Publisert

Hun som drakk levende vann


Ca leselengde:
6 min

Tekst: Odd Sverre Hove



3. søndag i åpenbaringstiden
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Jes 55,1-3
 Åp 22,16-17
Prekentekst: Joh 4,4-26
Fortellingstekst: Luk 2,40-52
Poetisk tekst: Salme 36,6-10

I vår tekst er det en samaritansk kvinne som får bli kjent med Jesus. Da oppdager hun at han er Guds Levende Vann, og Guds Messias. Kvinnen tar Jesus på ordet, drikker av det levende vannet og får frelse og salighet i gave.

Teksten begynner med rammeopplysninger og fortsetter med første replikkrunde (av i alt syv):

4 Jesus måtte reise gjennom Samaria. 5 Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob ga sønnen sin Josef. 6 Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette timen. 7 Da kommer det en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke! 8 Disiplene hans var gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Den samaritanske kvinnen sier til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere.

Sykar ligger den dag i dag i dalen ved de to fjellene Garisim og Ebal. Jakobsbrønnen ble ødelagt av terrorister i 2002. Den er over 30 meter dyp og to meter bred. Samaritanerne fins ennå. De regner fremdeles bare GTs Mosebøker som hellig skrift.

Den samaritanske kvinnen kom til brønnen ved middagstid. Det var et ukurant tidspunkt, kanskje fordi hun ikke likte å gå sammen med andre kvinner. Jesus bryter et tabu ved å snakke til henne. I annen replikkrunde introduserer Jesus det levende vannet:

10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann! 11 Kvinnen sier til ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vannet fra? 12 Du er da vel ikke større enn faren vår Jakob, som ga oss brønnen og selv drakk av den, og likeså sønnene hans og buskapen hans?

Ifølge v 10 var det to ting den samaritanske kvinnen var uvitende om: Guds gave, og Jesu identitet. Uttrykket «levende vann» (hebr «majim khajim», gr: «hydoor tzoón») er bevisst flertydig. Fysisk betegner det sundt vann. I GT har det ofte overført betydning og er bilde på Gud (Jer 2:13), på endetidens frelse (Sak 14:8, Esek 47:9) og på Åndens bortvasking av synder (Jes 1:16ff, Esek 36:26ff). Men også Jesus er levende vann. Og alt Guds ord, både lov og evangelium, er levende vann.

Jesus neglisjerer kvinnens retoriske spørsmål og fortsetter i stedet å beskrive levende-vann-gaven:

13 Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann!

Legg i v 14 merke til hvordan også Åndens helliggjørende gjerning inkluderes i begrepet levende vann (sml Joh 7:38). Samtalens når i v 15 et høydepunkt. Kvinnen tar Jesus på ordet og ber om levende vann. I fortsettelsen kan vi se hva som skjer idet Jesu ord tildeler henne levende vann:

16 Han sier til henne: Gå og rop på mannen din, og kom så hit. 17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann! 18 For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant.

Det er virkelig levende vann Jesus gir kvinnen idet han ber henne hente mannen sin. For med det spørsmålet retter Jesus lovens ransakende søkelys mot livet hennes. For alle oss syndere smaker denne delen av Jesu levende vann bittert. Men det fins ingen annen vei til sann og sunn frelse.

I v 18 kan det handle om fem ektemenn pluss den nåværende. Eller det kan handle om fem tidligere elskere og en nåværende samboer. Jesu lovforkynnelse til samlivet hennes er ikke langdryg. Det er nok at Jesus hinter om faktum, så vet samvittigheten hennes resten. For så effektivt er Jesu levende vann.

Mange tror at kvinnen nå begynner å svare unnvikende. Men da misforstår vi trolig tankeprosessen hennes:

19 Kvinnen sier til ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20 Fedrene våre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en bør tilbe.

Kvinnen innser først at Jesus kjenner livshemmelighetene hennes (sml Joh 1:48, 2:24f). Ergo er Jesus profet. (I samaritanernes del av GT var det løftet om Den ny Moses, 5. Mos 18:15, som da var relevant.) Men straks innser hun en ting til: At hun for Guds ansikt trenger syndenes forlatelse. Ergo blir spørsmålet om Garisim contra Jerusalem et frelsesspørsmål for henne. Men det siste korrigerer Jesus:

21 Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den timen kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den timen kommer, og er nå, da de sanne tilbederne skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. 24 Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.

Disse ordene om å tilbe Gud i ånd og sannhet er denne tekstens andre høydepunkt. Sted er ikke avgjørende. Men sann syndsbekjennelse, utløst av Guds ord og Guds ånd, er avgjørende. Jesus impliserer ellers også at samaritanernes bibeldel og teologi er frelseshistorisk utilstrekkelig. For også resten av GT er åpenbart av Gud. Derfor overgår jødenes gudskunnskap samaritanernes. Jesu ord om at frelsen kommer fra jødene (v 22) stadfester Israels utvelgelse.

I siste samtale-runde blir Messias identifisert:

25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer - han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. 26 Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.

I samaritansk teologi skal man ha kalt Messias «Taheb» (= «gjenoppretteren»), fordi Messias i rollen som Den nye Moses skulle «forklare alt sammen». Men Jesus gir Messias-tittelen adresse til seg selv, og bruker ord som kanskje er ekko av Guds navn «JEG ER» (2.Mos 3:14f).


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
6 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  4: 4-26

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.