Hun som fikk syndene tilgitt (1)

Del 1: Oppgjør etter syndefallet (1 Mos 3:8-15)

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. 1 Mos 3:8

Kan du høre den lyden? Hører du hvordan det knaser i singelen, hvordan han snuser inn den svale kveldsbrisen, og hvordan han går og nynner? Det er noe dypt personlig over disse vakre ordene. Like personlig som ordene fra den syvende dag:

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. 1 Mos 1:31



Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte. 1 Mos 2:1-3

En Gud som fryder seg over det han har fått til. En Gud som hviler etter ukens strev. En Gud som bare vandrer omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Ja, det er virkelig paradisiske tilstander!

Men så er noe allerede gått i stykker. Adam og Eva som han frydet seg over. Nå har de rotet til alt sammen! De løper ikke Gud i møte for å danse gjennom hagen i den svale kveldsbrisen. De har gjemt seg, og skuler sin nakenhet.

Gud har masse å lære oss om livet i skapelsesberetningen og syndefallberetningen. For mange av oss er disse beretningene blitt lukket av snusfornuftige argumenter om verden kan være skapt på seks dager. Hvis vi bare kan komme bak disse ørkesløse argumentene, kan vi oppleve skapelsens fryd og skjønnhet, og få forstand av syndefallets vonde virkninger for menneskelivet, og få hjelp til å bære døden og smerten og slitet.

I vinter kom det en morsom bok i postkassen vår. Det er biskop Desmond Tutu som gjenforteller bibelhistorien for barn og voksne. Vi har kost oss over biskopens gjengivelse av Adam, da han fikk se Eva for første gang: Da sa Adam: "Oj-oj-oj-oj!" Tutu fanger opp Adams store fryd over å ha fått det han lengtet etter, en hjelper som var av samme slag som han selv! Altså et menneske med likt verd og som i tillegg har utrustning til være hans hjelper. Ikke rart at Adam ble fra seg av glede: "Oj-oj-oj-oj!"

Og så, i syndefallet, da de to menneskene valgte sin egen vilje i stedet for Guds vilje, da fikk pipa en annen lyd! Da ble Adam en ynkelig feiging, som begynte å skylde på alt og alle uten seg selv: Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.

Dermed blir vi umiddelbart presentert for to av de tre klassiske unnskyldninger som vi mennesker bruker, når vi flykter fra ansvaret for det vi har gjort:

• Vi skylder på andre: “Kvinnen som du ga meg, det var hun som …”
• Ja, vi skylder til og med på Gud: “Kvinnen som du ga meg…”

Og den tredje unnskyldningen kom fra Eva:

• “Slangen fristet meg.” Det er så lett å gi djevelen skylden for alt som er galt i verden.

Det har vært sagt at dommens dag er menneskets adelsmerke. Gud stakkarsliggjør ikke menneskene. Han har gitt oss ansvar, og han kaller oss til ansvar.

Hvor galt det blir når ansvaret pulveriseres i unnskyldninger, får vi i vår tid demonstrert i opptakten til den største rettssaken etter krigen. Vi finner igjen de tre klassiske unnskyldningene:

• Noen leter etter om andre mennesker kan ha skyld for det drapsmannen gjorde.
• Andre kaller det djevelens verk.
• Og noen sier det er Guds straffedom.

Hva Gud vil og hva Gud mener, er åpenbart for alle: Du skal ikke slå i hjel!

I Edens have valgte menneskene sin egen vilje i stedet for Guds vilje. Med katastrofale følger.

Det var i Edens have. I en annen have, i Getsemanehaven valgte Jesus Guds vilje i stedet for sin egen vilje, og sa: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» Det var ikke noen lettvint bønn! "Han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden." (Luk 22:42, 44)

Haven var stedet både for de første menneskenes NEI til Guds vilje, og for Jesu frelsende JA til Guds vilje. Og Jesus ga sin smertefulle bønn videre til oss: "Far! La din vilje skje på jorden som i himmelen." Jesus hadde nok lært av moren sin å be slik. han hadde nok ofte hørt hva hun svarte da engelen fortalte at hun skulle bli mor til Jesus. (Luk 1:38)

Del 2: Fall og rettferdighetens gave (Rom 5:17-19)

Dette er en åpenbaringstekst, i tråd med åpenbaringen i skapelsesberetningen og syndefallsberetningen. Vi trenger dette åpenbaringslyset inn i vår virkelighetsforståelse. Vi trenger å få åpenbart at døden kom inn i tilværelsen først etter syndefallet, etter de første menneskenes brudd med Guds skapervilje.

Vi har lett for å lage en vitenskap av det vi ser. Vi er blitt så vant med døden, at vi tror at den må være en nødvendig del av naturen. I vårt samfunn og skolesystem læres vi opp til å tro at fødsel, vekst og død er grunnelementer i tilværelsen. Men det var først etter syndefallet at Gud sa: "Støv er du, og til støv skal du vende tilbake." (1 Mos 3:19) Av jord er du kommet, til jord skal du bli.

I den andre enden av historien, når Gud en gang i fremtiden skaper en ny himmel og en ny jord, lyder løftet:

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Åp 21:4

Dette er vanskelig å tenke seg. Ja, noen sier at det er umulig. Hvordan skal det bli plass til alle menneskene på den nye jord? Den bekymringen kan vi ta med ro. Det er Guds problem!

Det skjedde et brudd ved syndefallet, også naturen, kjærligheten og fornuften ble skadet.

Det er mange som drømmer om at naturen og fornuftene og kjærligheten fremdeles er fullkommen. Alle kan se at mye er galt i vår verden, men mange vil ha oss til å tro at naturen, fornuften og kjærligheten kan lede oss til det gode liv. Vi lever ennå på optimismen fra opplysningstiden som har preget de tre siste århundrene i Vestens historie.

