Prekenteksten består av to underavsnitt fra «Jesu menighetstale» (Matt 18). Først – lignelsen om den bortkomne sauen:
12 Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som er kommet bort? 13 Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke gikk seg vill.
Lignelsesfortellingen er enkel og klar. En av hundre sauer blir borte. Eieren forlater de 99 og leter etter den ene, og gleder seg når han finner den. (For flere lignelsesdetaljer: se parallell-teksten i Luk 15:3ff). Så kommer vi til Jesu lignelsestolkning:
14 Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt.
Her sier Jesus at den bortkomne sauen er bilde på en fortapt synder som opprinnelig tilhørte Gud. Gjenfinning av sauen er bilde på en synders omvendelse. Dette er i virkeligheten et paradoks: Egentlig er det Gud selv som handler når vi mennesker omvender oss. Det er dypest sett ikke vi som finner Gud, men Gud som finner oss. Av oss selv kan ingen omvende seg. Bare Gud kan dét. Derfor bør vi be slik: «Omvend meg du, Gud. Så blir jeg rett omvendt.» (sml Jer 31:18).
I lignelsestolkningen er det nemlig Den treenige Gud som motsvarer fårehyrden som leter opp det bortkomne fåret. Dette hyrdeidealet finner vi i lignelsens gammeltestamentlige røtter: Sal 23, Esek 34 sml Johs 10.
Neste underavsnitt handler om brodertukt eller menighetstukt, sitat:
15 Men om broren din synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet broren din.
Begrepet «bror» er grammatisk hankjønn, men saklig felleskjønn. Bibelen regner det ikke for kjønnsdiskriminerende å ordlegge seg slik. Teksten handler så enten (1) om den situasjonen at en bror «synder» eller (2) at han «synder mot deg». Noen av de eldste håndskriftene mangler preposisjonsleddet «mot deg», mens et overveldende flertall av tekstvitnene har det med. Leon Morris skriver at man ut fra sammenhengen i avsnittet uansett kan slutte at Jesus bare har ment å uttale seg om situasjonen når en bror synder «mot ham selv», og ikke generelt når brødre i menigheten synder.
Jesus sikter da neppe til alle slags småforseelser, men til den situasjonen som foreligger hvis en troende bror krenker oss med en synd som samtidig binder ham selv til fortapelsens vei. Det må altså dreie seg om kvalifisert ubotferdighet.
Om denne situasjonen sier Jesus at troende ikke skal sette seg til å vente, men straks oppsøke vedkommende på tomannshånd. Formålet er så ikke å få rett på egne vegne, men å «vinne ham», dvs. vinne ham tilbake til syndsforlatelsens nåde. Dette er altså poenget med «brodertukt» eller «menighetstukt». Det dreier seg ikke om tukt for tuktens skyld, men om å skape nye kanaler for Guds nåde. Jesus fortsetter:
16 Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn.
Dette er den første av to oppfølgende prosedyreregler. Hvis den første samtalen ikke greier å åpne for Jesu syndstilgivelse, skal flokken av innvidde deltakere økes med et par stykker. Jesus pålegger oss her å praktisere en regel fra 5.Mos 19:15 som forbyr dom på basis av bare ett vitnes ord. Rettssikkerheten må ikke være skrøpelig under kristen brodertukt. Vitnenes oppgave er å bevitne at gjerningsmannen er blitt riktig konfrontert og å minne om hvor viktig det er å ikke falle ut av nådestanden. Jesus fortsetter:
17 Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!
Dette er det tredje og alvorligste trinnet i prosessen. Fremdeles er formålet ikke å henge den skyldige ut til spott og spe, men å «vinne din bror» (v 15), altså få ham til å omvende seg. Målet er her å innhente lokalmenighetens hjelp til å etablere den manglende kanalen for Guds nåde inn i den ubotferdiges hjerte.
I v 17 bruker Jesus begrepet «menigheten». Det betyr lokalforsamlingen, det alminnelige prestedømmet (gr: «ekklesía» = forsamling, menighet). Det er lokalmenigheten som er kristelig «høyesterett» i brodertuktspørsmål.
Uttrykket «være som en hedning og en toller for deg» omtales ofte som «brudd på det åndelige fellesskapet». Vi stenger ikke kirkedørene. Vi slutter ikke å være vennlige. Og vi slutter slett ikke å lengte etter at den ubotferdige broren skal finne veien tilbake til Guds nåde. I samme øyeblikk som han det gjør, inkluderer vi ham på nytt.
Oppsummeringsvers:
18 Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.
Til dette verset fins det én parallell i Matt 16:19 og én i Johs 20:23. I Matt 16:19 er det Peter som får himmelrikets nøkler med rett til å binde og løse synder. Her i vers 18 gis samme rett til alle troende (sml tiltalen «dere»). Det viser at det egentlig er lokalforsamlingen, det alminnelige prestedømmet, som har fått dette oppdraget. Parallellstedet i Johs 20:23 er også viktig. For det viser at det er i kraft av Den Hellige Ånds fylde og apostolisk veiledning vi skal bruke binde- og løsenøklene.
Uttrykket «binde på jorden» svarer til det vi ovenfor har skrevet om å bryte det åndelige fellesskapet. Også døren til evig frelse vil da bli stengt for den som utelukkes. Uttrykket «løse på jorden» betyr å inkludere den utestengte igjen (nemlig: fordi vedkommende nå har bedt Herren om syndenes forlatelse). Da åpner Jesus samtidig himmelrikets dører for vedkommende.
I jødiske synagogemenigheter fins det regler av beslektet slag. Også der skiller man mellom «det lille bann» (= utstøtelse i 30 dager) og «det store bann» (= varig utstøtelse). Reformasjonen tok opp disse trådene i bekjennelsesskriftet «De Schmalkaldiske artiklene» (se art 7 og 9, sml 1.Kor 5:5 og 2.Tess 3:6-15).
