Grunnlovsdagens evangelietekst er hentet fra Marias lovsang, «Magnifikat», som ellers først og fremst er prekentekst på Maria Budskapsdag. Noen ganske få latinske manuskripter til vers 46 har Elisabets navn på forfatterplass i stedenfor Maria. Denne lesemåten er svakt bevitnet og har knapt krav på interesse. Ikke desto mindre fins det en gruppe forskere som forsvarer selve påstanden (men ikke lesemåten): Lovsangen passer bedre i Elisabets munn enn i Marias, mener de. I. H. Marshall går gjennom argumentene deres – og forsvarer med egne argumenter at lovsangen likevel passer bedre i Marias munn enn i Elisabets, se Marshalls Lukas-kommentar.
Bred enighet er det derimot om at Marias lovsang følger forbildet fra Hannas lovsang i 1Sam 2:1-10, en lovsang som Hanna skrev etter å ha fått bønnesvar mot barnløshetsproblemet sitt.
Forut for vår tekst har Jesu mor takket og lovprist Gud for gaven hun selv har fått. Idet vår tekst begynner, blir lovsangens perspektiv generelt og universelt, sitat:
50 Hans (=Guds) miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.
Maria gir oss her ekko fra en opplysning om Gud som står å lese i Tibudsloven: Gud viser miskunn i tusen ledd mot dem som frykter han (se 2 Mos 20:6). Ordet «miskunn» er et substantiv som er i familie med det greske verbet vi synger i gudstjenestesalmen «Kyrie eleison» (= «Herre miskunne deg»). Guds miskunn er det samme som Guds paktstroskap. Maria nevner ikke de tusen generasjonene, men bruker et beslektet uttrykk for uendelighet: «fra slekt til slekt». Det betyr «fra generasjon til generasjon», dvs «ned gjennom alle tider».
Legg merke til hvordan Maria slutter seg til budet om å «frykte» Gud, dvs å ha age og ærefrykt for Gud. Maria understreker at det er den som frykter Gud, som får del i Guds miskunn. Gudsfrykt-tanken er altså meget viktig.
Så retter Maria oppmerksomheten mot Guds styring av verdenshistorien:
51 Han gjorde storverk med armen sin, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker.
52 Han støtte mektige ned av tronene deres og opphøyet de små.
53 Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.
I vers 51-53 bruker grunnteksten en fortidsform som kalles «aorist». Det er mulig at denne formen her må oppfattes som «iterativ perfektum» slik at den beskriver hva Gud alltid gjør. Eller det kan være tale om en «profetisk perfektum», som forteller om fremtidsbegivenheter som er påbegynt, men ennå ikke fullført, men som Maria her foregripende omtaler som fullførte.
I v 51-53 kan vi også studere fenomenet «leddenes parallellisme». Det vil si at versets første ledd langt på vei sier det samme som versets andre ledd, men med litt forskjellige ord. Leddenes parallellisme er svært vanlig i bibelsk poesi, og er en viktig grunn til at den bibelske salmediktingen tåler så godt å bli oversatt til all verdens språk.
På tre forskjellige måter utfolder Maria i disse tre versene en ny tanketråd: Det Gud av miskunn og godhet gjør mot Maria, det svarer på en prikk til det Gud generelt bruker å gjøre mot menneskene.
At Gud gjør «storverk» (v 51a) vil si at han gjør mektige frelsesgjerninger. At han «sprer overmodige» (v 51b) vil si at han ikke bare frelser, men også dømmer. V 51 er ellers et av beleggene for at Bibelen bruker uttrykket «hjertet» som betegnelse for tankenes bolig.
At Gud støter mektige konger med fra tronene deres (v 52a) og opphøyer småfolk (v 52b), svarer ikke minst til ting som står å lese i Daniels bok (se f. eks Dan 2 og Dan 7). Men det betyr i sin tur at v 52 i vår tid til og med gjelder for superstater.
Og at Gud metter hungrende (v 53a), men sender rikfolk «tomhendte bort» (v 53b), er nok en side ved Guds godhet som Bibelen (og historien) er full av vitnesbyrd om: Guds sosiale rettferdighet.
På grunnlovsdagen er det i lys av denne evangelieteksten ikke unaturlig å forkynne tekstens oppgjør med «makt-er-rett»-filosofien. Sanne og rette etiske idealer og moralnormer har krav på rang foran makthaveres luner og nykker. Det er ikke slik at den som har inntatt en kongetrone eller vunnet et valg deretter står fritt til å gjøre hva han vil. Men det er tvert imot slik at alle styresmakter, uten hensyn til tid, sted og historisk situasjon, har pålegg fra Gud om å følge naturrettens og menneskerettenes bud – først og fremst. En styresmakts oppgave er å tjene Gud ved å verne og forsvare landets innbyggere.
Grunnlovsdagens gammeltestamentlige lesetekst fra Salme 127 har inspirert v 6 i fedrelandssalmen av Elias Blix: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. …» (NSny 757, 6). På lignende vis er også tekstene i de andre versene i de forskjellige salmene for 17. mai fulle av ekko fra Bibelens sosialetiske budskap til nasjoner og styresmakter.
Dypest sett handler dette om budskapet i Tibudslovens første bud. Det kan vi se i evangelieteksten fra Marias lovsang ovenfor. Og det samme kan vi studere i alle de andre bibeltekstene og salmeversene for Grunnlovsdagen.
Budskapet i Første bud handler dels om Guds forangående nåde: «Jeg er Herren din Gud, som første deg ut av Egypt, av trellehuset.» Og dels handler det om Guds kongelige ære: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» «Du skal elske Herren din Gud fremfor alt annet.»
I Store Katekismes avsnitt om foreldrebudet kan man ellers lese viktige og klargjørende refleksjoner med henblikk på landenes og nasjonenes bibelske sosialetikk.
Ved Grunnlovens 200-års-jubileum i 2014 vil det påhvile alle forkynnere et spesielt ansvar for å få frem at landet vårt i de 200 årene i rikelig mål har fått ta imot Guds nådige omsorg, vern og frelse – tvers gjennom de forskjellige historiske krisene Norge har gjennomlevd. Derfor bør vi ved jubileet på nytt bøye oss for Gud i ydmyk ærefrykt og takknemlighet – og be om at Guds miskunn fortsatt må bli værende over oss «fra slekt til slekt». Som Maria sier det i v 50 ovenfor.
