På Første søndag i fastetiden er det avsnittet om Jesus i Getsemane som er satt opp som evangelietekst. På den måten blir søndagen enda mer av en utblikksøndag mot Jesu lidelseshistorie enn før.
Det var denne tekst som i 1860 inspirert den amerikanske forkynneren Edward P. Hammond til å skrive salmen «Hin time i Getsemane». Han skrev den under et besøk i Getsemanehagen i Jerusalem. På norsk er det en utbredt oppfatning at det er den nynorske teksten som er best: «Du sorgtyngd inn i hagen kom/ Og stridde sårt for oss./ Du tok vår synd, vår død og dom,/ Du bar det til din kross.»
Hos Matteus skildres Peters overmodige erklæring om aldri å svikte Jesus, like foran vår tekst. Deretter skriver Matteus slik:
36 Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham.
Stedsnavnet Getsemane heter på arameisk Gat Sj'manei. Det er i Joh 18:1 vi leser at det var en hage. Navnet tyder på at den kan ha rommet både oliventrær og en oljepresse. Som åsted for Jesu tunge bønnekamp fremtrer Getsemanehagen som kontrast og motstykke til Edens hage, der den første Adam falt i synd (sml Rom 5:12ff). De tre følgesvennene i v 37 er Peter, Jakob og Johannes. I likhet med Peter, hadde også Jakob og Johannes avgitt nokså skråsikre løfter om å kunne «drikke samme beger» som Jesus (se episoden i Matt 20:20ff).
Slik fortsetter Matteus:
38 Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.
I dette verset ordlegger Jesus seg nokså likt med Salme 42:6 + 11 og 43:5. «Min sjel» er en svært inderlig bibelsk måte å omtale seg selv på. Uttrykket «bedrøvet til døden» utvider og forsterker salmesitatet, og henspiller trolig på Jona 4:9. Når Jesus ber de tre disiplene om å våke «med meg», vitner det om hvor tungt Jesus nå hadde det. Men våking ville også ha vært en hjelp for de tre disiplenes selv. For skulle de ha holdt løftet om ikke å svikte Jesus, var det nå de måtte ha forberedt seg ved å våke og be.
Så kommer vi til den første av Jesu tre Getsemanebønner:
39 Og han gikk et lite stykke fram, falt på ansiktet sitt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.
Jesu første Getsemanebønn inneholder et undersøkende spørsmål til Faderen: «Er det mulig ...» Men Jesus stiller samtidig sin egen vilje i dyp lydighet inn under Faderens vilje: «Ikke som jeg vil ...».
Jesus bruker i Getsemanebønnene uttrykket «beger» (gr: «potéerion» = hebr: «kos»). Jesus bruker det som samlenavn på det han nå skulle lide. Begerbildet brukes i GT flere steder om Guds vredes beger (Salme 11:6, Jes 51:17, Esek 23:32f). Men det brukes også om Guds frelses beger (Salme 116:13). Og det er her i Getsemaneavsnittet vi lærer at begge begrene dypest sett er samme beger: Gud lar Jesus drikke Guds vredes beger i vårt sted. Slik forvandler han det til det frelsesbegeret som festreisesalmen synger så lengselsfullt om.
De to følgende versene viser oss kontrasten mellom Jesus og vårt skrøpelige synderkjød:
40 Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! 41 Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.
Etter dette kommer vi til Jesu andre og tredje Getsemanebønn:
42 Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. 44 Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene.
I andre Getsemanebønn endrer Jesus ordlyd i bønnen sin, sammenlignet med første bønn. Jesus spør ikke lenger Faderen «om det er mulig» at lidelsesbegeret kan gå ham forbi. I stedet har Jesus gjennom våking og bønn fått styrke til å underordne egenviljen sin under Faderens. Og nå (v 42) er det dét Jesus gir uttrykk for, sitat: «Kan ikke dette begeret gå meg forbi ... så skje din vilje» (sml Hebr 5:7ff).
Legg merke til at Jesus i v 42 tiltaler Gud med et inderlig eiendomspronomen: «Min Far» (mange håndskrifter har samme ordlyd også i v 39). Det vi her ser Jesus gjøre, er å be en analog versjon av Fader vår. Han tiltaler Gud med parallelluttrykket «Fader min». Han ber tredje bønn: «Skje din vilje». Og han impliserer også sjette bønn: «Led oss ikke inn i fristelse».
Både her og i Fadervårs originaltekst (Matt 6:9ff) står verbet «skje» på gresk i en grammatisk form som heter tredje-persons-imperativ. På norsk har vi denne formen i uttrykket «Leve brudeparet». Oversettelsen blir en nyanse feil hvis vi omskriver med en la-setning: «La viljen din skje». (sml: «La brudeparet leve»). Derfor er det språklig riktigere å oversette med norsk imperativ: «Skje din vilje ...».
Også opplysningen i v 44 om at Jesus i tredje Getsemanebønn ba «med de samme ordene» er mer tro mot grunnteksten enn om vi oversetter «ba den samme bønnen».
Så sluttet teksten vår med et fastebudskap:
45 Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.
Kommentarer flest forstår Jesu ord om de tre disiplenes fortsatte søvn som en mild irettesettelse. Jesus vet og forstår at vi mennesker har et «skrøpelig kjød» (se v 41b ovenfor). Men han vet også at skal vi kunne ha motstandskraft i den onde timen, vil vi trenge å våke og be sammen med Jesus (se v 41a).
Hvem er så de «synderne» Jesus nevner i v 45b? Teksten selv viser oss i fortsettelsen til: (a) en av Jesu egne disipler (= Judas), pluss (b) den saduceiske yppersteprestens vaktsoldater, pluss (c) det saduceiske flertallet i Det høye råd, pluss (d) Pilatus og romerne. I en sum: Her står vi alle likt, vi syndere.
