Publisert

Guds kjærlighets frelsesplan


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Søndag før pinse
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Sak 14,6-9 eller Apg 26,1-3.20-29
 Åp 21,22-27
Prekentekst: Joh 3,16-21
Fortellingstekst: 1 Mos 11,1-9
Poetisk tekst: Salme 27,1.4-5.11.13

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra slutten av Jesu samtale med Nikodemus om natten. Det betyr at vi innledningsvis må huske hva dén samtalen handlet om. Nikodemus innledet den med å spørre Jesus om han var noe mer enn «en lærer kommet fra Gud» (v 2). Jesus gir Nikodemus et langt og innholdsrikt svar. I første del forklarer han læren om gjenfødelsen (v 3-10).

Nikodemus hadde her problemer med å forstå hvordan han som godt voksen mann kunne bli født en gang til. Jesus svarte på dette i samtalens del to. Der informerte han Nikodemus om «himmelske ting»: at Jesus kan gjenføde fordi han selv er kommet fra Gud Fader, at han er steget ned til menneskene på jorden fordi han er sendt av Gud med et oppdrag, og at Menneskesønnens ifølge Faderens oppdrag skal løftes opp på en stang «på kobberslangens vis», for at hver den som tror på ham skal ha evig liv (v 11-15, sml 4. Mos 21:4ff).

Sammenlignet med Nikodemus' opprinnelige spørsmål, har Jesus her allerede gitt Nikodemus et utførlig svar. Jesus er virkelig noe mye mer enn bare en lærer kommet fra Gud. I tillegg er han selve verdens frelser.

Men Jesus har, idet vår tekst begynner, likevel mer å si til Nikodemus om frelsesplanens innhold og vesen, sitat:

16 For så har Gud elsket verden at han ga Sønnen sin, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Dette verset er Bibelens mest kjente vers: «den lille Bibelen». Det begynner med ordet «for», en begrunnelseskonjunksjon som knytter tanketråden bakover til versene like foran. Også neste konjunksjon, «så», understreker dette.

På grunnspråket står det «houtóos», en adverbiell konjunksjon som hos Johannes alltid ligner et måtesadverb: «slik», «således», «på den måten». Den lille Bibelen bør derfor antagelig ikke oversettes «for så høyt elsket Gud», men heller «for slik (= på kobberslangens vis) elsket Gud ...».

Begrunnelsen for Jesu nedstigning til jorden og oppløfting på en stang er angitt med verbet «elske». Det angir selve startpunktet for Guds frelsesplan. Johannes informerer oss gang på gang om den inderlige kjærlighetsrelasjonen innenfor Guds treenighet. Faderen elsker Sønnen, og Sønnen elsker Faderen. Like gjensidig er kjærligheten mellom Faderen og Ånden. Og mellom Sønnen og Ånden.

Ut av denne «indre-trinitariske» kjærligheten strømmer Guds kjærlighet mot vår verden, trass i at den er en fallen verden. Gud elsker ikke verden fordi den er fallen, men trass i at den er fallen. Derfor sendte Gud Jesus.

Følgesetningen i v 16 begynner med «at»: på den måten elsket Gud verden «at han gav Sønnen sin, den enbårne». At Jesus er «enbåren» (= «ene-født»), betyr at Gud ikke har andre sønner enn Jesus. Likevel gav Gud ham til å dø på en stang.

Formålssetningen i v 16 begynner så med «for at». Formålet med Guds kjærlighetsgave er angitt både negativt avgrensende og positivt stadfestende: Hver den som tror på Jesus, «skal ikke fortapes» (gr: ap-óllymi = ødelegge, gå til grunne, gå fortapt), men ha evig liv.

Det er dette formålet Jesus så utdyper i de følgende versene om dom og frelse:

17 For Gud sendte ikke Sønnen sin til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Verbet «dømme» (gr: «krínein») har to betydningsretninger som det her er viktig å skille mellom. (1) Det kan betegne en i og for seg nøytral handling: å dømme med enten fellende eller frikjennende dom, slik alle dommere i utgangspunktet er ansatt for å gjøre (dømme = «være dommer»). (2) Men her har ordet den andre betydningen: å avsi en fellende dom (dømme = dømme skyldig).

Jesus er ganske visst sendt oss som verdens dommer (Joh 5:27, 9:39). Men det egentlige formålet han kom for, er ikke den fellende dommen over vår falne verden, men for å etablere en frikjennelsesordning for hver den som i tro vil ta imot den.

Slik er forskjellen mellom de to domsslutningene:

18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Også i dette verset har ordet «dømmne» ikke den nøytrale betydningen, men den fellende betydningen: Den som tror på Jesus blir ikke dømt med Guds fellende dom. Den som ikke tror, er i en forstand allerede dømt med fellende dom, i kraft av sin egen vantro. Den dommen er dypest sett selvpåført.

Slik er forskjellen på de to domsslutningenes dypeste vesen og natur:

19 Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for gjerningene deres var onde. 20 For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at gjerningene hans ikke skal bli refset. 21 Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at gjerningene hans kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.

Johannesevangeliet gir oss igjen og igjen de viktige begrepsparene lys og mørke, godt og ondt, løgn og sannhet. I dette lille avsnittet bruker Jesus begrepene for å undervise Nikodemus (og oss) om de to domsslutningenes forskjellige vesen og natur: Jesus kom inn i vår falne verden som verdens lys, sier v 19, men menneskene «elsket mørket fremfor lyset». Det er en refleks av menneskenaturens iboende ondskap. Selve dette valget er så den egentlige domsslutningen, dypest sett en selvpåført dom. Den er avlet av vår egen ondskap, og den beror på vår angst for å få ondskapen avslørt under Guds avslørende lys (v 20).

Men til forskjell fra den fellende dommen fins det også en frifinnelsesdom. Den tildeles dem som tror på Jesus (v 18). For de valgte å «gjøre sannheten» og å «komme til lyset» (v 21). Også deres gjerninger vil der bli avslørt. Men avsløringen vil viser at de frikjente som følge av sin tro kom til å leve et liv der gjerningene deres var «gjort i Gud» (v 21).

Og slik ser det altså ut til at Jesus avsluttet svaret sitt til Nikodemus. Ifølge Joh 7:45ff og 19:38ff ser det ut til at Nokodemus fra nå av ble en av dem som nettopp levde livet sitt i Jesu lys.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  3: 16-21

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.