Publisert

Helgenliv til Gud Faders ære


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Allehelgensdag (1. søndag i november)
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Salme 84,2-8
 Hebr 12,1-3
Prekentekst: Matt 5,13-16
Fortellingstekst: Åp 1,9-11a; 21,1-5
Poetisk tekst: Salme 126

På Allehelgensdag skal alle de avdøde troende, som er gått foran oss inn i fullendelsen, være de jordiske forbildene våre. De er bibelsk kristendoms sanne helgener. Sammen med Guds ord skal de kalle oss til frelse og helliggjørelse. Det er avsnittet straks etter saligprisningene i Bergprekenen som er prekentekst på Allehelgensdag. Avsnittet er ikke så lite av et overskriftavsnitt foran hele resten av Bergprekenen, sitat:

13 Dere er jordens salt! Men om saltet mister kraften sin, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og trakkes ned av menneskene.

Jesus begynner her med et betont «dere». Slik henvender han seg til dem som han nettopp har prist salig av bare nåde i de forangående saligprisningene. Det vil si: Jesus henvender seg her til alle troende disipler.

Til dem sier han i konstaterende presens-form at de ER jordens salt. Forklaringen på dette er at Jesus, idet han gir hver troende nåde og status som frelst synder, også tildeler oss kvalitet som jordens salt. I utgangspunktet er vi ikke det. Men Jesus tildeler oss ved nådetildelingen en ny status så vi fra samme øyeblikk likevel er å regne som jordens salt.

Jesu bruk av saltbildet er blitt tolket på to-tre måter. Salt på Jesu tid kom ofte fra Dødehavet. En av tolkningene av uttrykket «jordens salt» tolker jorden i betydningen «åkerjorden». I så fall sikter Jesus til den slags bruk av dødehavssalt som en fant (og finner) hos bønder. De strør dødehavssalt på gjødselhauger og moldhauger for å bekjempe ugress. På samme måten skal vi kristne ifølge denne tolkningen bekjempe etisk ugress i menneskefellesskapet på jorden.

Personlig tror jeg mer på en annen tolkning. For saltets hovedfunksjon er ikke ugressbekjempelse, men matvarekonservering og smakstilsetning. Alle som har saltet kjøtt og fisk, vet hvordan saltet trekker inn i matvarene og hindrer dem i å gå i forråtnelse. «Jorden» betyr da neppe «åkerjorden», men «menneskene på jorden». Å være salt i folkefellesskapet på jorden er å hindre det i å gå i åndelig forråtnelse.

Med denne tolkningen handler dette verset om å ha samme funksjon som de ti rettferdige i Sodoma by (se 1.Mos 18:32). I kraft av sin blotte eksistens i samfunnet vil troende mennesker motvirke samfunnets åndelige forråtnelse og utsette undergangen.

Mot denne tolkningen er det blitt innvendt at salt kjemisk sett ikke kan bli «kraftløst». Men denne innvendingen rammer ikke dødehavssalt. For det inneholder kjemisk salt. Men det inneholder også andre kjemiske stoffer i til dels store mengder. Utvannet dødehavssalt har disse andre stoffene i behold og ser fortsatt ut som salt. Derfor kan man likevel om dødehavssalt si at det kan bli «kraftløst». Uansett bilde er kraftløshet ellers fullt mulig, og svært aktuelt, i åndelig henseende, når vi holder oss til tolkningen av saltets bilde.

Ordet om at det kraftløse saltet skal «kastes ut og tråkkes ned», har brodd mot frafalne troende, som ikke vil bære troens frukter.

Hvis vi ellers skal forstå denne teksten, må vi fremfor alt forstå hvordan veien går fra konstatering til formaning. Jesus innleder med å konstatere at alle disipler «er» jordens salt. Først deretter formaner han oss til å være det som vi allerede er. Jesu sier: «Bli slik som Jesus har gjort deg». «Virkeliggjør den saltkraften som Jesus allerede har tilkjent deg». Så skifter Jesus bilde:

14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

I dette verset gjentar Jesus det samme saklige poenget som i v 13, men med lys som bilde istedenfor salt. Jesus sier først konstaterende at vi «er» verdens lys. At vi er lys betyr samtidig pr. motsetning at verden forøvrig ligger i mørket (sml Joh 8:12, 9:5, 12:35, sml Ef 5:8, Fil 2:15) Mørket er bilde på det etisk onde, forfallet i verden. Lyset er bilde på frelse og salighet, og alt som er etisk godt. Ikke i egen kraft er disiplene lys. Det er det bare Jesus som er. Men Jesus tildeler oss, idet han frelser oss, kvalitet som Jesu lysbærere.

Lignelsen om byen på fjellet følger denne konstateringen opp med en formaning. Bildet i lignelsen er byen på fjelltoppen. Lignelsens poeng angis slik: den «kan ikke skjules». Når Jesus i frelsesverket har gjort oss til bærere av Guds ords lys, må vi sørge for å være nettopp det. En tilsvarende lignelse følger:

15 Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

Denne lignelsen har samme poeng og samme tolkning. Bilder er nå en oljelampe (ovenfor oversatt «et lys») i et vanlig hus for småkårsfolk. Etter mørkets frembrudd har man bare råd til å tenne én lampe. Den må betjene alle i huset. Derfor er det utenkelig at noen skulle skjule den. En «skjeppe» er egentlig en bøtte som brukes som måleredskap i landbruk og fiske, antagelig omtrent dobbelt så stor som våre vaskebøtter. For å få best mulig lys setter man lampen i en lampeholder eller i en lysestake.

Så tolker Jesus begge lyslignelsene:

16 Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise Far deres i himmelen.

Bildet av byen på fjellet, og bildet av lampen i lampeholderen, svarer til troende disiplers lyskraft i denne verdens mørke. Begge lignelsenes funksjon er å gi oss en formaning: Fordi alle troende allerede er lys i verden (ved at Jesus har gitt oss sin egen lyskraft), må vi la Kristuslyset vårt skinne for dem vi møter.

Troens frukter kalles her i v 16 «de gode gjerningene dere gjør». Kristne MÅ gjøre gode gjerninger. Vi skal og bør være annerledes enn verden. Tilpasning til mørket er jevngodt med frafall fra Herren.

Legg avslutningsvis merke til uttryksmåten til slutt i v 16. De gode gjerningene våre skal ikke henlede oppmerksomheten på oss disipler, men peke på Faderen. Det er som hans ydmyke og selvutslettende tjenere vi skal betjene medmenneskene våre med gode gjerninger. Han alene skal ha all ære.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  5: 13-16

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.