsagn (se til sammenligning Jer 15:16, Esek 3:1, Åpb 10:9).

På grunnspråket bruker Johannes her (og nedenfor i v 69) ordet «rheéma». Det betyr «ord». Men i likhet med det hebraiske «davar» kan det også bety «sak», «saksforhold». Av den grunn blir bruken av rheéma og davar i Bibelen ofte studert grundig av kristne som arbeider med språk-filosofi, for eksempel i møte med postmoderne språk-dekonstruering. For «ord» og «saksforhold» hører i bibelsk tanke mye tettere sammen enn hos Jacques Derrida & Co.

Jesu sluttreplikker til de frafalne disiplene ser slik ut:

64 Men det er noen av dere som ikke tror. - For Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde, og hvem det var som skulle forråde ham. 65 Og han sa: Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen. 66 Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.

I disse versene er det skriftbevis for læren om Jesu forutviten vedrørende Guds utvelgelse. Men en dobbel utvelgelseslære, dobbel predestinasjon, er det ikke hjemmel for i disse versene. De frafalne har selv ansvaret for at de ikke slapp Jesu livgivende frelsesord til i hjertet sitt, men i stedet tok anstøt av det.

Så vender Johannes blikket mot de gjenværende disiplene:

67 Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort?

Her stiller Jesus et bekjennelsesspørsmål. «Gå bort» betyr «avslutte disippelskapet», «slutte å være disippel», «bli en frafallen». På lignende vis utfordrer Jesus troende disipler i vår tid. Jesus ventet nok ikke at de tolv virkelig ville gå bort. Grunnspråkets grammatikk viser det. Men spørsmålet er uansett ransakende ment.

Gjennom bekjennelsesspørsmålet – og Peters frimodige svar – blir så vår tekst en parallell til teksten om Peters bekjennelse i Matt 16:13ff. Og slik lyder Peters frimodige svar:

68 Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livets ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige!

Svaret begynner med tiltalen «Herre». Allerede tiltalen er sannsynligvis ment som en bekjennelse til Jesu guddom. For «Herren» er den gammeltestamentlige måten å nevne Guds åpenbarte navn JHVH på (se 2. Mos 3:14f).

Peters svar sier videre tre ting: (a) De tolv har ingen andre enn Jesus å gå til, (b) Jesus har «det evige livets ord», og (c) Jesus er «Guds hellige».

(a) At de tolv ikke har noen andre å gå til, betyr at Peter og disiplene erkjenner at de frafalne disiplenes alternativ i v 66 («de bakenforliggende tingene», dvs det de drev med før de ble disipler) ikke er noe alternativ.

(b) At Jesus har «det evige livets ord» viser at Peter har forstått hva Jesus sa i v 63. For der forklarte Jesus for det første forskjellen mellom kjødets manglende evne til å skape liv og Den Hellige Ånds evne til å gi evig liv. For det andre fremholdt Jesus der at de ordene han selv talte, var bærere av både Den Hellige Ånd og av det livet som Ånden i Ordet er i stand til å skape. Jesu ord skaper et liv som døden aldri kan vinne over, fordi Jesu ord er evig. Peter stadfester i v 68 at han tror akkurat dette om Jesu ord. Dermed bekjenner Peter samtidig at han regelrett holder Jesus for å være selve den Gud som i opphavet skapte ved å si: Bli lys (sml Joh 1:1ff, 1Mos 1:1ff).

(c) Det siste presiserer Peter ytterligere i v 69. For der sier han at Jesus er «Guds Hellige». (Det uttrykket bruker forøvrig også en demon i Kapernaum om Jesus, se Mark 1:24). Bibelen bruker oftere et lignende uttrykk: «Israels Hellige». Peter ønsker å tilkjenne Jesus den aller høyeste rang og status han overhodet er i stand til å sette ord på. Legg merke til dobbeltuttrykket: «vi tror og vet». Slik er trosbegrepet i all sann trosbekjennelse.

Teksten innbyr oss i kraft av dette til å preke om skriftprinsippets fundamentale betydning. Vi må også preke om den uoppløselige sammenhengen mellom Kristi hellige ord og frelsesverket på Golgata. Dessuten innbyr teksten oss til å lære å besvare bekjennelsesspørsmål med glade bekjennelser som vi øser fra Guds eget ord. Da vil den felles bekjennelsen vår samtidig tømre sammen en glad bekjennende forsamling av troende, det vil si: en kristen kirke.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  6: 63-69

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
  Flere ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.