Hun frydet seg i Guds frelse

Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Maria budskapsdag
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Jer 33,14-17
 Ef 1,3-6
Prekentekst: Luk 1,46-55
Fortellingstekst: Luk 1,26-38
Poetisk tekst: Salme 113,4-7

Etter at juledag ble tidfestet til 25. desember, ble Maria Budskapsdag tidfestet til 25. mars (eller deromkring), en normal svangerskapsperiode tidligere. Etter annen tekstrekke er Marias lovsang, «Magnifikat», søndagens prekentekst. Slik ordlegger Jesu mor seg:

46 Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser,

Disse to versene er utformet med det som kalles «leddenes parallellisme». Det vil si at første ledd langt på vei sier det samme som annet ledd, men med litt forskjellige ord. I dette tilfelle betyr uttrykkene «min sjel» i v 46 og «min ånd» i v 47 det samme.

Begge er en poetisk høytidelig måte å si «jeg» på. Maria «opphøyer» Herren, dvs. proklamerer hans storhet, og får frydefull glede som returgave. Uttrykket «Gud min frelser», motsvarer det gammeltestamentlige uttrykket «min frelses Gud» (sml Salme 24:5, 25:5, Mika 7:7 etc). Så følger det to vers med begrunnelser:

48 fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er navnet hans.

Uttrykket «se til» brukes ofte om Guds omsorgsfulle kjærlighet. Når Maria omtaler sin egen «ringhet», sikter hun antagelig for det første til at hun i verdens øye er en ubetydelig kvinne av småkårsfolk, og for det andre at hun også selv kjenner seg liten i møte med Gud.

Neste begrunnelse er at alle slekter «fra nå av» skal prise Maria salig. «Fra nå av» sikter sikkert til at slektningen hennes, Elisabeth, et øyeblikk i forveien hadde startet den verdenshistoriske serien med saligprisninger (se 1:42ff). På lignende vis gledet Lea seg i 1.Mos 30:13 over hvor lykkelig kvinner ville prise henne, mens Hanna i 1.Sam 1:11 på direkte motsatt vis måtte sukke over ulykken som tynget henne.

Maria proklamerer ikke her mariadyrkelse, men taler profetisk om hvordan navnet hennes skal bli verdenskjent og æret som følge av Jesu underfulle unnfangelse og fødsel. Marias navn får historisk glans fra Jesu navn.

Begrunnelse nummer tre er mer generalt utformet: Herren har gjort «store ting» mot Maria. Her sikter Maria sikkert til det oppdraget engelen gav henne: Å bli mor til Guds enbårne sønn (sml 1:35).

Den siste delen av v 49 kommer som en tilføyelse til lovprisningen av Gud i v 46-47. Gud kalles «den mektige» slik som i mange salmer. Om Guds navns hellighet, se 2.Mos 3:14f, Tredje bud og Fadervårs tredje bønn. Slik oppsummerer Maria:

50 Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

Maria gir oss her trolig ekko fra en opplysning om Gud som står og leser i Tibudsloven: Gud viser miskunn (= paktstroskap) i tusen ledd mot dem som frykter han (se 2.Mos 20:6). Maria nevner ikke de tusen generasjonene, men bruker et beslektet uttrykk for uendelighet: «fra slekt til slekt». Det betyr «fra generasjon til generasjon», dvs. «ned gjennom alle tider».

Legg merke til hvordan Maria slutter seg til budet om å «frykte» Gud, dvs. å ha age og ærefrykt for Gud. Så retter Maria oppmerksomheten mot Guds styring av verdenshistorien:

51 Han gjorde storverk med armen sin, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. 52 Han støtte mektige ned av tronene deres og opphøyet de små. 53 Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.

Også i disse versene kan vi studere «leddenes parallellisme». På tre forskjellige måter utfolder Maria her en ny tanketråd: Det Gud gjør av miskunn og godhet mot Maria, det svarer på en prikk til det Gud generelt bruker å gjøre mot menneskene. Antagelig motsvarer fortidsformen i alle tre versene en type hebraisk gammeltestamentlig «profetisk perfektum»: Slik er Gud alltid, slik er han fremdeles.

At Gud gjør «storverk» vil si at han gjør mektige frelsesgjerninger. At han «sprer overmodige» vil si at han ikke bare frelser, men også dømmer. V 51 er ellers et av beleggene for at Bibelen bruker uttrykket «hjertet» som betegnelse for tankenes bolig. At Gud støter mektige konger med fra tronene deres og opphøyer småfolk, svarer ikke minst til ting som står i Daniels bok.

Det betyr at dette til og med gjelder for superstater. Og at Gud metter hungrende, men sender rikfolk «tomhendte bort», er nok en side ved Guds godhet som Bibelen (og historien) er full av vitnesbyrd om: Guds sosiale rettferdighet. Så flyttet Jesu mor blikket mot Jesu eget folkeslag, Israel og jødefolket, og dets plass i Guds frelsesplan:

54 Han tok seg av Israel, tjeneren sin, for å komme i hu sin miskunn, 55 – slik han hadde talt til fedrene våre – mot Abraham og ætten hans, til evig tid.

Disse to versene kan leses som en liten sammenfatning av hele GT, fra 1. Mos 12:1 til Mal 4:6. Gud glemmer ikke løftene til Israel, sier Maria. Hun sikter trolig til både frelsesløftene, hedningemisjonsløftene og landløftene. Fokuseringen på Israel er ellers karakteristisk for de to første kapitlene av Lukas-evangeliet. Jesu jødiskhet poengteres der sterkt. Vi må aldri tenke smått om Israels plass i Guds frelsesplan, impliserer Maria. Legg merke til at Gud ifølge v 55 har tenk å fortsette med å vise miskunn mot Israel og Abrahams ætt «til evig tid». Jesu mor lærer ikke erstatningsteologi!

Forkynnelsen på Maria Budskapsdag bør naturligvis hente innhold fra det som faktisk står i prekenteksten. Men dessuten må den være båret av det læremessige poenget i unnfangelsesunderet, se 1:35. Det må forkynnes at unnfangelsesunderet er et ekte under og at det inkluderer både inkarnasjonslære, tonaturlære og treenighetslære. Forkynnelsen bør ofte ha en apologetisk tone. For de naturlovene som får folk til å tro at unnfangelsesunderet er naturlovstridig, er jo bare statistiske sannsynligheter.

Statistikk kan aldri motbevise unntak. Dessuten er det korttenkt å tro, som superdarvinistene, at de første menneskene gjerne kunne bli til uten både mor og far, men samtidig nekte å godta at Jesus kunne bli til uten jordisk far.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  46 - 55

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
  Flere ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.