Adventstiden retter oppmerksomheten mot ulike sider ved budskapet om Jesu komme. På den andre adventsøndagen er det tradisjon for å rette blikket mot Jesu andre komme, Jesu gjenkomst.
De som har gitt oss akkurat denne adventsøndagens prekentekst, har klippet fire små vers ut av Jesu avskjedssamtale med disiplene kvelden før langfredag (se Joh 14-17). Grunntonen i de fire versene handler om glede ved tanken på Herrens komme. Derfor passer teksten som adventstekst. Men den nærmere forståelsen av våre fire vers er avhengig av et par vanskelige tidsbegreper som står noen vers foran vår tekst. For ikke å slurve med tekstforståelse, bør vi kaste et blikk på disse tidsbegrepene og se på følgene de får for de fire versene som er vår tekst.
I Joh 16:16 sier Jesus:
Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.
Det er her de to tidsbegrepene står. Det ene er «om en liten stund» (gr: «mikrón»). Det andre er «om en liten stund igjen» (gr: «pálin mikrón»). Disiplene strevde med å forstå hva Jesus mente. Og det er ikke fritt for at begrepsbruken kan by på problemer også for moderne bibeltolkere. Her er problemet i kortform:
Det første «om en liten stund» sikter enten (1) til Jesu død eller (2) til Jesu himmelfart. Det andre «om en liten stund igjen» sikter enten (a) til Jesu oppstandelse eller (b) til Åndens komme pinsedag eller (c) til Jesu gjenkomst på den ytterste dagen (sml 14:1ff).
Jeg tror (for å konkludere like kortfattet) at Jesus bruker de to uttrykkene i den mest kortsiktige betydningen først. Han varsler disiplene at han straks skal dø. Og han varsler dem om at han straks deretter skal stå opp igjen fra de døde.
Men Johannes viser oss igjen og igjen hvor glad Jesus er i ord og setninger med flerdobbel bunn. Derfor er det ikke utenkelig at Jesus samtidig varsler disiplene (og oss andre) om ventetiden fra himmelfartsdagen til gjenkomstens dag. I den tiden skal vi på samme måten ikke «se» Jesus.
Grunntekstens to forskjellige ord for å «se» Jesus (theoréoo og horáoo) er også flertydige. De lignet på engelsk «to see». De betyr både «se», «møte», «besøke» og «forstå».
Jesus lover altså like foran vår tekst forvirrede disipler økt forståelse og mindre forvirring når de etter oppstandelsen både ser og møter Jesus igjen. Desto mer skal alle disiplers forståelse øke også på gjenkomstdagens gjenmøte med Jesus.
Det er disse to typene gjenmøtets glede Jesus så utfolder i de fire versene som vår tekst utgjør. Teksten begynner med en liten lignelse:
21 Når en kvinne skal føde, har hun smerte, fordi timen hennes er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke trengselen sin mer, i glede over at et menneske er født til verden.
På forhånd gruer den fødende kvinnen seg. Det er for det første bilde på disiplenes sorgtid fra Langfredag til Påskedag. Og deretter er det bilde på troendes sorger og trengsler mens vi venter på Jesu gjenkomst.
Etter fødselen blekner sorgen bort og erstattes av jublende glede over det nyfødte lille mennesket. Det er først bilde på oppstandelsesgleden på påskedag og deretter bilde også på disiplenes jublende glede på Herrens gjenkomstdag. Beslektede lignelser om den fødende kvinnen finnes i Jes 21:2f, 26:16ff, 66:7ff, Jer 13:21 og Mika 4:9f.
Så tolker Jesus selv lignelsen om den fødende kvinnen:
22 Slik har også dere smerte nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen tar gleden deres fra dere.
Etter skildringen av hvordan sorgen over Jesu fravær skal bli erstattet av gleden over Jesu komme, føyer Jesus til en viktig tilleggsopplysning: Ingen skal kunne ta ifra sanne disipler denne spesielle typen glede.
Noen av Jesu disipler hadde foran vår tekst stilt hverandre lavmælte spørsmål om hvordan de skulle forstå de to vanskelige tidsangivelsene i v. 16 (som vi har drøftet ovenfor). Jesus visste hva de lurte på, og visste åpenbart også at de ikke helt våget å stille ham spørsmålet direkte. Nå kommer vi til et vers der Jesus gir dem et særegent løfte om en dag da disipler ikke lenger trenger å streve med slike vanskelige forståelsesspørsmål, sitat:
23 Og på den dagen skal dere ikke spørre meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn.
Dynamikken i dette verset ser ut til å være at Jesus først bruker verbet «spørre» (gr: «erootáoo») i den likefremme betydningen «stille spørsmål». Men også dette er et ord med dobbel bunn. Det kan også bety «be» (= spørre Jesus om noe i bønn). Og med sats i denne dobbelttydigheten går Jesus videre over til å undervise disipler om begrepet «bønn i Jesu navn». Da skifter Jesus verb og bruker det greske «aitéoo» («be», «be om noe»).
Som det til slutt vil fremgår av det siste verset i vår tekst, er muligheten for å be «i Jesu navn» en type bønn som først blir aktualisert ved Jesu død og oppstandelse, sitat:
24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at gleden deres kan være fullkommen.
På fire steder i avskjedssamtalen med disiplene oppfordrer Jesus til bønn (14:13–14; 15:7, 16; 16:23–26). Det må jo bety at bønnefellesskapet med Jesus er usedvanlig viktig for oss her i tiden. Og på seks steder i Johannesevangeliet gir Jesus spesielle løfter til bønn i Jesu navn (14:13, 14; 15:16; 16:23, 24, 26). Meningen er helt sikkert ikke at vi skal bruke Jesu navn som et magisk tvangsmiddel, uavhengig av bønneformålet.
I stedet bør vi tenke at uttrykket «i Jesu navn» handler om å identifisere seg med Jesu oppdrag fra Faderen, nemlig herliggjørelse av Faderens navn. Navnet representerer personen og personvesenet hans. Det betyr at når vi ber om noe som uten forbehold herliggjør Gud Faders navn, da har vi et bønneformål som er forenlig med å be i Jesu navn. Og det er det Jesus knytter oppfyllelsesløfte og gledesløfte til i v. 23 og 24.