• Mange tror at naturen har kommet uskadd gjennom syndefallet. Hvis vi bare kan komme i pakt med naturen – i stedet for å plyndre den – så vil menneskene bli lykkelige. Men hva da med tornadoer og flom, lyn og tsunami?
• Mange tror at menneskets tankeevne har kommet uskadd gjennom syndefallet. Hvis bare tanken og logikken og fornuften får bestemme – i stedet for dumheten – så vil alt bli bra. Men vi har vel alle opplevd å planlegge så godt som det lot seg gjøre, og så gikk det galt likevel.
• Mange tror at menneskets kjærlighetsevne har kommet uskadd gjennom syndefallet. Hvis vi bare lar vår kjærlighetsevne vinne – i stedet for egoismen – så vil alt bli bra. Men vi har vel alle erfart at vi ville det så godt, og så ble det helt galt.

Det er mye sant i disse tre "Hvis-bare"-setningene. Men det er tre halve sannheter. Det er sant at det er mye å glede seg over i naturen, og i vår tankeverden, og i vår kjærlighetsevne. Vi er kalt til å gjøre det beste vi kan i naturen og med forstanden og med vår kjærlighetsevne. Men vi kan ikke skru tiden helt tilbake til paradiset med våre idealer.

• Det HAR skjedd et syndefall.
• Det HAR inntrådt et brudd med Guds vilje.
• Og Gud HAR innført noen nødsordninger for å bevare livet. Han har lagt inn i naturen påminnelser om at paradiset er mer enn det beste vi kan få til av egne krefter: Etter syndefallet jagde han mennesket ut av Edens hage og satte grenser for menneskets livslengde, så vi ikke kunne øke ondskapen til evig tid. Han lot torn og tistel gi oss strev med naturen, og han lot oss streve i samlivet med hverandre.

Og så: I domsordene til slangen ligger kanskje den første antydningen til Guds frelsesplan:

Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl. 1 Mos 3:15

Dette er et gjennomgangstema i brevene i Det nye testamente:

Må fredens Gud snart knuse Satan under føttene deres! Vår Herre Jesu nåde være med dere! Rom 16:20



Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol 2:14-15



Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham. Ef 1:10

Del 3: Hun som fikk syndene tilgitt (Luk 7:36-50)

I første lesning, fra syndefallsberetningen, møtte vi en mann og en kvinne som løp fra ansvaret for sine liv, fulle av unnskyldninger: De la skylden på andre, på Gud og på djevelen.

Kvinnen i evangelieteksten har ingen ting å si til sin unnskyldning. Ja, hun sa visst ikke noe i det hele tatt. Men hun gråt, står det. Det er en ganske mild oversettelse. Det greske ordet betyr å jamre og hyle. Hun gjemte seg ikke, slik som Adam og Eva. Hun våget seg inn i selskapet hos en fariseer. Hun må ha hatt en hel demning av tårer, tårer som hun lot renne ned over Jesu føtter og tørket så føttene hans med håret sitt.

En dag skal Gud selv komme denne kvinnen i møte, han som hørte hennes jammer og hyl:

Han skal tørke bort hver tåre fra [hennes] øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Åp 21:4

Kvinnen kom med det dyreste hun hadde, en alabastkrukke med kostbar salve. Vi har flere lignende fortellinger i evangeliene. Markus forteller at en slik salvekrukke kunne være verdt en årslønn, og disiplene mente at pengene kunne brukes på en annen måte. (Mark 13:4-5). Men Jesus tok kvinnen i forsvar:

La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden. Mark 14:6

Jesus kalles jo Guds salvede, og her er det en syndefull kvinne som får salve ham til gravferden. Vi kjenner ordet på hebraisk og gresk: Messias og Kristus. Messias er den lovede frelserkongen i Det gamle testamente, og Kristus er Herren som seirer over dommen og døden. Det som skjedde i Simons hus den dagen, er breddfullt av mening.

I motsetning til Eva, tok denne kvinnen ansvar! Hun unnskyldte seg ikke. Hun skyldte ikke på alle dem som hadde vært med på hennes synder. Hun gikk til verdens frelser med sine tårer og med det beste hun hadde. Jesus trenger ikke så mange ord. Bare et lite vink, så strømmer hans nåde. For det er det han er kommet for: Å frelse oss fra våre synder.

Det er én ting Jesus og Simon og kvinnen er enige om: Kvinnen hadde mange synder på samvittigheten. Men mens Simon helst ville ha henne ut av huset, reiste Jesus henne opp fra synden, og lot henne gå med fred.

Simon, fariseeren, hadde tydeligvis litt tyngre for det enn denne kvinnen. Men Jesus ville frelse ham også: "Simon, jeg har noe å si deg!" Det er en flott setning! Jesus er oppsøkende med sin frelse.

• Slik Gud var oppsøkende da han ropte på den første mannen: “Adam, hvor er du?”
• Og slik Jesus sender bud også til en annen kvinne: “Mesteren er her og spør etter deg.” (Joh 11:28)
• For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem. (Luk 19:10)

Slik er han som en gang skal komme igjen for å dømme levende og døde! Han ønsker mest av alt å nå oss med frelsen, før han kommer med den endelige dommen.

I dag er det vi som er samlet med hverandre, og rundt disse flotte tekstene. I dag er det deg og meg Jesus spør etter: "Jeg har noe å si deg!" Jesu mål med hver enkelt av oss er å kunne si: "Gå i fred! For jeg har sonet din synd, og reist deg opp!" – Gå i fred, og tjen Herren med glede!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.