I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved! Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. Matt 18:1-11
Hvem er den største? Ja, hvem av oss har vel ikke også selv ofte lurt på dette i ulike sammenhenger vi måtte befinne oss i. Hvem er den største? Vår første tanke kan vel gjerne være av en viss bebreidende karakter. Hvorfor i alle dager er de egentlig opptatt av dette, hvem som er den største i himlenes rike? Det må da være viktigere ting å tenke på. De får vandre med Jesus og bevitne med sine egne øye det store han gjør er på jorden, også er det det de går og tenker på. Hvem som er den største! Men før vi er for strenge med dem, så bør vi nok se en gang til på oss selv, og ikke spørre om også vi hadde tenkt slik. Hvem av oss er størst, status, det er nok noe vi alle går og lurer på.
Men Jesus snur det hele på hodet. Han sier det ikke rett ut, men i svaret hans ligger det en tydelig føring på at hvem som er størst, det skal vi ikke bry oss om eller bekymre oss så meget for. Hvis man ikke engang kommer inn i riket, nei da er det jo faktisk fullstendig likegyldig hvem som er både minst og størst, eller hvem som er den fremste. Hvis man ikke i det hele tatt kommer inn i riket, da har man andre og større problemer.
Men hva er himlenes rike? Skal vi forstå det isolert som det sted vi kommer etter dommen, der frelsen realiseres fullt ut, det vi gjerne kaller himmelen, eller er det noe mer? Vi gjør ikke feil i å forstå himlenes rike som også Guds rike her på jorden. Det er Kirken rett forstått, som stedet der de troende i Kristus er samlet, etter vår tro og bekjennelse der ordet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett. Himlenes rike er Guds nåderike, der syndenes forlatelse hersker, der Gud selv troner som konge. I dette riket er det bare tro, og ikke noe annet, og dette riket må man være en del av for å bli frelst, for det er bare her det finnes tilgivelse. Her finnes ingen lønn, bare nåde. Her er ingen fortjeneste, hverken for synd eller for gode gjerninger, alt gis av Gud, gratis.
Derfor er det så viktig å være en del av himlenes rike, nåderiket. Dere må omvende dere og bli som barn, sier Jesus. Gjøre seg liten, det er ham som er den største. Den som gjør seg liten, det er den som kommer inn i riket. Og dette riket er nok det riket det er både vanskeligst, og enklest, å komme inn i. Enkelt å komme inn i, fordi nå når det er nådens tid, da står døren åpen. For alle som vil vende om fra sine synder og tro i liv og død på Jesus, at hans soningsdød på korset tok straffen for alle våre synder, de er en del av dette riket. Du trenger ikke betale for å komme inn, Jesus har allerede betalt prisen.
Men samtidig er det vanskelig, for vi mennesker er stolte, som vi jo ser ved at vi går og bekymrer oss for hvem som er den største. Og stoltheten er det største hinder for å komme inn i nåderiket. Stoltheten vil ikke ha nåde, den vil ha fortjeneste. Den vil unnslippe det gale den har gjort, men den vil helst ha fortjent det selv. Og da er vi ille ute. For nådens rike er ikke et fortjenestens rike, med en gang det blir snakk om fortjeneste, ja da befinner vi oss i lovens rike, og der hersker hverken nåde eller syndenes forlatelse, men lovens harde krav til perfeksjon. Det er nettopp derfor vi er nødt til å vokte oss så vel for gjerningskristendommen og selvrettferdigheten.
Vi kan ikke fortjene noe av det Gud har gitt oss, eller selv oppnå tilgivelse for våre synder. Det alvorlige ved å kreve fortjeneste for sine gode gjerninger, er jo i det at man ved det kravet har beveget seg ut av himlenes rike, der alt er bare av nåde, og ved kravet om fortjeneste for det gode man har gjort, vil man samtidig høste fortjenesten for også det onde.
Nei, nådens rike, kirken, skulle være fri for slikt slik at vi kun vet av Jesus Kristus korsfestet for våre synder. Det hersker så mye forvirring om dette i våre dager, og ikke sjeldent hører man snakk om at Guds rike eller himlenes rike, hva det nå måtte kalles, handler om en slags overnaturlig mirakellivsstil. Vi skal bringe Guds rike, himmelen, ned på jorden, sies det. Og måten man gjør det på er ved å utføre mirakler, for det var jo det Jesus gjorde. Og ja, det var det jo, men da mister vi av syne at miraklene aldri var Jesu hovedsak, nei, for Jesus var det syndenes forlatelse, å frelse det som var fortapt, som stod som den aller viktigste sak. Da ser vi kanskje at vi ikke trenger å gå rundt som mirakelmenn for å bringe Guds rike til jorden – Der evangeliet om syndenes forlatelse forkynnes, der er Guds rike, et virkelig nåderike som fører oss hjem til Gud.
Men for å komme inn i dette riket må vi altså bli som barn. Vi tenker kanskje først og fremst på den grunnleggende barnlige tilliten vi må ha, og den er viktig. Et barn kan ikke gjøre så mye eller overleve selv, det er helt prisgitt sine foreldre eller andre som kan ta vare på det. Og slik må jo også vi tenke om Gud, at vi selv klarer ingenting, og han vil klare alt. Vi kan ikke frelse oss selv ved lovgjerninger, men det er Gud selv som må frelse oss. På Jesu tid var også barnet i en særskilt dårlig stilt situasjon. Det hadde ingen rettigheter, kunne ikke komme med krav. Slik må vi også være, og likevel stole på at Gud vil gi oss alt av sin gode faderhånd.
Og Jesus løfter opp barna, og tillegger dem en verdi som må ha vært for samtiden helt fremmed, og sier at den som tar imot et barn for hans navns skyld, tar imot Jesus selv. Der ser vi omsorgen for de små, men også omsorgen for de troende, som har kastet av seg sitt eget og blitt som barn. Og det er jo nettopp i den konteksten at Jesus kommer med det som må kunne sies å være Bibelens kanskje hardeste advarsel mot vranglære. Så galt skal det gå, med den som ved avvik fra det rene evangelium forfører noen av Jesu minste, at det ville vært bedre å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havet. For en ulykke.
Og her er det lett å tenke på vår tids store stridsspørsmål i kristenheten, som for eksempel ekteskapssaken, eller samliv generelt egentlig, eller, egentlig, synd generelt. Store kirker i verden og Norge tillater, unnskylder, og til og med velsigner synd. Det er en stor og alvorlig vranglære, den der man sier til syndere: Nei da, slapp av. Det er ikke synd det du gjør, Gud har endret mening og du trenger ikke lenger tilgivelse. Om vi sier til mennesker at de ikke lenger trenger tilgivelsen, ja da er det en stor forførelse. Alvorlighetsgraden i dette bestemmes av at det fører ut av nådens rike, det tar Jesu små i hånden og leder dem ut av frelsen og inn i fortapelsen, bort fra troen, over i vantroen. Ut av nådens salige rike og inn i lovens hardhet, inn under den vrede man kun unnslipper ved troen på Jesus.
Like galt som å si at det ikke lenger er synd, er det jo å formidle at vi selv kan gjøre fyldest for våre synder ved å være gode mennesker. Som om vi har gått over til hedningenes tro at når vi dør så veies våre gjerninger, og om de gode veier tyngre enn de dårlige, ja da går vi inn til den evige glede. Jeg vet med meg selv at de onde nok hadde veid tyngst. En stor ulykke, for også dette fører ut av nådens rike.
Inn i nådens rike. Det er der vi må være. For å gå fortapt er den største ulykke som kan ramme et menneske, nettopp derfor er det så alvorlig å forføre et menneske inn i fortapelsen. Og hva blir da vel en hånd eller et øye, det å miste det, mot det å gå fortapt? Men med alle våre onde tanker, i hjertet, hjernen, hva i alle dager skal vi gjøre? Den kristne kirke hadde blitt litt av et syn, en flokk uten øyne, hender, eller føtter. Og hadde det hjulpet? Om jeg så hadde kappet av meg hånden hadde vel hjertet vært like fornøyd med å stadig hoppe til nye syndige tilbøyeligheter, jeg kan jo ikke rive ut det. Nei, med fare for i for stor grad å bortforklare det Jesus sier, det handler nok mer om å ta et alvorlig oppgjør med sitt eget, det som fører inn i fallet og forførelsen. Bli som barn, legge bort det som er mitt. Fornekte seg selv, som Jesus sier annensteds i evangeliene. Hadde Jesus levd i dag, kanskje han hadde sagt; leder internett deg til fall, klipp kabelen?
Og også i dette kan vi trøste oss med tekstens siste ord til oss i dag: Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. Og det er oss. I all vår stolthet, vår synd, vår egenrettferdighet. Uten egen evne til å komme inn i det skjønne og herlige nådens rike, så stod vi der da. Lurte på hva vi skulle gjøre?
For det er jo det vi alltid gjør, vi lurer på hva vi skal gjøre. Hvem som er størst. Ting som er helt uvesentlig for frelsen. Og midt i denne rådvillheten og hjelpeløsheten kommer Jesus til oss, som frelser. Han gir sitt liv for oss, og lar oss tre inn i nådens rike, himlenes rike. Der han er Herre og der det er rikelig med forlatelse for alle våre synder om man bare vil ta det imot av nåde.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd. Som var, er, og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Teksten er en tidligere holdt preken.
